Bærumsguttene: – Vi uttrykker oss i store bokstaver

På Norges Handelshøyskole (NHH) samler K7 Bulletin norsk musikkultur til intervju inne på et av skolens mange studentdrevne kontorer: kanskje ikke to musikkpionerer verdig. De er tilbake fra en vellykket turné, eller det de omtaler som deres vindu inn i folks liv. De forteller om hvordan dette gir muligheten til å ta del i folks feiringer, ferier og festivaler - og i dag går turen innom økonomistudentenes ville (fest)hverdag og man kan derfor ikke være et kaotisk kontor foruten. Det nye for denne konserten, er at det er avisen som får muligheten til å få et innblikk i deres liv som vår elskede rap-duo: Erik og Kriss.

Erik og Kriss er kommet til NHH i anledning Klubb- og Kulturutvalgets (KKU) jubileumskonsert for å ta oss med på en reise tilbake til tiden da alt var bedre. Behovet for å dra tilbake meldte seg ikke da stemningen møtte alle sine forventninger og vi opplevde glade toner i nuet. I anledningen av jubileumet klarte vi journalister ikke å dy oss, og sammen våget vi å stille det beryktede intervjuspørsmålet til KKU: 

– Hvilken drink er dere, og hvorfor?

– Jeg tror vi er champagne, svarer Kriss kjapt, hvorpå Erik sier seg enig. 

Begrunnelsen kommer like etter og han forsvarer valget med at de er festglade og blide gutter som kanskje er litt snobbete.  

 – Dyre som faen, tilføyer Erik. Et annet fellestrekk de deler med de edle boblene. 

Champagneguttene ler høyt.

– Først så tenkte jeg øl, men det blir for… vi er ikke øl, konkluderer Kriss og ser bort på Erik.

Erik må si seg enig, og de forklarer at øl rett og slett blir for grovt. Vi roses for spørsmålet, men æren kan ikke tas da det tross alt er tyvegods rappet fra jubilantene.

Vårt mission: Tøye grenser

Erik og Kriss kunne fortelle at da de debuterte var normen i norsk musikk at den skulle være trist, klagete eller sinna. Selv sier de at det var uglesett å skulle gjøre noen glad med musikken. Likevel, når de to Bærumsguttene setter seg i studio for å produsere, følte de at dette var deres «mission»: å ikke lage trist, klagete eller sinna musikk. 

 – Første ordet jeg kommer på, det er gladmusikk. Vi har jo pratet mye om det den siste tiden, at vi vil at folk skal bli glad av musikken, starter Kriss.

Det kommer et «mhm» og et nikk fra Erik, før han tar ordet. 

– Vi vil lage musikk som gjør at når du setter den på så blir stemningen, mindsettet og atmosfæren bedre og gladere enn det den var før du satte den på.

De synger om at de drar allsangen mot pop og hiphop på norsk, men Bærumsguttene forteller at i starten var musikken deres sjangermessig rap-relatert. Utover det har duoen vært opptatt av å lage forskjellig musikk, utfordre ulike sjangrene og tøye toleransen for hva det synges om. Erik utdyper: 

– Da vi begynte var det jævlig med regler på hvordan ting skulle være, hvordan låtene skulle skrives og hva man kunne og ikke kunne si. Så om noe, så har vi hatt fokus på å utfordre toleransen og på det mindsettet og humøret vi prøver å bringe til bords.

– Jeg er ikke noe fan av denne etter-sensureringen

–Vi uttrykker oss i store bokstaver, forteller Erik om de egenkomponerte sangtekstene.

En av duoens mer fargerike tekster er den til «Ølbriller». I de gode gamle dager, var det nok ingen som reagerte på teksten, men om dagens kanselleringskultur hadde fått ferten i deres ølgrove rim kunne dagens musikkrepertoar sett noe annerledes ut. 

 – Hva tenker dere om denne låten nå?

 – Hver gang jeg hører mye av de tekstene vi har laget opp igjen nå, så blir jeg stolt. Jeg synes det er kult at vi turte å uttrykke oss så innmari, sier Kriss. 

Erik overtar stafettpinnen:

 – Sånn er det med all underholdning i dag. Ting som ble laget for lenge siden blir sett på med dagens standarder på hva du kan si og ikke si og mål på hva som er riktig og feil. Dette er vanskelig og en farlig vei å gå. All underholdning som produseres er et freeze-frame fra akkurat den tiden det er laget på. Jeg er ikke noe fan av denne etter-sensureringen. Jeg synes det er helt håpløst. 

Duoen forteller at de ikke tenkte over hva som ville være kult om 20 år da de satt i studio og skrev tekster. Om denne ettersensureringen hadde hindret dem i å spille låten, hadde den fremdeles blitt spilt - uten tvil, forteller de. Da vil de heller velge å ikke spille i det hele tatt. Erik fortsetter:

 – For meg er det en blindvei. Jeg kan ikke gå inn i studio og være redd for hva jeg skal skrive og ikke skrive. Da er jeg helt bundet, da er det null av meg igjen.

 – Du er til enhver tid et resultat av de omgivelsene og kontekstene du er i. Du kan ikke dømme noe som ble lagd for 20 år siden ut fra hvordan det er nå, oppsummerer bærumsgutten. 

Ølbriller av, check, ready, set!

Erik og Kriss innledet showet på aulascenen med en klassiker fra deres formative år, nemlig «Den låta». I kontrast med noen av studentforeningens arrangementer tidligere i år, greier Backline å fylle Aulaen nesten til randen. Med både gamle slagere og nyere låter skaper artistduoen god kok fredag kveld, og det er galskap å omtale dem uten superlativ. 

Midtveis i showet nevner Kriss at de har tenkt å spille en av de nyere låtene, noe han omtaler som «den setningen ingen liker å høre på konsertene våre». Likevel har den ferske singelen «Peter Pan» allerede på tre måneder fått over en million avspillinger på Spotify. Kriss lover publikum å avslutte konserten med noen klassikere dersom publikum gidder å «late som dere har det gøy» under fremføringen av de nyere sangene. Deriblant «Ølbriller» og, etter å ha pusset brillene, synes det som at massen kan den minst like godt i dag som under dens glanstid. Mot slutten av konserten ble det ganske åpenbart hvilken sang de kom til å avslutte med, da deres mest populære sang ennå ikke var blitt spilt, nemlig «Dra tilbake». Ikke behov for å drikke konserten noe gjevere.