Der­som jeg ble bedt om å kri­ti­se­re hval­fangs­ten, vil­le jeg ha sagt om­trent føl­gen­de:


Nor­ge er, sam­men med Ja­pan, et av de yt­terst få land som til­la­ter hval­fangst, til stor for­tvi­lel­se for ikke-stat­li­ge or­ga­ni­sa­sjo­ner.

Det er van­ske­lig å være uenig med de ikke-stat­li­ge or­ga­ni­sa­sjo­ne­nes kri­tikk av hval­fangs­ten. De­res ar­gu­men­ter er hver­ken urik­ti­ge el­ler over­drev­ne. Selv­sagt.
For­øvrig har hval­kjøtt in­gen ku­li­na­ris­ke for­de­ler (tro meg!). Da jeg falt for min egen nys­gjer­rig­het og for­le­den kjøp­te og til­be­red­te et styk­ke hval­biff fra Rema 1000, satt jeg igjen med en smak som – hvis jeg skul­le be­skri­ve den – kun­ne min­ne om kjøt­tet av en ku som har lig­get et par da­ger i ha­vet. Slik sy­nes jeg hval­kjøtt sma­ker.

Man må be­gyn­ne å lure på hvor­dan det­te kjøt­tet kan til­be­re­des. Helt sik­kert ikke med en kan­ta­rell­saus kokt på rød­vin og til­satt en kvist ros­ma­rin og der­til litt es­tra­gon, over­ris­let med en raus meng­de ny­kver­net pep­per og fulgt av et glass Médoc (Château Potensac 2007, ide­elt sett). For all del! Det vil­le sma­ke for­fer­de­lig! Hval­bif­fen kan vi godt være for­uten, vi som er så pri­vi­le­gert at vi i ste­det kan nyte våre fis­ke­ka­ker i en saus som er så vel­dig … brun.

Men er det bare på grunn av kjøt­tet at vi jak­ter på hval – det­te ha­vets pat­te­dyr? Så lite ap­pe­titt­lig hval­kjøtt er, bur­de vi hel­ler ret­te vår kri­tikk mot de nor­ske po­li­ti­ker­ne som gjør det mu­lig for mil­li­oner av kvin­ner (og menn) å pyn­te seg med lep­pe­stift, smin­ke og an­nen kos­me­tikk – tak­ket være hvem? Og hva? Tak­ket være spekk fra hva­len – tenk det, Hed­da! Her har vi et tungt­vei­en­de ar­gu­ment som vi kan bru­ke for å imø­te­gå de man­ge men­nes­ke­ne som pro­tes­te­rer mot hval­fangs­ten: De må slut­te å smin­ke seg. In­gen vil pro­tes­te­re mot det. Alle vil vi være eni­ge om å ofre en kuns­tig skjønn­het i den hen­sikt å be­va­re en av våre vak­res­te na­tur­li­ge skjønn­he­ter: hva­len.

Og for ikke å glem­me: Alle vi nord­menn som drøm­mer om en­de­lig å kun­ne inn­lem­mes i Den Eu­ro­pe­iske Uni­on, vet vi ikke at en av be­tin­gel­se­ne for med­lem­skap er at vi of­rer hval­fangs­ten? La oss i så fall umid­del­bart gjø­re slutt på den­ne blo­di­ge jak­ten og fin­ne vår plass i Fel­les­ska­pet, vær så snil­le!

Vi vet alle at Nor­ge ikke er det enes­te lan­det som be­går den­ne ned­ri­ge og for­bry­ters­ke jak­ten på hva­len. Ja­pan er også med på det, sacré bleu! Er vi vir­ke­lig så ego­is­tis­ke at vi ikke vil la Ja­pan få mo­no­pol på hval­fangs­ten? La nå de ja­pan­ske hvalfangstskipene få sei­le på ver­dens hav og fan­ge sin hval i fred! Så kan de gjø­re ende på noen del­fi­ner også, i sam­me slen­gen. La oss gå for­an ved eks­emp­lets makt, slik vi så ofte gjør, og jeg er sik­ker på at Ja­pan vil ta lær­dom av oss og opp­hø­re med dis­se rov­mor­de­ne, de også.

Jeg vil ikke un­der­slå det alle vet: at hval­fangs­ten i man­ge år gjor­de det mu­lig for Eu­ro­pas kro­ne­de ho­der å hol­de seg fete. El­ler ret­te­re: å hol­de sine kro­ner fete. Det er helt sant: I lang tid ble kon­ge­kro­ne­ne smurt inn med hval­spekk. Kro­nen, mak­tens sym­bol, som kon­gen bæ­rer over seg, på sitt hode, vil­le ikke skin­ne med den sam­me glans uten hva­lens fett. Be­kla­ger, Ha­rald, men hva­len skal ikke len­ger pry­de ditt makt­sym­bol.

Slik ly­der alt­så mine ster­kes­te ar­gu­men­ter, og jeg er sik­ker på at jeg med det­te har over­be­vist alle om at hval­fangst er en mor­de­risk be­skjef­ti­gel­se.

For selv om vi ja­ger tu­sen­vis av and­re ar­ter, selv om vår ma­ri­ti­me for­mue er ba­sert på slak­ting av laks, selv om våre fis­ke­torg er yp­per­li­ge tu­rist­mag­ne­ter, selv om vårt for­døy­el­ses­sy­stems til­freds­stil­lel­se opp­nås ved kon­su­me­ring av fis­ke­ka­ker og vi er stor­for­bru­ke­re av skjønn­hets­pro­duk­ter (oh, really?) – så la oss få slutt på hyk­le­ri­et og av­vik­le den nå­de­lø­se hval­fangs­ten. Ha­rald og hans kon­ge­kro­ne får ha det så godt. Et voilà!