Anmeldelse: En "Debut" uten klimaks

Stemningen i Aulaen er elektrisk, publikum har promille, og de dansende og syngende aktører gjør kveldens revy til en morsom opplevelse. Det holder ikke til toppkarakter, men det er morsomt nok til at publikum går til middag med enda høyere stemning (og promille) enn de kom med.

Varighet: 2 timer og 30 minutter, inkludert 15 minutters pause.

Regi: Espen Alknes

Medvirkende aktører: Sara Hågensen, Stijn van Oorschot, Gabriel Goujon, Stine Sisselsdotter Stolpestad, Kristian Lien, Jonatan Husøy, og Mina Dale.

Anmeldelsen er basert på URpremieren 03.03.22.

Det begynner selvfølgelig på arketypisk NHH-vis: fancy reklamefilmer for UKENs sponsorer, med både suksesshistorier fra alumni og snasene Tjuvholmen-kontorer flikker foran øynene med dunkende musikk i bakgrunnen. UKEkoret Optimum varmer opp med litt sang og moro, og så er det hele i gang. Bandet begynner å spille og lysshowet setter i gang. Bak meg roper en fyr «KJØR DA!» sånn bare for å understreke at nå, nå er vi i gang.

Vi blir presentert for en serie med revy-vignetter, som skal være basert på ordet debut, i relativt vid forstand. Den røde tråden er tidvis tolket så vidt at den går litt tapt, i hvert fall for oss i publikum. Når det er riktig morsomt så betyr ikke det så mye. Men materialet klarer ikke alltid til å holde lattermusklene i gang, og da blir denne mangelen for tydelig. Sketsjene mangler ofte en ordentlig punchline, og aktørene må mange ganger takke for seg og gå av uten at det når et ordentlig klimaks.

Materialet er nok dessverre revyens svakeste punkt, selv om aktørene gjør en hederlig innsats. Noen sketsjer er litt vel bløtkokte. Er det egentlig morsomt bare å si pikk og fis og klamydia uten at det bygger opp om et poeng? Er en morsom karakter nok i en sketsj som ikke har en ordentlig slutt? Er gutter i parykk med pupper morsomt nok i seg selv?

Til tross for disse svakhetene er det imidlertid mange høydepunkter. Aktørene selv er et av disse. Blant aktørene utpeker spesielt Gabriel Goujon og Stine Stolpestad seg med til dels hysterisk morsomme karakterer. Jonatan Husøy viser at han har eksepsjonelt god komedisk timing og et godt gummiansikt, men får kun virkelig utløp for dette i karakteren Berit. Stine Stolpestads prest er en annen karakter som skinner. Hun får virkelig vist fram karakterarbeidet sitt i denne gladkristne typen.

Sketsjen er også godt skrevet. Den er tight, vitsene kommer kjapt, og den har en naturlig og morsom konklusjon. Man sitter igjen med følelsen av at hadde alle sketsjene vært skrevet som denne, så hadde det vært en sekser på terningen. Men det blir dessverre unntaket som bekrefter regelen. Dette er et godt komedisk ensemble som svekkes av et underutviklet manus.

Et høydepunkt i revyen er det fantastiske bandet. De spiller drivende godt under hele forestillingen. Spesiell honnør til rytmeseksjonen, og en knallkompetent trommeslager. Stemningen i publikum er høy og stigende gjennom forestillingen, og på sitt beste er revyen både morsom og musikalsk.

Det beste har UKErevyen spart til slutt. Finalenummeret skal jeg ikke røpe, men det er både hysterisk morsomt og fengende musikalsk. Publikum er på føttene og trampeklapper revyen i land.

Over 90 studenter har jobbet frivillig for å sette opp denne revyen, og de fortjener all mulig honnør for det. Det er tydelig at mye godt arbeid har gått inn i dette.

Ingen tvil om at UKErevyen er en morsom kveld ute, selv om det ikke holder helt til terningkast seks.

K7 Bulletin vurderer revyen til terningkast 4.