Hvem flykter fra virkeligheten?

Den 25. august ble Nygårdsparken stengt. Påskuddet var at parken trengte oppussing, men ingen har lagt skjul på at målet er å få bukt med det som i mange år har vært Nord-Europas største åpne russcene.

Vi ønsket å vite hva de narkomane selv synes om situasjonen og tuslet rundt ved Korskirkeallmenningen på utkikk etter noen som kunne uttale seg. Foran kirketrappen fant vi tre karer, en sittende med hodet lavt med to krumryggede menn ved sin side, alle med gråtonet farge i hud og svake kroppsholdninger. Herman, som var rusavhengig i 35 år, forteller at parken var et møtested for kjøp og salg, fremfor alt. Enkelte bekjentskaper fikk man jo, men disse var sjeldent av den gode sorten.

– Den sterkeste overlever. Kanskje. Ikke alltid, forteller han.

Herman selv var ikke veldig etablert i parken, men han gikk i området siden «det var en del av gamet». Stolt forteller han videre at han har vært nykter i 3 år, noe vi med varme hjerter gratulerer han med. Vi kunne føle stor medrespekt for mannen som etter 35 år i rus har vunnet kampen mot avhengigheten. Det viktigste med parkmiljøet var tryggheten man hadde når det skjedde overdoser der, og de tre mennene mener det er et tydelig sammenheng mellom økt tilfeller overdoser og stengingen av parken. Spredningen vil gjøre tilgjengeligheten av illegale stoffer høyere, som igjen vil føre til at det blir enda lettere for folk å bli avhengig. Noe brukerne synes er alt for enkelt allerede.

– I dag blir man heroinist på null komma niks. Man er dødssyk, sier Frank, som fortsatt er avhengig av det giftige stikket. Noe han har vært i 40 år.

Det virker som om det er lett for politikerne å glemme at narkomani faktisk er en sykdom. I stedet for å behandle symptomene blir de svakstilte narkomane ansett som det eneste problemet. Et problem politiet forsøker å løse med bannlysning, bortjaging og bøtelegging på ti svære høvdinger for å bli tatt med et harmløst gram ganja. Og når lommeboken er så tom som den gjerne er for en typisk heroinist, blir bøter bare et annet ord for fengsel. Eller nok en grunn til å begå nye, denne gangen reelle, lovbrudd. Brukerne selv synes bøteleggingen er helt hinsides.

– Jeg har selv sittet mye i fengsel på grunn av stoffproblemer, men jeg ser folk sitte der på grunn av bøter. Hva er vitsen med det egentlig? Det løser overhodet ingen av rusproblemene. Man setter folket i et større problem som man ikke klarer å komme ut av i det hele tatt.

De to andre er enige, og legger til at man ikke får hjelp til stort annet enn nedrusning og noe kursing i fengselet. Tiltakene er i og for seg gode, men det brukerne virkelig trenger er hjelp med den sosiale plattformen. De tre mennene har nok alle vært borti den krypende angst- og ensomhetsfølelsen som rusforvirringen kan medbringe.

– En dårlig venn er bedre enn ingen venn. Etter å ha sittet inne med angsten og usikkerheten, med hodet veldig langt vekk, er det lett å vende tilbake til Nygårdsparken for å finne tilbake til en av disse dårlige vennene, meddeler Trond.

Med krum rygg og hodet hengende lavt, sitter Frank mellom de rusfrie vennene sine og forteller om den saftige boten han nylig ble tildelt av politikammeret for besittelse.

– Jeg forstår at størrelsen på bøtene er rent taktiske. Men de pengene vil de aldri få av meg. Så da blir det subsidiert 34 dager i fengsel, som vil koste politiet en hel del. Hele situasjonen er jo bare helt høl i hodet.

Nygårdsparken har blitt stengt tidligere. I 1989 ble parken, under daværende kommunalråd i Bergen, Knut Hanselmann, stengt av for de narkomane. Prosjektet gikk i grusen da knarkerne fant seg nye tilfluktssteder i nærheten, blant annet i Teaterparken og ved Torgallmenningen. For en fortapt sjel som uansett har tenkt til å flykte fra virkeligheten er det ikke akkurat veldig nøye om han ligger i en fløyelsmyk og fargerik blomstereng eller på en nedpisset trapp midt i byen. Å forsvinne mentalt er ønsket, og da er det kun skuddet som gjelder. Hanselmanns lekse til byrådet var derfor at det må finnes ordentlige tilbud og støtteapparat i forkant. På den måten vil narkomane slippe ubehaget og paranoiaen som følger med å «forsvinne» i større folkemengder, og folkemengden skånes fra ubehagelige sprøytestikkscener og fragmenterte skikkeliser.

I forbindelse med stengingen har det blitt opprettet to MO-sentre, som begge er ubekvemt plassert utenfor byens sentrum. Hvordan har politikerne tenkt at brukerne skal komme seg dit? «Gratisskyssbussen for de narkomane?» Forsøker politikerne her å løse et problem, eller bare gjemme det bort? Brukerne selv er heller ikke fornøyde med at det ikke finnes annen hjelp enn lavterskeltibud, som Kirkens Bymisjon og et suppekjøkken her og der, inne i byen. Man må helt ut av bysonen. Det forklarer kanskje at senterene ikke har hatt mer enn 2,5 besøkende per dag siden åpningen.

– Det trengs hjelpetiltak inne i byen. Det er her vi befinner oss, sier en fortvilt Trond.

I tillegg til at det ikke finnes nok hjelpeapparat, vil byen fylles med små ghettoer, mener Herman. Man vil få flere små markeder mange steder i byen og sannsynligheten for at nye rekrutteres vil stige. Plutselig får Herman dårlig tid og slenger ut at dette kan Frank, han som fortsatt er midt inni avhengigheten, uttale seg mer om. Balansen i dette forholdet blir med ett veldig tydelig gjennom desperasjonen i øynene til den svake da den sterke og rene må fare.

– Det jeg vil si om saken er at dette er vel et must som politikerne har måttet ta tak i etter mye pes fra sidelinjen. At de har fått parken stengt er forsåvidt vel og bra, for det var jo ikke fint med den åpne ruscenen. Jeg ønsker politikerne alt vel og godt i kampen mot det de mener er samfunnets tydelig største onde, ut ifra hvordan de har behandlet brukere gjennom 50 år nå. All statistikk viser at etter hvor mye jobb man har gjort i dette, så har de tydeligvis ikke lykkes, ettersom mengden og tilgjengeligheten av stoff er stadig større.

Etter hva vi i dag ser i Bergen by er narkoscenen, som i 50 år har befunnet seg på et avgrenset grøntområde med langerens lange lover som regjering, nå jaget ut til både Korskirkeallmenningen, Den Blå Steinen og Nordnesparken. Nå som langerne er kastet ut fra sitt møtested i parken, et sted de narkomane selv så på som et trygt sted når overdoser skjedde, befinner scenen seg nå gatelangs i byen mellom de sju fjell. Er de fornøyde nå, da? Barnemødrene, joggerne og grillkongene som lenge har forbannet seg over disse uappetittlige sprøytetrollene i parken. Neppe. De sitter kanskje igjen med den fineste delen av kongeriket, men resten av det er i ferd med å bli skyggebelagt av de bannlyste, stakkars alvene som velger å fortrylle seg vekk fra den virkelige verden med sin dyrebare eliksir på sprøyte.

I et lite smug treffer vi på Bada Bing, en forvirret sjel i en altfor folksom by. Han står godt lent over sykkelen sin og befinner seg på et helt annet bølgenivå enn oss. Blikket hans er flakkende og ute av fokus, og det virker som om han har en følelse av at de forbigående menneskene smugstirrer mens vi intervjuer ham.

– Jeg skjønner grunnen til at de stenger parken. Det er liksom ikke helt greit at det fineste vi har her i Bergen blir helt ‘flasha’ av feil folk. Men nå har ikke vi brukere noe sted å dra. Det finnes ikke noe hjelpeapparat til oss her i byen. Politikerne burde ha fikset et annet sted for oss, i stedet for at markedet sentraliseres rundt omkring i sentrum. Det er ikke godt for noen.

Er det noen som tror de kan trylle, er det politikerne. Forventer de at en bannlysning av de narkomane helt mirakuløst vil føre til at de automatisk av seg selv vil dra ut av parken og rett til MO-senteret hvor de, med en helbredende åpenbaring sendt fra heltene i skinnende rustning, melder sitt problem som rusavhengige, får avrusningshjelp og lever lykkelige og rusfrie alle sine dager? Tror de løsningen på rusproblemet i Bergen er å gjøre livet verre for de narkomane? Hva faen er det de driver med? Er det ukontrollerbare overdoseorgier de forsøker å få i gang for å kvitte seg med stoffproblemene?

For å finne svaret, spør vi mannen som på mange måter startet det hele: Peter Christian Frølich. Han er både stortingsrepresentant og bystyremedlem i Bergen for Høyre. Men det er ikke lenge siden han var leder av Bergens Unge Høyre, den mest beryktede av blårussorganisasjonens lokallag. Der resten av Unge Høyre synes narkotika er noe tøys hippier og fattigfolk driver med, har den gjengse holdningen i Bergens Unge Høyre vært at løsningen på hele rusproblematikken er å selge selv heroin over disk. Da et tyvetalls elever på videregående skoler i Bergen ble tatt for hasjbruk i vår, var flere av dem medlemmer av Bergens Unge Høyre. Det samme var Erik Skutle, stortingspolitikeren som måtte trekke seg fra alle verv etter å ha blitt sett med en tjall i hånden på et nachspiel. «Bønnebrøler fra bronkittbroiler» skrev K7 Bulletin i tidenes kleineste overskrift da vi intervjuet Skutle før sommeren. Men vi sporer av. Poenget er at de er en liberal gjeng, og at de vil stenge Nygårdsparken.

Frølich svarer ikke på telefon, men skriver litt senere en sms om at han er litt for opptatt med et gråtende spedbarn til å snakke, men at han kan ta intervjuet over Facebook i stedet. Vi gratulerer og får en bedårende babyselfie i retur.

– Hva faen er det dere driver med?

–Vi prøver å gjennopprette helt grunnleggende behov for ro, lov og orden, samtidig som de rusavhengige skal få bedre oppfølgning. Det er langt på overtid at noe ble gjort.

– Vi har snakket både med narkomane som har blitt kastet ut av Nygårdsparken og andre som kjenner miljøet godt. De mener situasjonen har blitt verre. Hvorfor tror dere dette er en løsning?

– Ingen har snakket om at dette er en løsning! Det er snarere en forbedring av et helt sinnsykt uholdbart utgangspunkt. Et utgangspunkt hvor kart over Nygårdsparken ble funnet på kafeer i utlandet, og det omtrent var like lett for en 17-åring å skaffe seg tunge narkotiske stoffer som å prøve å kjøpe snus i butikken. Som nabo til parken har jeg sett så mye sykt at jeg kunne skrevet en bok. Ikke bare menneskelig lidelse og hjerteskjærende scener, men også brutal vold og annen åpenlys kriminalitet. Sånn kunne det bare ikke fortsette.

– Er det noe som har blitt bedre av å stenge parken? Overdosetallene har gått opp, de narkomane henger i sentrum og omsetningen skjer over hele byen nå.

– Det er jo mildt sagt en svartmaling av situasjonen. Det er fortsatt for tidlig å si noe sikkert, men politiet melder om nedgang i kriminaliteten, og færre utenlandske narkoselgere. I tillegg opplever beboerne på Nygårdshøyden en helt ny tilværelse uten bråk, narkohandel og annen kriminalitet tett på kroppen døgnet rundt. Tiden vil vise om alt har fungert 100 prosent. Det tviler jeg jo på at det vil. Men jeg er interessert i å høre om det finnes et eneste menneske som mener at det var klokt å fortsette med de forholdene som vi hadde i Nygårdsparken.

– Det ville vel vært enklere å stille seg bak stengingen hvis det var et tydeligere alternativ. Hvorfor er det ikke et MO-senter i sentrum?

– Det er et bevisst valg, basert på helt klare erfaringer fra utlandet. Tanken har vært å spre et etablert miljø. Det er altså faglig begrunnet.

Frølich er ikke enig i at å jage de narkomane fra parken er i strid med Bergens Unge Høyres hyperliberale narkotikapolitikk. Foreningen er jo ikke uenig i at målet bør være et Bergen uten åpen rusomsetning. At han synes ungdomsorganisasjonen går for langt, legger han imidlertid ikke skjul på.

– Men det er lett å være enig i at narkotikapolitikken som er ført i store deler av Vesten ikke har vært noen braksuksess.

Det er også lett å være enig i at situasjonen i Nygårdsparken var helt sykt fucka, og at noe måtte gjøres. Det mener også Arild Knutsen, leder i Foreningen for en human narkotikapolitikk. Men han synes situasjonen har blitt verre etter at de narkomane ble kastet ut av parken.

Knutsen burde ha en viss peiling på hva han snakker om, han har vært narkoman selv. Da han var fjorten år knivstakk han en femten år gammel jente. Han skulle skremme henne, men kniven gikk åtte centimeter inn. Hun overlevde, og har senere tilgitt ham, men hendelsen ledet Knutsen ut i en nedadgående spiral av hasj, amfetamin og legemidler. Siden han ble nykter, har han brukt tiden sin på å kjempe for de narkomanes rettigheter. Han er på gatene hver dag for å snakke med de narkomane, og kaller Plata sitt kontor.

– Splitting av miljøet er den samme politikken som har blitt ført i Oslo i mange år. Den virker mot sin hensikt. De narkomane får dårligere psykisk og fysisk helse, faren for overdoser øker, det blir mer kriminalitet og mer rekruttering.

– Mer rekruttering? Et av hovedargumentene for stengingen har jo nettopp vært at man kan hindre rekruttering ved å bryte opp miljøet.

– Politikere tror alltid at forbud virker forebyggende. Men det er jo ikke sånn at folk går rett fra barnerommet til Nygårdsparken. Nå som miljøet er spredt gjennom byen, er det lettere å komme i kontakt med, bli kjent med og handle med de narkomane. Det senker terskelen for å bli en del av miljøet.

I løpet av samtalen, hever Knutsen stemmen. Han snakker intenst og direkte. Han virker nesten rasende.

– Det er klart jeg blir provosert. Jeg blir frustrert over at politikerne ikke har lært. Og jeg blir sint på politiet. De misbruker narkotika! De nedprioriterer reell kriminalitet for å jakte på vanskeligstilte, sånn at de kan få en høyere oppklaringsprosent.

Knutsen ønsker en narkotikapolitikk der alle narkotiske stoffer omsettes lovlig under streng, offentlig kontroll, og der ressursene brukes på rehabilitering og hjelp heller enn straff og forfølgelse. Målet bør være å gå fra en ekskluderende til en inkluderende narkotikapolitikk. Sprøyterom, legemiddelassistert behandling, oppholdssteder og tiltak for å bedre de narkomanes livssituasjon er inkluderende tiltak. Politiaksjoner, bøter og fengsel er det ikke.

Dette er forresten det samme som Bergens Unge Høyre mener. Flertallet av de andre ungdomspartiene i Bergen mener mye av det samme. Venstre har lenge ment at det bør legges mer vekt på rehabilitering og rusomsorg, og ungdomsorganisasjonen deres har vært for å legalisere cannabis i mange år. For et par år siden stemte Fremskrittspartiets ungdom for det samme, og lilleputtpartiet Miljøpartiet de Grønne er, som det eneste stortingspartiet, enige. Man finner lignende bobler av liberaliseringsvilje i de fleste partier. Men stort sett møtes forslag som dette med hoderysting over hele det politiske spekteret. Å liberalisere politikken er å gi opp de narkomane. De narkomanes livssituasjon, og i alt for mange tilfeller liv, er et nødvendig offer på vei mot drømmen om det narkotikafrie samfunn.

De narkomane er feberen byetaten prøver å bli kvitt med en kald klut over pannen. Det egentlige problemet er en avhengighet av virkelighetsflukt kombinert med manglende tro på at en rusfri fremtid er mulig. Et problem politiet forsøker å løse med fordømmelse, forfølgelse og skremselsbøter. Men det eneste dette har ført til er en sterk mistillit hos samfunnets svakeste. «Et nødvendig eksperiment», kalles det. «En enkel løsning som nok en gang ekskluderer de svakeste», er nok en mer presis beskrivelse.

I det minste får vi Nygårdsparken tilbake. Bergens innbyggere får en nyoppusset, grønn lunge der de kan gå turer, sole seg, kaste frisbee, kanskje sprette en pils, ødelegge naturen med engangsgriller og forelske seg. Et sted man kan ta en pause og bare nyte tilværelsen, uten å måtte se syke mennesker og brukte sprøyter. Vi håper de pølsene smaker jævlig godt.