Fra Lincoln til Trump

Hvordan kan partiet som en gang valgte Abraham Lincoln, nå frontes av en mann som Donald Trump?

Det starter i 1854, hvor det politiske landskapet i USA er dominert av to partier: the Whigs og Demokratene. Førstnevnte har størst innflytelse i nord, mens sistnevnte regjerer i sør.

Det varer ikke. Medlemmene i the Whigs er nemlig splittet i spørsmålet om slaveri, og fordi de aldri kommer til enighet, går partiet under samme år. Ut av asken blir det republikanske partiet formet, og i 1861, bare syv år senere, velger det amerikanske folk republikanernes kandidat, Abraham Lincoln, som president.

Lincoln vi forby slaveri i hele landet, noe sørstatene motsetter seg. Resultatet blir den amerikanske borgerkrigen. På over fire år blir hundretusenvis av soldater drept, i det som skal vise seg å bli den blodigste konflikten noensinne på amerikansk jord. Når krigen endelig er over, er det nordstatene som står igjen med seieren.

Etter krigen blir republikanerne en forkjemper for tidligere slaver, og gir dem blant annet retten til å stemme. Men det er også noe annet som skjer: Partiet starter prosessen med å bli partiet for de rike.

De rikes parti

Tiden etter borgerkrigen er preget av betydelig økonomisk vekst. Mange av dem som tjener mest på denne veksten inntar etter hvert lederskapsroller i det republikanske partiet, og sakte, men sikkert, gjennomgår partiet en forandring som vil prege dem helt frem til nåtiden.

Det er på denne tiden at frøene til partiets nåværende kapitalistiske ideologi blir sådd. Mens de tidligere har hatt et mål om å hjelpe tidligere slaver, skyver de nå dette til siden og setter fokuset på liberalistisk økonomisk politikk.

I mellomtiden blir sørstatene gradvis etterlatt til seg selv. Som følge av dette oppstår det et maktvakuum, som gir grobunn til oppstandelsen av flere ekstremistiske krefter, hvorav Ku Klux Klan er den mest betydelige. Klanen, som terroriserer og i mange tilfeller lynsjer svarte, har stor støtte blant demokratene, som fremdeles er det partiet med størst støtte i sør.

Republikanerne har derimot lite å bekymre seg for. De har forlengst blitt storbedriftenes parti, og på grunn av høy økonomisk vekst, gjør både bedriftene og republikanerne det svært godt.

Så går alt galt.

Depresjonen snur alt på hodet

I 1929 krasjer den amerikanske økonomien, i det som er oppstandelsen til Den store depresjonen. Aksjepriser stuper, arbeidsledigheten stiger, og veksten forsvinner. Ulikheten forblir heller ikke upåvirket. For mens USA frem til nå har vært preget av store forskjeller mellom rike og fattige, blir nå alle like fattige.

Det går ikke noe bedre med republikanerne, selv om de med Herbert Hoover besitter presidentembetet. For de er nemlig på vei inn i sin mørkeste periode noensinne. Ikke at de vet det enda.

I 1932 er det igjen presidentvalg, og Hoover blir slått av demokratenes kandidat, Franklin D. Roosevelt, som lover å bekjempe krisen. I 1933 setter han igang «New Deal», et reformprogram som har som mål å sette igang landets økonomi igjen. Arbeidsledigheten på denne tiden er på hele 25 prosent.

Som et resultat av programmet vokser staten betydelig, og arbeidsledigheten begynner gradvis å synke. Roosevelt blir svært populær, og i valget i 1936 vinner han hele 46 av 48 stater. Han ender opp med å sitte i hele fire perioder.

Republikanernes mørketid

I 1952 er det valg igjen. Dwight D. Eisenhower vinner, og republikanerne gjenerobrer presidentembetet etter nesten to tiår. Men partiets økonomiske politikk er ikke til å kjenne igjen. Under Eisenhower er toppskatten på svimlende 91 prosent. Håpet om markedsliberalisme er ikke-eksisterende.

Blant det amerikanske folket lever arven etter Roosevelt videre. Økonomisk ulikhet er historisk lav, og enhver kandidat som ønsker mer liberal økonomisk politikk, står uten sjanse til å lykkes. Republikanerne kan ikke gjøre annet enn å spille med. For demokratene er dette storhetstiden.

Mange republikanere bryr seg ikke. De er oppriktig enige med demokratene på flere områder. Det er forsoning, og landet nyter godt av det. Men flere republikanere har derimot lite ønske om å fronte demokratisk politikk, og i 1964 nominerer de Barry Goldwater som deres presidentkandidat. Goldwater, som er uttalt antikommunistisk, ønsker partiet tilbake til de økonomiske røttene. Men han er ikke en samlende kandidat, selv i sitt eget parti, hvor de moderate ser på ham som en fremmed.

I mellomtiden er borgerrettighetsbevegelsen, med Martin Luther King i spissen, i full gang. Den kulminerer i Loven om borgerrettigheter i 1964, som forbyr diskriminering basert på rase, hudfarge, religion og nasjonal opprinnelse. Goldwater stemmer mot loven, fordi han mener det er en for stor inngripen i personlig frihet. Folk, sier han, må bestemme selv hvem de vil gjøre forretninger med uten at staten griper inn.

Tidenes «landslide»

Goldwaters standpunkt finner lite støtte i befolkningen. I sør får han derimot massiv støtte, og han blir den første republikaneren som vinner alle de fem «dype» sørstatene (South Carolina, Georgia, Alabama, Mississippi og Louisiana).

Det hjelper derimot lite. Demokratenes kandidat, Lyndon B. Johnson, vinner presidentvalget. Og ikke med en liten margin. Faktisk får Johnson hele 61,1 prosent av stemmene, noe som fremdeles er rekord. Barry Goldwater sitter igjen som taperen.

Det skal ta lang tid før republikanerne blir det partiet de er i dag. Men noe har skjedd. Goldwater har sådd frøet. Sørstatene har allerede begynt å leke med tanken om å støtte noen andre enn demokratene, som de nå føler er på minoritetenes side. For sørstatene liker nemlig det de hører. Og uten at de vet det, er demokratene (samt hele den politiske venstresiden i den vestlige verden) snart på vei inn i sin egen mørketid.

Republikanerne slår tilbake

Det er 70-tallet, og USA er en supermakt. Etterkrigstiden har gitt landet enorm økonomisk vekst, og den jevne amerikaner er blitt rikere enn noensinne. Men den økonomiske ulikheten har også steget: Mens direktører på 50-tallet ikke tjente atskillig mer enn arbeiderne de ansatte, er de nå i flere tilfeller på vei til å bli superrike.

Det er på denne tiden at en annen gruppe, konservative kristne, tar sine første steg som politisk makt. I sørstatene er det nemlig mange som har lite til overs for afroamerikanere, hippier, og andre grupper de ikke kan identifisere seg med. De konservative tar med seg disse meningene til valgurnene, noe republikanerne på dette punktet begynner å skjønne hvordan de kan utnytte.

Så kommer 80-tallet og høyrebølgen. Storbritannia velger Margaret Thatcher som statsminister. Norge velger Kåre Willoch. Men viktigst av alt: USA velger Ronald Reagan som president.

Reagan viser seg å være republikaneren som republikanerne har ventet på. Han er tøff, og portretterer seg selv som kommunismens erkefiende (i motsetning til demokratene, som oppfattes som puslete fra et militært standpunkt, et image de fremdeles sliter med i dag). Reagan er også storbedriftenes mann, og er suksessfull med å selge ideen om «trickle-down economics», altså at skatter som kuttes på de rikeste gir gevinster til hele befolkningen. Fire ganger kutter Reagan toppskatten, helt til den i 1988 er bare 28 prosent, det laveste nivået siden 1925.

Rollene blir snudd

I taler forteller Reagan historier om såkalte «welfare queens»; kvinner som svindler til seg offentlige midler og kjører rundt i dyre cadillacs. Ideen om at staten ikke er løsningen til amerikanernes problemer, men heller årsaken, blir raskt en del av den offentlige diskursen.

Republikanerne holder på presidentsetet i hele tre perioder, frem til 1992, hvor Bill Clinton vinner mot Reagans visepresident og erstatter, George H.W. Bush. Men Clinton følger den «tredje vei», en bevegelse på venstresiden som håper å vinne makt ved å forsone venstre- og høyrepolitikk. For etter over et tiår med høyrepolitikk, har rollene blitt snudd. Nå er det republikanerne som setter premissene, og demokratene som må henge med.

Selv om Clinton får satt opp toppskatten igjen (til 39,6 prosent), er det mye med politikken som preges av høyrevind. Militært er demokratenes retorikk blitt skremmende lik republikanernes, og håpet om å tette USAs stadig voksende økonomiske ulikhet, er vagt. Demokratene, frontet av presidentfrue Hillary Clinton, gjør et forsøk på innføre helsereform, men det mislykkes.

I 2000 stiller Clintons visepresident, Al Gore, mot George H.W. Bushs sønn, George W. Bush. Valget skal vise seg å bli svært tett, og det når et historisk klimaks når det viser seg at stemmene i Florida må telles på nytt. I en liten stund ser det ut til at Gore har en sjanse, men Bush tar til slutt seieren, i det som skal vise seg å være et av de mest kontroversielle valgene i amerikansk historie.

Terrorangrep

Som president antar Bush en rolle som en tilsynelatende jordnær politiker, med Texas-aksent og «cowboy attitude». I sørstatene, hvor republikanerne nå har etablert en solid base, slår det an, men i underholdningsbransjen blir Bush en gjenstand for nær endeløs parodi. Mens republikanernes kjernevelgere ser på ham som en av sine egne, ser demokratene på ham som en klovn.

Så forandres alt. På 11. september 2011 krasjer to fly inn i World Trade Center. Hendelsen danner utgangspunktet for to kriger; først i Afghanistan, så Irak. Førstnevnte får bred støtte og assistanse fra mange land, inkludert flere medlemmer av NATO, mens sistnevnte ender opp med å bli en massiv politisk katastrofe.

Mens bakgrunnen for Afghanistan-krigen er terrorangrepet mot USA, er Irak-krigen basert på teorien om at landets president, Saddam Hussein, er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Hverken FN eller NATO lar seg overbevise. Senere skal det vise seg at våpnene ikke eksisterer, og det dannes raskt en mistanke om at den egentlige motivasjonen for krigen er olje. Blant mange mistenkes det at Dick Cheney, Bushs visepresident og tidligere direktør av oljeselskapet Halliburton, er den som egentlig trekker i trådene.

Selv om Bush ikke er en uttalt islamkritiker, er det mange av hans republikanske kollegaer som raskt erklærer islam som en fiende av USA, noe de høster store mengder politisk kapital på. Blant populære høyrevridde meningsytrere (som Rush Limbaugh, Ann Coulter og Sean Hannity) blir islamkritikk raskt et kjent refreng.

Mens Bush i tiden etter 11. september mottar massiv støtte fra befolkningen (opp til svimlende 90 prosent), gjør Irak-krigen at han gradvis begynner å dale på meningsmålingene. Lite hjelper det at det offentlige overskuddet som Clinton etterlot seg, langsomt blir erstattet av et massivt underskudd, på grunn av skattekutt og økt militærpengebruk. Som om det ikke skulle være nok, går USA i 2007 inn i sin verste resesjon siden Den store depresjonen.

Når Bush forlater presidentembetet, har han støtte fra kun 19 prosent av befolkningen.

McCain mot Obama

Når republikanerne skal velge sin presidentkandidat i 2008, er ikke Bush å se noe sted. Praktisk talt alle av hans partikollegaer ser seg nødt til å ta avstand fra ham. På åtte år har vinden igjen snudd for republikanerne. Til slutt nominerer de John McCain til å bli deres kandidat.

Med sin militære bakgrunn, relativt moderate politiske synspunkter, samt villighet til å ta avstand fra Bush, er McCain den tilsynelatende perfekte republikanske kandidaten. Men det hjelper lite. For demokratene har nominert den lite kjente, men samtidig uhyre karismatiske Barack Obama.

Obama viser seg å raskt bli massivt populær blant det amerikanske folket. Ingenting McCain hiver på ham, fester seg. Obama lover forandring, og det amerikanske folk, som for første gang på flere tiår begynner å tvile på markedsliberalismen, liker det.

McCain-leiren vet ikke hva den skal gjøre, og i desperasjonen velger de den tidligere guvernøren av Alaska, Sarah Palin, som visepresidentskandidat. Det funker dårlig. Selv om Palin først høster massiv støtte, kommer det raskt frem at hennes politiske kunnskap er full av gigantiske hull. For mange er hun George W. Bush på nytt, og det passer dårlig.

Til slutt vinner Obama valget.

Økt ulikhet, økt polarisering

Under Obamas tid som president, går alt galt for republikanerne. I stedet for å utøve forsoning med demokratene, velger de obstruksjonisme. Samarbeid blir sett ned på. I en infamøs tale sier senatoren Mitch McConnell at republikanernes viktigste mål er å hindre Obama en andre periode som president. Kun to år etter at republikanerne valgte moderasjon, er strategien nå polarisering.

I 2010 får the Tea Party, en lederløs grasrotsbevegelse som motsetter seg utvidelse av staten, valgt et betydelig antall senatorer og representanter inn i Kongressen. De skal vise seg å raskt få enorm innflytelse over amerikansk politikk. Så mektige blir de, at mange republikanerne ser seg nødt til å omfavne Tea Party-politikk, i frykt for å tape seter i Kongressen.

Samtidig har noe annet skjedd: Den økonomiske ulikheten i USA når sitt høyeste nivå siden 1920-tallet. Politisk er effekten av dette økt polarisering. For mens man på 1950-tallet hadde lav ulikhet og stor enighet i politikken, har man nå høy ulikhet og to sider som ligner mer på skyttergravsleire enn politiske partier. Republikanerne, som var splittet i synet på Barry Goldwater, har nå alle omfavnet hans ideologi.

Donald Trump kommer på banen

Det er på denne tiden at mange republikanere begynner å se med bekymring på fremtiden. På kort sikt får de det som de vil: De får blokkert mange av Obamas forslag, og stjeler demokratenes flertall i kongressen. Obama vinner valget mot Mitt Romney i 2012, men det er med knapp margin.

På lang sikt ser det derimot verre ut. Oppslutningen blant hvite, konservative amerikanere er stor, men USA blir mindre hvitt for hvert år som går. Blant svarte er oppslutningen lav, og det samme er tilfelle blant spanskættede amerikanere, landets raskets voksende minoritetsgruppe.

Republikanerne skjønner at noe må gjøres, og de ser seg etter nye kandidater som kan appellere til minoriteter. Det naturlige valget er Marco Rubio, en ung og lovende senator med røtter fra Cuba.

Også demokratene legger merke til Rubio, og skjønner at dette kan bli en arg konkurrent. Men så kommer Donald Trump, med lovnader om å bygge en mur mot Mexico, samt å stenge muslimer ut fra USA. Det som først ser ut som en spøk, blir etter hvert republikanernes store mareritt. I hele USA smeltes konservative hjerter av Trump.

Rubio, på sin side, blir forbigått. For selv om mange republikanere har erkjent at det å spille på fremmedfrykt (selv om det ofte bare er implisitt) ikke er taktisk på lang sikt, er det fremdeles en vinnerstrategi blant kjernevelgerne på kort sikt. Sørstatene er klare for Rubio. Bare ikke så klare som de er for Trump.

Rubio er fremtidens kandidat. Men valget foregår i nåtiden, og der er det Donald Trump som sier det republikanernes velgere vil høre.

Fra Lincoln til Trump

Hvordan kom republikanerne hit? Hvordan gikk de fra Abraham Lincoln, som mange anser som USAs beste president noensinne, til Donald Trump, som mange anser som en bavian?

Partiets omfavnelse av markedsliberalisme var det første steget, fordi det la grunnlaget for at rike kunne ta en aktiv del av partiets ledelse. Selv om de i tiden etter «New Deal» valgte å forsone seg med demokratene, forsvant aldri denne tankegangen helt.

Deretter kom Barry Goldwater og erobringen av sørstatene, som ga dem en trofast base som de alltid har kunnet forvente å vinne siden. Den dag i dag er sørstatene fremdeles solid republikansk.

For det tredje har den økende økonomiske ulikheten gjort at politisk polarisering i USA har økt kraftig. Dette forklarer hvorfor en ellers sjanseløs kandidat som Bernie Sanders ble så populær, samt hvorfor Donald Trump vant de konservatives hjerte.

Selv har Trump naturligvis en egen, enklere forklaring på hvorfor han har så stor appell: «The beauty of me is that I’m so rich.»