Hawaiifotball

Da Brasils første stjernegenerasjon med Pelé, Garrincha og Vavá i spissen løftet VM-trofeet i Santiago i 1962, var dette siste gang et landslag klarte å forsvare et verdensmesterskap i fotball. Siden den gang har 13 verdensmesterskap blitt arrangert uten at noen har klart å gjenta bragden. Det er enkelt å tenke at siden utvalget inkluderer både europeiske og sør-amerikanske storheter (som for øvrig er de eneste to kontinentene med VM-vinnere), så er antallet storheter såpass mange at flerårig dominans nesten blir umulig. Likevel er historien til europamesterskapene i fotball forsvinnende lik. Da Spania løftet EM-trofeet i 2008 og 2012, var dette første gang på tolv forsøk at et landslag klarte å gjenta bragden fra fire år tidligere.

Gullgenerasjoner

Fenomenet ovenfor har mange forklaringer. Likevel er det en som stikker seg ut som spesielt interessant. Det snakkes varmt om «gullgenerasjoner» i disse dager, og da spesielt i forbindelse med det norske landslagets prestasjoner de siste seks månedene. Denne generasjonen vokste opp da Drillo-generasjonen herjet som verst på 90-tallet, og opplevde gleden av VM- og EM-sluttspill med stjerner som Rune Bratseth, Ole Gunnar Solskjær og Kjetil Rekdal. I en periode i 1995 lå Norge på andreplass på FIFA-rankingen. Det er klart det gjør noe med en guttunge som ønsker å bli fotballspiller. Drillo-generasjonen ble igjen fostret opp på storheter som Hallvard Thoresen, Tom Lund, Einar Aas og Åge Hareide. Konturene av en syklus er tydelig.

Hva skjedde så med generasjonene imellom? Generasjonen som fulgte etter «Drillos» vil for alltid bli kjent som generasjonen som ikke kvalifiserte seg til et mesterskap. Disse vokste opp med den kjipeste perioden i norsk herrelandslagsfotball, da Tord Grip og Ingvar Stadheim styrte de norske landslagstroppene.

Internasjonalt fenomen

Dette er ikke et spesielt for Norge. Andre landslag opplever sykluser på samme måte som det norske. Da Ghana i 2010 spilte seg helt frem til en kvartfinale, var dette 16 år etter at kamerunske Roger Milla og den nigerianske supertrioen Finidi George, Sunday Oliseh og Daniel Amokachi sjarmerte hele fotballverdenen under verdensmesterskapet i 1990. Belgia, et annet landslag som herjer for tiden, hadde en meget bra generasjon på samme tidspunkt med superstjerner som Enzo Scifo og Michel Preud’homme.  Slike spillere må ha vært til inspirasjon for nåværende belgiske stjerner som Eden Hazard og Thibault Courtois.

Jeg kunne helt sikkert listet opp langt flere landslag hvor dette har skjedd, bare for å underbygge påstanden om at fotball går i sykluser. Det er ikke nødvendig, for syklusene er like klar i klubbfotballen som i landslagsfotballen.

Bøtta ingen kan forsvare

Dersom du rykket litt på nesen over påstanden om at det er vanskelig å forsvare en VM-tittel, er du kanskje også den som tenker at «VM er hvert fjerde år, og det er vanskelig å være verdens beste lag over en fireårsperiode», og bruker like fullt argumentet hva gjelder europamesterskapene. Da er det enda morsommere å se hvordan situasjonen er i Champions League, den gjeveste klubbturneringen i Europa. Siden omleggingen av turneringen i 1992 har ingen lag klart å forsvare tittelen. Denne forbannelsen er blitt godt kjent, og selv ikke Barcelonas vanvittige dominans de siste årene har klart å bryte den. Også her er syklusene synlige. Tidlig på 90-tallet dominerte de italienske lagene, mens Tyskland og Spania ledet an i det nye millenniet. Midten av 2000-tallet er kjent som den britiske perioden, mens de siste årene igjen har vært dominert av Tyskland og Spania. Dette er en god indikasjon på de respektive ligaenes styrker, men indikerer også noe annet. Selv med så få observasjoner, er det mulig å spotte klare trender til ligaenes og lagenes styrker. Fotball går i sykluser.

Tusenkronersspørsmålet en kan stille seg i dag er hvor vi nå ligger hen i syklusene, og hva fremtiden vil vise. Fotball er utrolig vanskelig å predikere (ballen er jo rund og cup er cup!), men kommentatoren spår nedgangstider for spanske klubb- og landslag (Spanias spilte kun mot kokoslag i EM-kvalifiseringen). Både Barcelona og Real Madrid har finansielle midler, men spesielt førstnevnte mangler påfyll fra sitt eminente akademi. Tyskland vil fortsette sitt hegemoni på begge arenaer, med Bayern München som den klare hærføreren og sterke utfordrere i Bayer Leverkusen og Borussia Dortmund. Belgia vil utviklie seg videre som landslag, men har en nasjonal liga som ligner den norske i kvalitet. Den mest dristige påstanden er kanskje at Englands landslag vil oppleve oppgangstider, på tross av at hjemlig liga ikke ennå vil kunne hevde seg i Champions League. Med full pott i en EM-kvalifisering mot mer eller mindre adekvat motstand, lover fremtiden bra for «the Three Lions».

Ta disse påstandene med en klype salt. Dersom en skal følge disse tankene, skal Island dominere i EM om et år. Det kommer sagafolket aldri til å gjøre.

Men: Cup er cup, corner er mål og ballen er selvfølgelig rund.