En leksjon i å lage fest

Lørdag 27. februar kom DDE tilbake til UKEN. Det var rått.

Bokmålsversjon finnes lenger nede.

Før skinnvæstn kvile på skuldran og nettisæksern romle i magan, lære vi trøndera å hør på D.D.E. For mæ skjedd herre i barnehagen, kor CD’n te «Det går likar no» (1996) vårt spælt oftar enn æ på denj tida kunn tæll. At æ voksen alder sku møt Namsos sine stolte sønna på kapitalismens høgborg (av aill plassa), hadd ætj trudd. Men som tidligar statsminister, nåværende NATO-sjæf og sjølærklært D.D.E-fan Jens Stoltenberg fer længst hi ferstått, e det nåkkå magisk med herre bændet.

E det eitt ord UKEN-styret ælske å bruk, e det «sinnsykt». Iblant grense det faktisk på sjølparodi. Men etti å ha sjett D.D.E. i aula’n på handelshøgskolen, er det likevæl vanskele å finnj et meir beskrivanes ord. For det va verkele sinnsykt. Ja, det va show. Det va stæming. Det va deili.

Sjøl om D.D.E. hi skapt heidundranes liv heilt sia dæm oppfant fæsting på startn av netti-tallet, va itj det gitt at ein konsert på NHH sku bli nån suksé. Folk som kan tækstn te «Rompa mi», hi næmle skamvætt nok te å itj ta på sæ Ralph Lauren-skjort. Det had derimot få av de som møtt fått med sæ, for dæm stilt forberedt nok te å ta æksamen. Bandet kun pøs slagere som «E6» og «Vinsjan på kaia» uten å bekjømer sæ for at ingen sang.

Koffer ingen tok på flytvæst på konsertn, nei, det finns itj det nå ferklaring på! Å stå mett blant publikum mens landets mæst berømte «one pack» glinsa på scenen, va næmli langt fra trygt. Folk hoppa, skubba, og sølt så my øl at æ mått ta ein lang og god dusj når æ kom heim. Va det sløseri av god drikke? Seff, va det det! Men når søringa inviteres te trøndersk fæst, må’n bærre rækn med sånt. Ingen hi no påstått at Oslo væst e mester i drekking heller.

Æ va der med pressepass, som betydj at æ itj kun drekk. Det e ein regel oppfunni av nån som itj veit ka e D.D.E-konsert e for nå. Det e og ein regel æ ignorert. Itj at det gjør my, for trønderrock hi som kjent en berusende effekt. Ja, fer jo længer konsertn foregjekk, jo meir energi fekk æ! Hi vel sannsynligvis itj kost mæ så mye sia sist æ såg dæm! Og da dæm ætti ei falsk avlutning drog igang «Det går likar no», som ætti mi meining e det bæste sangen dæm hi, va det nok te å minn mæ på det telepatiske båndet som bette oss nordtrøndere ilag. For som derre Bodø-jentan æ møtt på ætti konserten kunna sagt: Herre va fætte bra.

Bokmål

Før skinnvesten hviler på skuldrene og 96-prosenten rumler i magen, lærer vi trøndere å høre på D.D.E. For undertegnede skjedde dette i barnehagen, hvor CD-en til «Det går likar no» (1996) ble spilt flere ganger enn jeg på den tiden kunne telle. At jeg i voksen alder skulle møte Namsos sine stolte sønner på kapitalismens høyborg (av alle steder), hadde jeg ikke trodd. Men som tidligere statsminister, nåværende NATO-sjef og selverklært D.D.E-fan Jens Stoltenberg for lengst må ha forstått, er det noe magisk med dette bandet.

Er det ett ord UKEN-styret elsker å bruke, er det «sinnsykt». Iblant grenser det faktisk på selvparodi. Men etter å ha bivånet D.D.E. i aulaen på handelshøyskolen, er det likevel vanskelig å finne et mer beskrivende ord. For det var virkelig sinnsykt. Det var show. Det var stemning. Det var deilig.

Selv om D.D.E. har skapt heidundrende liv helt siden de oppfant festing på starten av 90-tallet, var det ikke gitt at en konsert på NHH skulle bli en suksess. Folk som kan teksten til «Rompa mi» utenat, har nemlig få Ralph Lauren-skjorter i skapet. Dette hadde derimot få av de oppmøtte fått med seg, for de stilte forberedt nok til å ta en eksamen. Bandet kunne pøse ut slagere som «E6» og «Vinsjan på kaia» uten å bekymre seg for at ingen kunne synge med.

Hvorfor ingen ikke tok med flytevest på konserten, finnes det ingen forklaring på. Å stå midt blant publikum mens landets mest berømte «one pack» glinset på scenen, var nemlig langt fra trygt. Folk hoppet, skubbet, og sølte så mye øl at jeg måtte ta en lang og god dusj da jeg kom hjem. Var det sløseri av god drikke? Utvilsomt. Men når ikke-trøndere inviteres til trøndersk fest, kan man knapt regne med noe annet. Man må snuble før man kan gå.

Jeg var der med pressepass, et privilegium som av en eller grunn må betales med edruelighet (en regel åpenbart oppfunnet av en person som aldri har vært på D.D.E-konsert). Heldigvis har trønderrock en berusende effekt. For jo lengre konserten foregikk, jo mer energi fikk jeg. Jeg har sannsynligvis ikke kost meg så mye siden, ja, sist jeg så bandet. Og da de etter en falsk avslutning satte igang «Det går likar no», som jeg mener er deres beste sang, var det nok til å minne meg på det telepatiske båndet som knytter alle nordtrøndere sammen. For som Bjarne synger: Vi e konga.

Foto: Audun Roald Strøm, UKEN Foto