Grønn Aften – Sang, lapdance og forsøk på anti-woke

Optimistene er definitivt flinke til å synge – og dette skjuler de ikke i kveld. Åpningsnummeret er full av musikalsk kvalitet, men mellom kort øvingstid, begrensede lokaler og manglende kvinneandel, blir ikke alt helt optimalt.

Det er noen tidspunkt hvor enkelte sangere dominerte resten av koret, og harmoniseringen blir heller ikke fullt så god som den kunne. I tillegg blir dette kveldens første demonstrasjon av Campus’ svært begrensede akustiske evner – hvilket gjør de små feilene som er ekstra merkbare.

En av de første sketsjene eksponerer publikum for krangelen til Kongefamilien like før Kongen går bort. Vitsene i denne sketsjen er ganske forutsigbare og handler for det meste om Høibys høyst mistenkelige atferd og Dureks sjamanisme.

Det skal likevel sies at – tross forutsigbarheten – vitsene blir svært godt fremført. Ekstra imponerende var det da Optimisten som spilte Durek snakket med en såpass god «amerikanisert» norsk, at en av journalistene måtte hoste av latter.

Et flatt forsøk på anti-woke

I neste omgang bestemmer Optimum seg for å være litt mindre politisk korrekt. Først kommer en parodisk sang om UiB-studenter, mens den andre gir oss den ultimate guide til salplass.

Begge sketsjene har gode momenter som drar godt på smilebåndet, men vi sitter også igjen med en opplevelse av uutnyttet potensial. Spesielt Allahu Akbar som punchline på sistnevnte sketsj oppleves svært oppbrukt.

På Grønn Aftens Facebook-side var det tydelig advart mot mye edgy jokes. De som gledet seg til dette har frem til nå blitt møtt med skuffelse, men første akts siste sketsj gir et tydelig frempek på hva som er i vente.

Sketsjen begynner med en jente som leser i mors dagbok. Hun finner ut at det finnes tre menn som kan være faren hennes. Mens hun leser, gjenskaper «moren» og «fedrene» det som trolig hadde skjedd i bakgrunnen. Vi forventet ikke at en sketsj skulle få oss til å rødme litt, men vi må bare applaudere Optimistene for kreativiteten og dedikasjonen.

Om denne sketsjens konsept ikke virker kjent, har man nok et par steiner liggende på taket. Dette var nemlig introen til Optimums ABBA-kavalkade. Man kunne merke en forskjell mellom disse og Beatles-sangene, da Optimistene virket mer komfortable og samkjørte enn under forrige sangsamling.

Kan ikke bli for familivennlig

Vi ble glad vi ikke gikk på toalettet i pausen, da Optimum hadde enda en overraskelse – en veltrent Optimist – iført kun forkle – gikk rundt og delte ut gratis kanelsnurr til utvalgte tilskuere. Var dette en bestikkelse i håp om et godt terningkast? Det tar vi ikke stilling til.

Like etter pausen var det en sketsj hvor Optimister kler seg ned til BH-er, tar to personer fra publikum opp på scenen og gir dem en lapdance.

Når en Optimist kommer igjen med bar overkropp i en senere sketsj – her som et medlem i Vaktkorpset – virker det nesten som om sketsjene bare er en unnskyldning for ham til å vise fram sine Lehmkuhl-gains. 

I et noe overtydelig forsøk på anti-woke, handlet neste sketsj om to gutter som begynner å identifisere seg som forskjellige ting, da de vil kappes om å bli så woke som mulig. Noen av vitsene i denne sketsjen virker også ganske oppbrukte og forbedringspotensialet er åpenbart.

Musikken er på plass

Gjennom hele andre akt er det også mange medrivende sangnummere. Disse varierer mellom et gammelt arkiv-nummer, Øst- og Vestkantsk julesalme, Lady Gaga og alles kjære Eg ve te Bergen.

Det var flere gamle Optimum-medlemmer som begynte å synge med Optimistene på scenen, noe som ga kvelden et svært koselig helhetsinntrykk.

Aftenen bydde på mye bra, men også en del uutnyttet potensial. Dette gjelder mest de vitsene som ikke passet helt inn i tidsånden, men både akustikken og de lite kreative kor-antrekkene vakte håp om noe enda bedre. Årets Grønn Aften kan likevel absolutt kalles en suksess.

Terningkast: 4