Delingsbanden

Delingsøkonomien er overalt for tiden. Men hva er det? Tor W. Andreassen har svarene.

Tor W. Andreassen, professor ved Norges Handelshøyskole, forteller at media har misforstått.

– Når media sier delingsøkonomi, mener de egentlig noe annet. Det de egentlig mener er tilgangsøkonomi eller tappekransøkonomi, sier Andreassen.

Tappekransøkonomien har, i motsetning til delingsøkonomien, profesjonelle aktører og et økonomisk motiv, kan professoren fortelle.

– Den beste definisjonen på delingsøkonomi er «konsumenter som gir hverandre midlertidig tilgang til underbrukte eiendeler, muligens mot betaling».

Fører til innovasjon

Ifølge Andreassen fungerer tappekransøkonomien som en omstillingsagent som presser de etablerte aktørene til å innovere, dersom de fremdeles vil være en del av markedet.

– Delingsøkonomien kan gjøre Norge mindre avhengig av olje, noe vi skriker etter. I dag er syv av ti gründere ute av markedet i løpet av tre til fem år etter etablering. Dersom man går inn som aktør gjennom tappekransøkonomien har man 100 prosent sikkerhet for å lykkes.

Til tross for høy sikkerhet til å lykkes viser Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) i en rapport at kun 16 prosent av nordmenn har vært i markedet.

– Det har med modenhet å gjøre. Mange har en stor affeksjonsverdi til eiendelene, og ser ikke på de ubrukte ressursene som død kapital. Men straks man gjør det, kan man være en kandidat, sier Andreassen.

Han spår at dagens unge generasjon kommer til å endre denne modenheten på grunn av nytt syn på det å eie noe.

– Min generasjon er mer opptatt av å eie. De unge opplever en større grad knapphet på tid samt at de tillegger tid en større økonomisk verdi. Da er det å eie ting som må vedlikeholdes ulogisk. Samtidig ser vi mer fokus på det grønne argumentet. Bedre ressursutnyttelse appellerer mer til dagens unge.

Videre forteller Andreassen at ved å leie ut ubrukt kapasitet som arbeidskraft eller eiendeler, opplever utleieren en ren superprofitt. Data fra USA viser at de som leier ut eiendeler i gjennomsnitt tjener USD 314 i måneden for dette. De som leier ut ekstra arbeidskraft har ingen netto økning i månedsinntekten siden de velger å jobbe mindre for sin hovedarbeidsgiver. I et oppslag i Dagens Næringsliv 3. mars viste de til tall fra Airbnb Norge hvor utleiere i gjennomsnitt tjente kr 22.000 i året på utleie.

– Disse lave prisene, som kommer av at alt over marginalkostnadene er ren profitt, utfordrer de etablerte aktørene ved at de mister omsetning. Presset de etablerte selskapene føler er grunnen til at de møter tappekransøkonomien med motstand og har lett for å løpe til myndighetene for hjelp. Kanskje er det viktigere å beskytte de nye fra de gamle?

Desperat rop om hjelp

Oscar Hellenes har nylig fullført en bachelor ved Norges Handelshøyskole. Han er gründer av tappekransfirmaet Lotel, som tar seg av hele utleieprosessen av leiligheter når folk er bortreist.

Lotel er blant flere selskaper som har fått hard medvind av de etablerte. Hellenes forteller at dersom de skulle brydd seg om hva alle mulige motstandere og forståsegpåere mener, hadde ikke selskapet blitt startet.

–  Vi, delingsbanden som de kaller oss, er mest opptatt av hva kundene mener. På bakrommet er konkurrentene som vi tar markedsandeler fra hyggelige og oppfordrende til innovasjon, men ut i media opplever vi et desperat rop om hjelp.

Gründeren sier at bedrifter i bransjen bør skattelegges som alle andre selskaper, og at de teknologiske platformene de bruker gjør prosessen enkel.

–  Det viktigste er at skatten ligger på et nivå slik at vi får utnyttet ubrukte ressurser. Fordi Norge som helhet tjener på å bruke boligdeling istedenfor hotell bør vi bruke skattesystement til å insentivere dette. I UK oppfordrer myndighetene til bruk av delingsøkonomien. Alle transaksjoner er digitale, så svart økonomi er umulig hvis det er lov å kontrollere. Jeg tror ett enklere og mer dynamisk regelverk vil fremme innovasjon og utvikling.

Utfordringer

Mange har lurt på hvordan denne type økonomi skal beskattes. Professoren forteller at dette ikke er noe vanskelig.

– Jeg har snakket med skattedirektøren. Han er veldig komfortabel med at man vil finne en enkel måte å beskatte de lokale aktørene, enten i et maks kronebeløp eller i et maks antall ganger. En brukervennlig app vil gjøre det lett for folk å betale sin skatt. Det som derimot er problemet er beskatning av globale selskaper. Av de 24 største selskapene innenfor tappekransøkonomien er 80 prosent i San Francisco. Dette gir et problem som må løftes opp på EU-plan for å finne en global beskatningspolitikk. Men dette er ikke et unikt tappekransproblem.

Selv om tappekransøkonomi kan føre til innovasjon og bedre ressursutnyttelse, påpeker Andreassen at den også har skyggesider.

– Noen vil i forbindelsen med omstillingen av Norge bli presset ut av arbeidsmarkedet, blant annet som følge av tappekransøkonomien. Da forsvinner de regulerte arbeidstidene, forsikringer og pensjon. Det er mye billigere for arbeidsgivere å ha ansatte på tappekran, sier Andreassen.

Andreassen sier at i dagens Norge jobber LO, NHO og myndighetene sammen og finner blant annet frem til vår lønnsevne år for år. Dersom LO-medlemmene blir en del av tappekransøkonomien føler de seg ikke nødvendigvis som en del av LO. Dette kan fører til en uheldig svekking av trepartssystemet.

– Den positive siden er som et kinderegg. Tappekransøkonomien er grønnere, gir oss bedre ressursutnyttelse samt innovasjon. Det er på en side veldig spennende, men samtidig må vi tenke oss om: er det denne type samfunn vi ønsker oss?