Den studentkjære professoren Victor Norman har snart hatt sin siste forelesning på NHH. Men den energiske og nyskapende foreleseren skal ikke hvile på laurbærene av den grunn.

Vi møter Victor Norman sent en fredags ettermiddag. Alle de andre ansatte på institutt for samfunnsøkonomi virker å ha tatt helg, men ikke Norman. Ikke helt enda. Han er kjent for å stille opp når studentene trenger det. Det gjør han også nå når han gladelig takker ja til å bli intervjuet av to førstekullister.

Samfunnsøkonomen Victor Norman

Han er for mange tidligere NHH-studenter inkarnasjonen av samfunnsøkonomifaget på skolen. Selv kan han fortelle at det var på gymnaset han bestemte seg for å bli økonom.

– Jeg sto og vaklet mellom samfunnsøkonomi (den gang sosialøkonomi) og historie. Så fikk jeg S (tilsvarende 6 eller A i dag) i karakter i samfunnsøkonomi, og det ble utslagsgivende. Det var som “et tegn fra oven”, sier Norman spøkefullt.

Siden han er født og oppvokst i Risør var barndomsdrømmen å bli skipper, helt til det viste seg på barneskolen at han var fargeblind.

Norman forteller at han ikke hadde en plan om å bli professor. Det bli slik fordi han gjorde det godt i studie og derfor ble tilbudt å skrive doktorgrad ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Veien var dermed kort til en fast jobb i akademia og etter hvert professorstilling ved Norges Handelshøyskole. Han sammenlikner professortilværelsen med å være evig student, noe som passer ham utmerket.

Meninger om skolen

Norman forteller at det var særdeles spennende å komme til NHH for første gang i 1971.

– Høyskolen var blitt revolusjonert like før jeg kom av mennesker som hadde vært på studieopphold i USA. De har fått auditoriene på skolen oppkalt etter seg. Disse menneskene sørget for at NHH ble en forskningsbasert institusjon av internasjonal klasse. Jeg var veldig heldig som kom på det tidspunktet jeg gjorde.

At NHH etter hvert mistet det norske monopolet på siviløkonom-utdannelsen var bra både i seg selv og for høyskolen sin del, mener Norman

– Vi har hatt godt av å måtte skjerpe oss. Konkurransen fra blant annet BI har ført til at NHH har blitt en større skole og blitt faglig mer mangfoldig.

– Det sies at den eneste grunnen til å ikke stille som foreleser når du skal, er egen begravelse, forteller Norman. Som snart professor emeritus har Victor Norman også meninger om framtiden til NHH.

– Høyskolens styrke er også høyskolens svakhet. De ansatte her har en stor yrkestolthet, hvilket er positivt, men det fører til veldig konservativitet, der man ønsker å beholde tingene slik de er.

Norman peker videre på at NHH må gjennom store omstillinger for å beholde posisjonen nasjonalt og internasjonalt.

– Vi må være tydelig i hvilken profil  vi ønsker å være. Enten må vi forsterke dagens profil med vekt på analytiske fag der fokuset ligger på samfunnsøkonomi og business, eller så må vi velge å være en management-skole av samme type som København (Copenhagen Business School). Det er ikke nok å si at vi skal være blant de beste i Europa. Vi må først og fremst bestemme oss for hvilken strategi vi skal velge.

Ansatt rektor isteden for valgt rektor er et skritt i riktig retning, ifølge Norman.

  En ansatt rektor har en helt annen mulighet til å få høyskolen til å foreta noen klare valg for hvordan fremtiden skal se ut. Det vil innebære en styrket rektorposisjon, der rektoren i større grad kan lede høyskolen, i motsetning til å bare administrere den, slik som i dag.

Forholdet til studentene

—Hvordan opplever du dagens studenter sammenliknet med tidligere?

– De morsomste studentene vi har hatt var 80-tallets jappestudenter, men de beste vi har hatt er dere vi har nå, sier Norman.

Han viser til at tidligere ble bruken av matematikk begrenset fordi studentene ikke tålte det, og gir samtidig honnør til Per Manne for å ha løftet matematikkundervisning i bachelorstudiet.

Professoren minnes at Knut Arild Hareide, den gang leder for kjernestyret i NHHS, på midten av 90-tallet satte i gang en stor kampanje for å få ham tilbake til NHH fra Høyskolen i Agder, hvor han arbeidet en kort periode.

– Det var veldig gøy, mimrer Norman.

Norman er også opptatt av hvordan studentene opplever han som foreleser.

– Jeg håper ikke studentene opplever meg som arrogant. Dette er noe jeg har tenkt en del over. Mange er vant med at lærerne spør elevene sine for å teste dem. Grunnen til at jeg stiller spørsmål til studentene er ikke for å teste hva de kan, men for å skape en samtale.

Prekeren

Norman forteller videre om sin lidenskap med å holde forelesninger.

– Det er interessant hvordan man for eksempel i Aud Max på NHH får følelsen av hvorvidt man har kontakt med publikum, eller ikke. Å holde forelesninger der er helt fascinerende. Det er som om man kan ta og føle på stemningen i rommet. Dere skulle bare ha kjent på den følelsen man får når du står og foreleser, men ikke greier å få kontakt med forsamlingen. Det er aldeles grusomt. Man kan føle seg totalt alene. Noen ganger kan det være temaet som ikke slår an, eller at man ikke får gjennom budskapet slik man hadde tenkt.

– Samtidig er det utrolig givende de gangene forelesningen går bra. Det er lite som overgår det å holde en forelesning som slår skikkelig an.

Norman liker godt å ha en del publikum på forelesningene sine. Derfor trives han i Aud Max. Likevel var favoritten det gamle Aud Max Merino.

– I det nye Aud Max er det så langt bort til de bakerste radene. Dette gjør det krevende å holde kontakten med dem lengst bak. Samtidig er det en utfordring med bruken av PowerPoint. Ved bruk av god gammeldags tavle og kritt måtte elevene følge med og ta notater, slik at konsentrasjonen holdt seg naturlig oppe. Derfor synes jeg tavle og kritt på mange måter fungerer bedre enn PowerPoint.

– Hva gjør du for å holde kontakten med publikum?

– Jeg prøver å holde stoffet underholdende, samtidig som jeg får frem budskapet mitt. Den gjennomsnittlige konsentrasjonsevnen til elevene er noe slik som maksimalt ti minutter. Derfor er det viktig at en som foreleser klarer å levendegjøre stoffet, slik at ikke eleven mister fokuset. Det er derfor jeg av og til drar frem artige eksempler om meg og bikkja ved middagsbordet, eller en konsuments forbruk av iskrem en varm sommerdag i Risør.

For mye fokus på karakterer

Professoren gir også uttrykk for bekymring rundt det høye karakterpresset ved høyskolen i dag.

– De nåværende studentene er de beste NHH har hatt noensinne. De presterer godt faglig, er svært svært pliktoppfyllende, og fremfor alt er de utrolig karriere- og eksamensbevisste. Kontrasten til de mer opprørske studentene på 90-tallet er stor. Dette er vel og bra, men jeg tror det er viktig at dagens studenter ikke blir for oppslukt av karakterene de får på eksamen. Det er ikke livets ende om man bommer på en eksamen.

– Er studiet for alvorlig?

– Studiet er ikke for alvorlig, men en del av studentene tar det nok for seriøst.  Jeg mener det skal være lystbetont. Jeg tror det er farlig om man som student bare skal være alvorlig og utelukkende målbevisst gjennom hele perioden. Man skal huske på at de fleste bruker fem år her, eller mer. Det er fem år av deres liv. Jeg skulle ønske at flere fikk et mer avslappet forhold til studiet. Jeg tror det er fullt mulig å ha et balansert forhold til studiet, samtidig som læring står i sentrum. Men da må studentmiljøet bygge opp under dette.

I tillegg forteller Norman at det i dag er for mange eksamener, og at de teller for mye.

– Jeg synes det er for mange som konter eksamener og det er for mange som ber om begrunnelse. Vi har også tilfeller av elever som ber om begrunnelse for A-oppgaver. Karakterene burde telle mindre. Personlig mener jeg at dersom vi skulle hatt karakterfordeling skulle det vært fra B og oppover! ler Norman.

– Karakterene er dessuten upresise. Det er betydelige mengder av skjønn. En persons C-oppgave kan være en annens B- eller A-oppgave. Oppgaven til sensor er mer enn bare å vurdere besvarelsen i seg selv. Oppgaven til sensor er å vurdere hvor god studenten er, i lys av besvarelsen. På grunn av dette er det vanskelig for en sensor å sette en entydig karakter på lignende besvarelser.

Norman mener man bør gjøre noe med eksamenspresset og karakterjaget, men er samtidig klar over at han nok er formet av at han sitter i professorsetet, der de fleste akademikerne mener karakterer bør telle mindre.

Bok om Risør

– Kommer du til å finne deg til rette som pensjonist?

– Jeg skal slettes ikke bli pensjonist! Jeg har nemlig blitt ansatt som forfatter av byhistorien til min hjemby Risør. Så dette er altså prosjektet jeg skal drive med fremover. Boken skal utgis i forbindelse med byjubileet i 2023, og manuskriptet skal ferdigstilles til 2021. Boken vil handle om Risørs historie fra 1600-tallet, sett i lys av den økonomiske utviklingen nasjonalt og internasjonalt.

Etter intervjuet var det klart for en rask fotosession. Professoren poengterte at han helt klart trivdes best på den andre siden av kameralinsen, og ville ha med en av oss reporterne på bildet. Det kom ikke på tale. Vi takket for intervjuet og bildene, og Norman takket for intervjuet han og. Om med det var en av de siste gjenstående arbeidsdagene til Victor Norman slutt.