Studentenes ansvar

For å sitere Eilertsen: «Jeg er ikke enig i det du skriver, jeg har hatt noen kjempefine år!»

Enhver medalje har en skygge- og solside, og det er viktig å få frem begge. Først må jeg imidlertid si at Eilertsen er tøff som skriver innlegget og på den måten åpner en vanskelig debatt. Ved NHH har vi et av de mest levende studentmiljøene i Norge med en lang rekke ildsjeler som legger ned enormt mye frivillig innsats. Studentforeningen utgjør for mange en stor del av oppholdet i Bergen og er noe man kan minnes tilbake til med et smil om munnen. Da synes jeg også artikkelen til Eilertsen fortjener å bli utfordret på nettopp det.

Artikkelen peker på noen utfordringer ved NHH og kulturen i studentforeningen. Det er en utfordring at det settes begrensninger på hvor mange som kan være med i ulike grupper, at jenteandelen ved skolen er under 40 prosent og at mange opplever at det er en høy terskel for å ytre seg i det offentlig rom. Det er også en utfordring at enkelte studentforeningsgrupper tidvis har uheldige opptakskrav. Alle disse utfordringene er reelle, og det finnes selvsagt også flere utfordringer man kontinuerlig må jobbe med. Samtidig opplever jeg at alle disse utfordringene drukner i det jeg leser som en svartmaling av studentmiljøet vårt.

Først og fremst mangler innlegget noe vesentlig; det er ikke en selvfølgelighet for en institusjon å ha en levende studentforening, ei heller et sosialt miljø eller aktiviteter man kan delta i. Det er nok noen som har søkt seg til NHH på grunn av studentforeningen, men den store majoritet vil jeg anta har søkt skolen for å få en god og fremtidsrettet utdannelse. Mange vil nok, som meg, si at man søker på grunn av NHH, men blir på grunn av NHHS. Nettopp derfor treffer innlegget til Eilertsen meg så hardt.

Helt grunnleggende mener jeg enhver student, så vel som andre, har et eget ansvar for å sysselsette seg selv. Det betyr ikke at jeg synes dagens opptaksmodell i flere av studentforeningens grupper er optimal, for det er som Eilertsen påpeker helt riktig er mange studenter ikke kommer med i de gruppene de ønsker. Denne modellen er også moden for revidering, noe som er et tema i studentforeningen per i dag. Jeg mener derimot at det er fort gjort å innta en passiv rolle i møte med studentforeningen, der det nærmest forventes at du plukkes opp. Slik fungerer det ikke; verken på NHH eller ved andre utdanningsinstitusjoner.

Selvsagt er det nettopp det som gjøres i fadderuken, men du må selv aktivt søke etter nye muligheter – og som flere har påpekt tidligere i denne debatten er det lav terskel for å starte nye grupper i NHHS. Man trenger heller ikke å starte en gruppe for hver aktivitet, og det går fint å spille fotball uten å være med i en gruppe der alle har like t-skjorter. Det er også grupper som det siste året har startet med loddtrekning på opptak, og flere grupper er åpne for alle, eksempelvis løpetrening.

I tillegg stusser jeg over det Eilertsen peker på som en «femprosentelite», først og fremst fordi det er grunnleggende feil, og sekundært fordi jeg misliker ordet «elite». I SHoT-undersøkelsen fra 2014 oppgav 69 prosent av studentene ved NHH å være engasjert i studentaktiviteter, i en rapport fra august 2017 utarbeidet av NHH er det nye tallet 72 prosent. I tillegg sier over halvparten av studentene at studentforeningen i stor eller svært stor grad er viktig for deres trivsel på skolen. UKEN, NHH-Symposiet og Bergen Challenge er eksempler på tre store og inkluderende prosjektorganisasjoner som sammen favner en stor del av studentmassen vår. I UKEN alene er det i overkant av 1 000 studenter med fra NHH, nesten 1/3 av alle på skolen.

Videre etterlyser han studentforeningens Weinstein eller Giske, og peker relativt direkte mot en stor gruppe mannlige studenter i så måte. Rektoratet ved NHH har jobbet systematisk med varslingssystemet i kjølvannet av #MeToo, og prosessen beskrives godt på skolens hjemmesider. Her er det mulig å melde fra om alt fra lovbrudd til trakassering og diskriminering.

Jeg er på lang vei enig i mange av utfordringene Eilertsen trekker frem, men mener vi må skape en konstruktiv og løsningsorientert debatt. Dersom man ønsker forandring hjelper det ikke å stå som passiv deltaker på sidelinjen. Dette tror jeg også er en av hovedutfordringene bak aktiviteten på Jodel hvor det fremmes ekstreme meninger som ikke tåler å stemples med avsenders navn. Det koster å stå frem slik Eilertsen gjør med kritikk av studentforeningen og miljøet, og det underbygges i kommentarfeltet til BT hvor JohnLA skriver «Vanligvis ville nok slik kritikk ha kommet ut anonymt, i frykt av å miste framtidige jobbmuligheter.» All honnør til Eilertsen som tørr å ta opp dette.

Som studenter har vi et ansvar for å skape et godt miljø og tiltrekke oss et mangfold av studenter. Dette handler ikke om studentforeningen i seg selv, men om enkeltindividene i den, respekten for hverandre og det å være raus i møte med den enkelte.

Nå blir det spennende å se om debatten skjer offentlig, eller gjemt bak Jodels dører av anonymitet.

Ønsker du å delta i debatten? Send ditt innlegg til red@k7bulletin.no.