Banebrytende utstilling om kunst under andre verdenskrig

Det er en kjent sak hvordan nazistene under krigen forsøkte å ta kontroll over alle arenaer i samfunnet. Det visuelle, med alt det innebar, var intet unntak. Likevel visste du kanskje ikke at det ble det arrangert kunstutstillinger i regi av et Nasjonal Samlings kulturdepartement og deres kollabotører i fire norske storbyer, kalt «Kunst og ukunst». I Bergen fant utstillingen sted i 1943.

«Kunst og ukunst» var basert på Joseph Goebbels visjon om å ”rense” offentlige kunstsamlinger. Utstillingen var ment å være pedagogisk i form av å vise frem det nazistene så på som god (forbilledlig) og dårlig (degenerert) kunst. «Kunst og ukunst» representerer et mørkt kapittel i norsk kunsthistorie, og det er denne utstillingen som KODE med sin nyåpnede utstilling «Kunst i kamp» tar utgangspunkt i. Utstillingen består av verk hentet fra Deutsches Historisches Museum i Berlin, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og verk fra KODEs egen samling.

I «Kunst i kamp» får du muligheten til å ta et virkelig dypdykk i hvordan nazistene utnyttet kunsten i sin omfattende propagandabevegelse. I tillegg til kunstverk kan du vandre blant tidsskrifter, bøker og film. Den første av utstillingens saler er delt i to, med fem kunstverk innenfor hver av nazistenes kategorier «degenerert» og «forbilledlig», lik oppsettet under «Kunst og ukunst»-utstillingene som foregikk i Norge under krigen. I tillegg har KODE valgt å inkludere verk fra en annen sentral utstilling i nazistenes kunstpolitikk, nemlig malerier fra tyske «Grosse Deutsche Kunstausstellung». Dette er nazistiske kunstverk som ble laget under Hitlers regime, som aldri før har blitt vist i Norge. Samtlige av disse tyske maleriene var tidligere en del av Hitlers samling. Innenfor salen med den tyske nazikunsten, finner du en sal forbeholdt verk malt av soldatkunstnere. Dette var tyske soldater som under krigen utgjorde en egen kunstnerskvadron. I følge KODE tjenestegjorde mer enn 30 tyske kunstsoldater bare i Norge. Dette var soldater som skulle dokumentere gjennom å male okkuperte områder. Bildene ble senere benyttet i propagandasammenheng på flere ulike måter, alt fra å bli vist frem på utstilling til å bli reprodusert som postkort. Et av verkene som stilles frem vil nok enhver bergenser dra kjensel på, nemlig «Sandviken ved Bergen» malt av Arthur Ahrens i 1943, som til vanlig er å finne i Deutsches Historisches Museum.

I og med at kunst nettopp er kunst, med andre ord subjektiv og tolkbar, hendte det at selv nazistene slet med å skille mellom såkalt god og dårlig kunst. Likevel kan man si at fellesbetegnelsen på den «dårlige» kunsten var modernistiske verk. Dette var malerier fra tidlig 1900-tallet, som blant annet eksperimenterte med innhold, form og farge. For å ta et eksempel fremstilte ikke nødvendigvis modernistiske malerier menneskekroppen på en idealisert måte slik nazistene ønsket. Nazistene så blant annet på dette som en måte å ødelegge den europeiske kulturarven på, og denne kunsten ble derfor stemplet som direkte usunn og farlig.

Den norske utstillingen «Kunst og ukunst» var en videreføring av de tyske «Entartede Kunst» som foregikk på slutten av 30-tallet.

- På disse tyske utstillingene var propagandaen enda tydeligere, gjennom at den «degenererte» kunsten var montert på en skjødesløs måte, og hadde gjerne hånlige veggtekster. Prisen til maleriene ble det også informert om. Man skulle le av kunsten og hvor mye det offentlige i sin tid hadde brukt på kunstverkene. Uansett var formålet med den norske «Kunst og ukunst» den samme, gjennom at den «dårlige» kunsten ble sendt rundt på turné til skrekk og advarsel, utdyper Konservator Frode Sandvik ved KODE-museet.

Et eksempel på det som ble fremstilt som degenerert kunst er «Gårdbruker» av Gert Jynge, som er et av de første kunstverkene som møter deg i utstillingen. Dette, og flere av de andre verkene nazistene så på som skadelige, har etter krigen igjen blitt en del av Nasjonalgalleriets samling og har i dag høy status som kunstskatter. Nasjonalgalleriet ligger for øvrig i Oslo og er en del av Nasjonalmuseet.

På den annen side hadde man den «forbilledlige» kunsten. Denne skulle gjerne fremstille en, etter nazistenes målestokk, idealisert og entydig verden. Nazistenes menneskesyn kom tydelig til syne gjennom ensrettet fremstilling av en plettfri arisk rase. I tillegg til veldreide kropper var storslått natur et viktig element. For å tilpasse den tyske kunstpolitikken til Norge og vektlegge det nasjonale, stod norskproduserte verk fra 1800-tallet i fokus og ble trukket frem som gode eksempler under «Kunst og ukunst». I virkeligheten kan man si at dette var kunst fra en tilbakelagt epoke, men Hitler, som tidligere mislykket kunststudent, var derimot en stor tilhenger av denne kunsten. Nazistene benyttet verkene til å konstruere fortellingen om en «nasjonal linje» i norsk kunst som et eksempel til etterfølgelse for samtidskunsten.

Det er rundt 70 år siden disse hendelsene fant sted. Likevel kan man spore engasjement for temaet i samfunnet på flere arenaer, slik som innenfor kunsten i denne sammenhengen. Alt tyder på en utvikling og en slags modningsprosess der det åpnes opp for nye vinklinger og tolkninger av det som skjedde under og etter krigen, som igjen avler ny interesse. Siri Meyer mener «Kunst i kamp» er et godt eksempel på dette. Hun er blant annet professor ved UiB, kunsthistoriker, tidligere spaltist i Dagbladet og forfatter av prisbelønte «Visuell makt – bilder, blikk og betraktere» fra 2010.

- Dette er en ny måte å se historien på. Etter krigen ønsket de allierte forståelig nok å jevne minnene om det nazistiske regimet med jorden. Heller ikke innenfor kunsten skulle det finnes spor av det nazistene stod for. I etterkrigstiden har man stort sett bare vært opptatt av den kunsten som tyskerne ikke ønsket, altså den moderne kunsten, mens man derimot ikke har viet særlig oppmerksomhet til den kunsten som nazistene selv likte. På KODEs utstilling får begge stemmene komme til orde, både den ikke-nazistiske og nazistiske kunsten, selv den som ble utformet mens krigen pågikk, påpeker Meyer.

Nazikunsten i utstillingens andre sal stilles ut på samme måte som ethvert annet maleri, noe som også gjør utstillingen banebrytende. Likevel, noe annet ville vel vært  å lage en utstilling tuftet på de samme prinsippene som nazistenes? Den fallgruven har KODE på ingen måte gått i. Utstillingen representerer derfor det motsatte av hva naziutstillingene gjorde. Den er ikke belærende, men stiller krav til et kritisk publikum.

- Til nå har man undertrykket denne siden av historien. Med andre ord har vi bare hatt seierherrenes historie, også når det gjaldt kunsten, utdyper kunsthistoriker Meyer.

«Kunst i krig» er ikke hvilken som helst utstilling. Den fletter sammen elementene krig og kunst på en helt unik måte, og dekker samtidig et mørkt kapittel i norsk og internasjonal kunsthistorie. Slik KODEs program for høsten 2015 forklarer, kan kunst «(…) være kraftfull, og den kan både brukes og misbrukes.» Utstillingen bevisstgjør oss på hvor viktig det visuelle faktisk er i samfunnet, i dag som under krigen. Tenker du for eksempel over hvor viktig bildene som kringkastes daglig på nyhetene er? Hvor stor rolle spiller bilder og film av druknede barn og splittede familier når personlige og politiske beslutninger skal tas?