I likhet med de aller fleste NHH-studenter har jeg alltid vært en flittig elev med gode karakterer. Det kom derfor som et sjokk at jeg plutselig ikke var blant topp 10, 20 eller (fuck…) 50 prosent etter de første semestrene på NHH. Skammen jeg følte over å ikke kunne komme hjem med et topptungt karakterkort er jeg trolig ikke den eneste som følte på. Det tok mer energi enn jeg er stolt av å innrømme.

Den første tiden på NHH var tøff på flere måter. Jeg fikk ikke venner i faddergruppen min, og kom ikke med i halvparten av de gruppene jeg søkte. Jeg var overbevist om at jeg var for dårlig for NHH – at jeg ikke passet inn i det sosiale miljøet.

Det tok noen år før jeg skjønte hva NHH gjorde med meg. Det var først da jeg reiste vekk fra NHH og Bergen at jeg skjønte hvor flink jeg faktisk var. Vi NHH-studenter er superhelter. Helt seriøst. Vi gjør så himla mye. Man skulle ikke tro at vi fikk tid til studier, verken deltid eller heltid ved siden av alt det vi gjør.

Noe vi superhelter ikke er så flinke til, er å snakke om hvordan hodet vårt har det. Folk kaller oss for generasjon prestasjon. Vi skal prestere på alle områder. Vi skal være best på skolen, og i tillegg være den peneste, tynneste, og morsomste personen. Alt dette uten å være for mainstream. Hvordan i helvete klarer man det? Svaret er vel at vi ikke klarer det. Det kan jeg være den første til å innrømme.

Det er på tide at vi snakker om psykisk helse, og at vi tar et oppgjør med vår egen generasjon. De som presterer best på flere områder omtaler vi ofte som «flinke». Men vi stiller sjeldent eller aldri spørsmålstegn ved hvor flinke de er til å ta vare på seg selv. Dette fikk jeg kjenne på i tiden da jeg satt i kjernestyret, og opplevde press fra alle kanter. Jeg skulle være en god leder internt for mitt eget styre, eksternt for alle studentgrupper og individer, jeg skulle være en god kjæreste, venn, datter og barnebarn, og jeg skulle selvfølgelig gjøre det bra på skolen. Det er ingenting galt i å prøve å gjøre alle disse tingene, men problemet var at jeg ikke tok vare på den aller viktigste – nemlig meg selv. Jeg lyttet ikke til kroppen min da den reagerte, noe som førte til at jeg ble utbrent i flere måneder i ettertid. Kanskje jeg kunne unngått dette hvis psykisk helse hadde vært et tema som vi snakket mer om? Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for å unngå at slike ting skjer er å prate om det!

Det finnes ingen fasit på hvordan man kan balansere hverdagen slik at man unngår stress. Det er likevel ett viktig poeng som jeg håper brenner seg fast etter at du har lest dette innlegget. Du må være din egen målestokk, og huske at det ikke er internshipet du får (eller ikke får) som avgjør hvor vellykket du er. Kropp og hode henger sammen – så lytt til kroppen før hodet får svi!