På kort tid har Mads Nordmo etablert seg som en av studentenes favorittforelesere. Å levere god nok forskning til å bli værende på NHH synes han er mye vanskeligere.


– Jeg synes det virker lett for studentene å se at jeg prøver alt jeg kan. Jeg byr masse på meg selv – av og til litt for mye, sier Mads Nordmo når han prøver å forklare hva han mener gjør ham til en god foreleser.

– Og så synes jeg jo temaene er sabla interessante. Da kan entusiasmen skinne gjennom og splashe over på studentene.

Mads Nordmo er på mange måter en usannsynlig kandidat som stjerneforeleser. Eller NHH-professor, for den saks skyld. Han er bare 29 år gammel, og han har ikke engang fullført doktorgrad. Dessuten har han aldri gått på NHH. Nordmo er utdannet psykolog fra Universitetet i Bergen, og kom først til Sandviken for å skrive avhandlingen sin, som vil ligge et sted i skjæringsfeltet mellom økonomi og psykologi. Det var heller ikke planlagt at han skulle overta kurset psykologi og ledelse for to år siden; han gjorde det fordi den som egentlig skulle ha det ble syk.

Likevel har Nordmo klart å bli en av de mest populære foreleserne på NHH. Allerede etter første semester vant han Bronsesvampen, NHH-studentenes pris til den foreleseren som har utmerket seg mest i semesteret. Undervisningsmetodene mener han likevel ikke skiller seg ut.

– Jeg bruker Powerpoint-presentasjoner og snakker, og legger av og til inn en morsomhet. Jeg tror ikke det er noe annerledes enn hvordan alle andre gjør det, sier han.

Ham om det. Langt fra alle forelesere begynner første forelesning med å helle masse konfetti i håret. De setter heller ikke på housemusikk, spretter champagne og kler seg ut som en hvitsnippet, dansende stud.NHH-stereotyp for å forklare sosial identitetsteori.

– Akkurat det med konfettien stjal jeg fra en stand-up-komiker, altså, innrømmer Nordmo. – Det var morsomt. Men poenget var jo nettopp at jeg skulle gjøre mindre av sånne ting.

En akademisk moromann
At forelesningene er morsomme, er et gjennomgangstema både i studenters tilbakemeldinger og i Nordmos egne beskrivelser. Nordmo tror humor kan være viktig for læring, siden studenter som har det gøy med faget lærer mer. Det betyr imidlertid ikke at han tror studentene nødvendigvis må le for å kunne lære, eller at humor kan erstatte faglig innsikt eller formidlingsevne. Hvorfor legger han da så stor vekt på det?

– Humor er veldig viktig, men det er mest viktig for min egen trivsel. Det blir nesten en selvforsvarsmekanisme. Det er veldig skummelt å forelese for så mange. Nervene mine letter veldig når jeg har fått studentene til å le.

Hvor stort behov Nordmos behov for å være morsom er, får jeg tydelig oppleve da jeg litt senere mottar en e-post der han skriver at han er bekymret for at intervjuet skal bli kjedelig, og tilbyr seg å skrive om svarene for å gjøre dem mer snertne og ironiske. Da er det også mulig å forstå at det kan vippe over, slik han selv mener det gjorde det andre semesteret han underviste i SOL020.

– Gjennomgangstilbakemeldingene hadde vært at studentene likte at det hadde vært så morsomt. Da var det lett å tenke at hvis jeg bare triplet mengden morsomheter, ville det bli tre ganger så bra. Men det var blandingsforholdet som var adekvat.

Det er ingen komiker som sitter fremfor meg. Nordmo vitser iblant, men har stort sett en seriøs og tankefull tone og et akademisk språk. Han bruker mange fremmedord. Ikke så mange at det blir vanskelig å forstå hva han sier, men nok til at det er påfallende.

– Hvis jeg skulle psykoanalysert meg selv, ville jeg antageligvis blitt gal av å høre på. Jeg kan snakke veldig mye. Jeg er som en papegøye som tror han får kjeks hver gang han bruker et fremmedord.

Lingvistisk jåleri
«Obskurantisme» var det den norske sosiologen Jon Elster kalte forskning skrevet i et umulig og uangripelig språk for å dekke over mangelen på substans. Nordmo ser problemet med at mye forskning er så vanskelig skrevet at det blir utilgjengelig for massene. Samtidig mener han det kan bli et problem når forskningen gjøres for enkel.

– Se på Ted. De gjør en kjempejobb, men kritiseres av enkelte kommentatorer for å voldta innholdet fullstendig, sier Nordmo.

– På den annen side, er det jo ikke sånn at folk hadde sittet og pløyet gjennom forskningstidsskrifter hvis det ikke var for Ted. Ted er bedre enn VG.

Nordmo tar en pause i resonnementet for å spørre om fotografen er ferdig med å ta bilder, slik at han kan ta seg en snus. Han liker ikke å bli fotografert. Han sliter med å posere for kamera, og synes han ser stiv og ukomfortabel ut på bilder.

– Uansett er det er en tragedy of the commons-greie. Du kan prøve å være han ene som prøver å skrive forståelig, og banne og steike over å bli avvist fordi du prøvde å gjøre en god ting. En enkeltforsker kan ikke gjøre noe med det.

Han forteller om den franske filosofen Michel Foucault, som han sier skriver så vanskelig at man får vondt i hodet allerede på side to. Foucault ble angivelig spurt på sitt dødsleie om hvorfor han skrev så vanskelig. Han svarte at ingen i fransk akademia tar en seriøst om de forstår mer enn halvparten av det en skriver.

– Det er et problem noen fagfelt sliter med. Individuelle tendenser til forfengelighet skaper en ukultur, der det er «kult» å skrive utilgjengelig. Det blir lingvistisk jåleri, sier Nordmo, før han avbryter seg selv.

– Hørte du hva jeg nettopp sa? «Lingvistisk jåleri.» Hvor jålete er ikke det?

Alt annet enn psykoterapeut
Det var ikke psykolog Nordmo hadde tenkt å bli. Da han begynte på et årsstudium, var det for å ha et år ekstra til å finne ut hva han skulle bli. Psykoterapeut ville han i alle fall ikke være. NHH vurderte han derimot å søke seg til, men han endte heller opp med å begynne på jus.

– Jeg tenkte: Wow, så uinteressant dette er! Det var helt spektakulært kjedelig. Etter ni dager søkte jeg meg over til profesjonsstudiet i psykologi, forteller han.

Mennesker har alltid vært det viktigste for Nordmo. Det er dem ham bryr seg om og lurer på.

– Det var faget psykologi som interesserte meg mest. Det vitenskapelige studiet av adferd og mentale prosesser. Men jeg tenkte først at det var det jeg ville studere da jeg skjønte at jeg kunne bruke det til noe annet enn å bli kliniker.

Mental autopilot?
Nordmo skapte stor oppstandelse da han i et intervju med medlemsbladet til Human-etisk forbunds Sogn og fjordane-avdeling, som også ble publisert i K7 Bulletin, uttalte blant annet at «kritisk tenkning er det motsatte av religiøs tro». Den kjente, kristne skribenten Bjørn Are Davidsen skrev på sin blogg at Nordmo går på «mental autopilot». Nordmo mener at mye av kritikken han fikk i etterkant var saklig og fornuftig, men at mye også var misforstått.

– Dette ble trykket i et koselig medlemsblad. Hadde jeg blitt spurt om de samme tingene av et filosofisk tidsskrift, hadde jeg kjent min besøkelsestid, vedgår han.

Nordmo synes det er rart hvordan kritiske, religiøse personer ser ut til å skifte “mindset” når de begynner å diskutere religiøse spørsmål. At religion er uforenlig med kritisk tenkning, mener han imidlertid ikke.

– Jeg tror på haugevis av ting jeg ikke har evidens for. Jeg tror på klimaendringene, selv om jeg ikke har lest artiklene. Og tenk hvor forferdelig kjærlighet ville vært hvis vi bare skulle tenke kritisk om det!

Nordmo vil ikke svare på om han er singel, eller om det hender at kvinnelige studenter er interessert i ham som annet enn foreleser.

– Det er fint om vi holder det til foreleseren Mads, forskeren Mads, og skeptikeren Mads. Private Mads vil jeg helst verne litt fra offentligheten.

Ateist i bibelbeltet
Ateist er noe Nordmo har vært så lenge han kan huske. Under oppveksten i Kristiansand, gikk han aldri tom for folk å krangle med. Han klarte aldri omvende noen, men er redd han har fornærmet mange.

– Det blir fåfengt å stå og rope til religiøse folk at de ikke kan bevise Guds eksistens. Det vet de jo. At noen likevel velger å tro er helt greit, i seg selv.

Religion er ikke det eneste temaet Nordmo har blitt mer ydmyk om med årene. Han beskriver sitt yngre jeg som skråsikkert.

– Da jeg var fjorten, ville jeg antageligvis påstått hardnakket at jeg kunne stille knallgode kritiske spørsmål om økonomi. Det tror jeg ikke nå lenger. Ikke fordi jeg har blitt hjernevasket, men fordi man må kunne noe om det man kritiserer for å være konstruktiv.

Til rektors forsvar
Doktorgradsavhandlingen til Nordmo skal handle om moralsk beslutningstagning. Han forklarer at det ofte ikke er rasjonelle overveielser som ligger til grunn for moralske beslutninger, selv om vi oppfatter det sånn.

– Forskning ser ut til å antyde at argumenter er noe som genereres post hoc. At standpunktene er noe som treffes på et magefølelsesnivå, mens resonnementene først kommer når noen krever dem av oss.

Når avhandlingen vil være ferdig, kan ikke Nordmo gi noe klart svar på. Det blir uansett ikke med
det første.

– Det er veldig, veldig vanskelig å skrive en god doktorgrad. Mye vanskeligere enn å levere gode forelesninger, synes jeg.

At det er de samme personen som må stå for både forskning og undervisning, synes han er litt merkelig, siden det krever vidt forskjellige egenskaper. Likevel ser han ingen vei utenfor med dagens finansieringssystemer.

– Jeg vet det er mange studenter som har mistenkt den nye rektoren for å drite i studentene. Han gjør ikke det. Men han forholder seg til de budsjettmessige realitetene. Det er forskningen vi lever av.

Vil bli værende
Selv om han aldri har hatt en annen voksenjobb, er han ganske sikker på at det er akademiker han helst vil være. Målet er å bli en stjerneforeleser som også leverer kick-ass forskningsarbeid.

– Hvis man er helt sinnssykt nerd, er det drømmejobben. Autonomien, særlig, er verdt sin vekt i gull.

Nordmo ønsker å bli værende ved NHH. Men når bare én av ti doktorgradsstipendiater får tilbud om å fortsette, er konkurransen hard.

– Det er ingen hemmelighet at det er publiseringer som trumfer gjennom en søknad om videre engasjement. Kollegaene mine er fryktinngytende flinke, arbeidsomme og intelligente, meddeler han.

– Men hvis jeg kan være i akademia til jeg dør, er jeg kjempehappy.