Du går jo siste året – da har du vel jobb da, eller?

Det er den tiden på året igjen – tiden når femtekullister skal finne sin første jobb etter studiene fra august neste år. Og med alle fristene som noteres ned i kalenderen kommer også det usunne jobbpresset snikende, som Jodel har vært et godt eksempel på – her det av florerer av kommentarer rundt jobb og internships.

Jeg går selv siste året på NHH, og har tidligere aldri tenkt på jobbpresset som et stort problem fordi jeg aldri har kjent det på kroppen selv. Men denne høsten skjønner jeg hvordan det har måtte føltes for mine tidligere medstudenter. Det er her jeg tror mye av problemet ligger: Som yngre kullist tenker man ikke over hvor mye en kommentar kan ha å si. «Åja, har du ikke fått jobb ennå?» eller: «Du går jo siste året – da har du vel jobb da, eller?»

Sistnevnte kommentar fikk jeg høre to ganger på én uke i starten av september. September! Det er i underkant av et år før man skal starte å jobbe. Jeg vil si det er ganske lang tid i forveien, og jeg reagerte veldig på at spørsmålet ble stilt snarere som en antakelse enn et faktisk spørsmål. Og det mest sjokkerende var at det ble stilt av to førstekullister, uavhengig av hverandre.

Hvis det hersker en antakelse og forventning om at alle NHH-studenter har jobb et år i forveien blant førstekullister blir jeg skremt, og jeg kan fortelle dere at dette absolutt ikke stemmer. Derfor oppfordrer jeg dere også til å ikke stille et slikt spørsmål som en antakelse. Spør heller om de har begynt å tenke på jobb eller om de vet hva de vil jobbe med etter studiene. Det er en langt bedre måte å spørre på fordi det ikke bidrar til å forverre presset og stresset femtekullister, og andre som søker internship og sommerjobber, allerede skaper for seg selv. For ja, å få spørsmålet om jeg ikke har jobb et år i forveien svir; det skaper en følelse av at man ikke er like god som sine medstudenter.

Nå må dere ikke misforstå meg. Jeg synes det er kjempebra at NHH-studenter er så ambisiøse og ønsker å få seg jobb; det er nok av ungdom som ikke har den tankegangen. Men når presset man legger på seg selv, og andre, gjennomsyrer alt og tærer på selvtilliten så har det gått for langt.

Så jeg har en oppfordring til alle: Ikke la oss bidra til å skape et jobbpress for allerede stressede medstudenter ved å formulere spørsmålet om de har jobb som en antakelse; still heller spørsmålet som et faktisk spørsmål. Og bare så det er sagt: Nei, ikke alle femtekullister har jobb et helt år før de er ferdig på NHH.