UiB-student truet med arrestasjon i Vest-Sahara

Tone Moe har vært i Vest-Sahara for å observere politiske fanger. Torsdag ble hun deportert.

– Jeg fikk beskjed om at internasjonale observatører ikke var velkomne, og at jeg måtte reise tilbake til hotellet mitt, sier Moe.

Moe har vært i Vest-Sahara for å følge opp arbeidet som frivillig, internasjonal observatør under rettssaken til Gdeim Izik-gruppen. Medlemmene i denne gruppen, som forsvarer retten til selvbestemmelsen til Vest-Saharas innbyggere, ble i juli 2017 dømt fra to år i fengsel til livstid.

Omfattende bruk av tortur

Moe studerer juss ved UiB, og er i på utveksling ved King’s College London. Hun forteller at hun ble deportert som følge av at hun ønsket å lære mer om situasjonen til politiske fanger fra Vest-Sahara.

– Jeg reiste blant annet til «The Black Prison», som er kjent for å være fryktelig. Bruk av tortur er omfattende der. Flere av de politiske fangene jeg har møtt og intervjuet har sittet i dette fengselet, sier Moe.

Av myndighetene ble hun bedt om å reise tilbake til hotellet sitt. Der ble hun møtt av rundt 30 sivile agenter.

– De fortalte meg at jeg først og fremst ikke hadde lov til å reise til fengselet, og at guvernøren hadde gitt ordre om at jeg ikke var velkommen. Jeg spurte hvorfor, og de svarte at Marokko har suverenitet. Jeg ba om å få avgjørelsen skriftlig, som jeg har rett til etter loven, og diskuterte i omlag 15 minutter, sier Moe.

Prøvde å ta telefonen

Moe fikk ingen skriftlig begrunnelse for hvorfor hun ble deportert. Agentene ga henne heller følgende beskjed: «Either you leave, or worse...»

Hun ble deretter brakt til en taxi-holdeplass. Omtrent 20 sivile agenter var fortsatt med henne.

– Jeg ventet på denne holdeplassen i omlag en time, da jeg nektet å betale taxituren selv. Jeg sa til dem at dersom de ønsker at jeg reiser, måtte de betale taxien, forteller Moe.

Etterpå ringte hun sin norske kontaktperson i Støttekomiteen for Vest-Sahara, for å fortelle hva som hadde skjedd.

– Da kom de sivile agentene mot meg og begynte å skrike at de skulle arrestere meg. Jeg løftet hendene og pustet dypt og sa, for å etablere felles plattform: «Vi har alle samme Gud. Gjør det du mener er riktig, vi er alle i Guds hender.»

– De sluttet dermed å skrike, men nektet meg å bruke telefonen, samt å ringe ambassaden min. Da jeg sendte melding i vesken til kontaktpersonen min og ba henne ringe UD, prøvde de å ta telefonen min.

Etter cirka en 20 minutter fikk Moe endelig lov til å ringe ambassaden. Deretter ble hun plassert i en taxi med seks andre menn, og de ble eskortert til grensen av byen.

– Får frysninger

Moe kan fortelle at over hundre nordmenn har blitt deportert fra Vest-Sahara de to siste årene. Hun er derfor ikke overrasket over å selv ha blitt kastet ut.

– Jeg ble imidlertid overrasket over at så mange politimenn kom for å kaste meg ut. Jeg syns det er helt fryktelig å tenke på at jeg, en norsk ung jente med et mobilkamera og peiling på juss, utgjør en så stor trussel, sier Moe.

– Jeg får frysninger av å tenke på de menneskerettighetsbruddene som skjer hver eneste dag i et okkupert område. Jeg har lyst til å grine når jeg tenker på det fangene går igjennom, for jeg vet at det er nettopp disse overgrepene Marokko jobber så hardt for å skjule.

Moe legger til at rettssaken hun har observert er høyt profilert, og at hun er vant til å få trusler av politiet.

– Men jeg har aldri før blitt nektet å bruke telefonen min eller blitt truet med arrestasjon. I det øyeblikket kan man trygt si at pulsen var høy. Jeg ba en stille bønn.

Vold en del av hverdagen

Vest-Sahara behandles av FN som det siste uløste kolonispørsmålet i Afrika. Landet ble frigjort fra spansk kolonistyre i 1975. Samme år ble det okkupert av nabolandet Marokko.

Saharawiene (lokalbefolkningen) flyktet til Algerie, og bosatte seg i flyktningleirer. De saharawiske flyktningene har nå bodd i den ugjestmilde algeriske ørkenen i over 40 år, i påvente av en løsning på konflikten.

Moe kan fortelle at menneskerettighetsbrudd i de okkuperte områdene forekommer daglig – Saharawier er diskriminert og marginalisert, og de som støtter retten til selvbestemmelse utsettes for tortur, kidnappinger, arrestasjoner og vilkårlig fengsling.

– Det styggeste er nesten at media ikke snakker om situasjonen. Men det aller styggeste er at lokalbefolkningen lever med ingen beskyttelse. Politiet er deres verste fiende. Sivilpolitiet er djevelen selv. De er vant til at de sivile agentene tyr til vold, avslutter Moe.