– Det går jo bra med oss, men tenk på alle de som ikke har de samme ressursene og som ikke har møtt Erlend Øye.

Den 18. mars 2016 slapp Bergensbandet Kakkmaddafakka sitt fjerde album, «KMF». Kvelden før møtte vi tre av bandets medlemmer, samt deres gode venn Simen, bedre kjent som Z-One, på restauranten Kolonialen i Skostredet. Senere samme hveld hørte vi to av dem, brødrene Pål og Axel Vindenes i samtaleserien «Sangene: Kakkmaddafakka», et arrangement på Litteraturhuset. Serien tar for seg sanger og albumer som treffer en tidsånd. Det er det ingen tvil om at Kakkmaddafakka har gjort. I alle fall i utlandet.

Et norsk lite indieband?

Kakkmaddafakka var for oss begge et kjent navn, men utover litt tilfeldig lytting til et par sanger, ikke et band vi hadde hørt særlig mye på. Vi hadde med andre ord ikke spesielt mye kunnskap om hverken musikken eller historien deres. Låtene deres har ikke blitt spilt særlig mye på radio, og de har heller ikke fått mye spalteplass i avisene, i alle fall ikke i de norske. Det skal vise seg at det er en grunn til dette, og det forteller Axel oss mye om.

Selv ble vi faktisk introdusert til bandet gjennom en tysk venninne. Hun snakket svært engasjert om dette norske STORE bandet som har gjort en enorm suksess i Tyskland. Litt flaue måtte vi svarer henne at; «Joda, Kakk har vi hørt om, men ikke så særlig mye på.» Med det i bakhodet var det naturlig å starte intervjuet med et spørsmål om hvordan det kan ha seg at et norsk Bergensband kan være mye større i Tyskland og i Spania enn i sitt eget hjemland?

– Vår tidligere produsent Erlend Øye hadde mange Berlin-baserte kontakter. Vår første plate ble gitt ut på deres label i Berlin, med hovedfokus på Tyskland. Vi fikk suksess der først, så Spania og Nederland. Deretter kom Norge som kanskje nummer fem. I Norge er vi fortsatt bare et indieband, forteller de tre guttene.

Navnekomplikasjoner

Når vi spør guttene om hvordan det kan ha seg at de ikke er enda større i Norge, svarer de først med at det er navnet, Kakkmaddafakka, som har stått litt i veien.

– Navnet har skapt mange komplikasjoner. Vi føler oss faktisk navndiskrimert. Men nå er det blitt litt av kunsten. Det har gitt oss en slags styrke, forteller Axel.

– Det er litt som å gå med en ryggsekk opp trappene, legger Pål til.

–Den som går med motstand blir mye sterkere og får lårmuskler! Men nå har vi de lårmusklene som trengs og vi har tenkt til å bruke «KMF» for å gjøre sekken litt lettere. Da vil foreldrene deres enklere svelge navnet og vi kan komme på «God Morgen Norge».

Guttene forteller at før de fikk såpass stor suksess som de har i dag skapte navnet en del utfordringer. Gruppen opplevde at de ikke ble tatt seriøst og de hadde problemer med å få spillejobber, særlig i England. Men nå er det heller ikke bare navnet som har skapt komplikasjoner for musikerne. Kakkmaddafakka har aldri følt seg som en del av den «kommersielle sjangeren», og med det forteller guttene at veien til suksess har virket urettferdig hard.

Karakterløs musikk

Axel forteller at Kakkamaddafakka har tatt et bevisst valg, ikke føyd seg etter «de uoffisielle reglene» som de kjører i hovedstaden og som de fleste band i Norge prøver å overholde.

For noen som ikke har fullt innsyn i musikkbransjen er det litt vanskelig å forstå hvilke regler Axel sikter til. Etter litt research finner vi frem til en mann som har hatt mye makt opp gjennom årene, Håkon Moslet. Moslet opptrådde som musikksjef i NRK P3 fra 2002 til 2009. Han ble omtalt som en av de mektigste mennene i musikknorge av Morgenbladet. I 2003 bestemte Moslet og kanalsjef Marius Lillelien at P3 sin musikkprofil skulle omgjøres til en mer «lyttervennlig linje». Dermed måtte alternativ musikk vike for de mer kommersielle artistene. Handlingen har i senere tid blitt svært kritisert. Den kommersielle kulturen har blitt liggende igjen i radiokanalen, til tross for at Moslet ikke lenger bestemmer musikken. Dette har ført til at at musikknorge i stor grad styres av en kommersiell makt som kontrollerer både anmeldelser og spilletid.

– Det er vanskelig å komme inn i musikknorge dersom man ikke er en del av den kommersielle musikken. To menn har styrt P3 de siste femten årene, man kommer til å se tilbake på det hele gremmes på samme måte som man ser tilbake og på hårsveisene på 80-tallet og tenker faen så teit.

At bandet ennå ikke har blitt booket til Øya-festivalen reagerer også Axel sterkt på.

– De er stuck! Hva er det som skjer? Vi er ett av Norges største band og vi har ennå ikke spilt der!

– Har dette ført til at dere har slitt med å holde motivasjonen oppe med tanke på at dere ikke har fått så mye gratis?

– Vi hadde ikke noe valg, forteller Axel.

– Jeg kunne ikke gjort noe annet enn å drive med musikk, jeg kunne ikke hatt noen annen jobb. Derfor har det vært utfordrende når man i flere år har måttet dra til et annet land for å kunne «make a living». Tenk om det var sånn det var å være økonomistudent? At hvis du hadde studert i Bergen, nei, da fikk du ikke noe jobb i Oslo. I tillegg sitter vi med en følelse av at vår tidligere utrendyhet i Oslo kan ha forsinket markeder i land som England og Danmark også, sier Axel med et smil.

Kritikken stopper ikke der. Axel stiller seg videre kritisk til at avgjørelsene om hva slags musikk som skal spilles blir tatt i Oslo, av alle steder.

– Med A-laget, Great News, Vilde Tuv, Electrick Eye og Hester V75 har vi en bra sirkel av ting som skjer i Bergen nå. Og Kygo, han er jo også en «tjommi». Han er en verdenssensasjon! Alt som er fra Bergen er bare gledens! I Oslo har de ikke et slikt musikkmiljø, jeg kjenner faktisk ingen som driver et band på en normal måte der. Derfor er det litt merkelig at noen i Oslo skal ha så mye å si for kulturen i hele landet!

Konkurransedreven musikkindustri

Med konsepter som «Urørt» og «Idol»  mener guttene at hele musikkindustrien blir svært konkurransebasert. Band som deltar her får mye oppmerksomhet og spilletid, men utvikler ikke nødvendigvis noe nyskapende.

– Tenk på de som vokser opp med det der? At man skal dømme hverandre på den måten, det er helt sykt. Det var ikke sånn på 90-tallet da jeg var «teenager». Da handlet radio om musikk, ikke om hvem som spiller den. Det er sånn det burde være nå og.

Men for guttene er det ikke bare et vanskelig navn og en konkurransedreven musikkindustri som har vært problemet. Vi blir selv svar skyldig når Axel begynner å kritisere norsk kulturjournalistikk – har vi egentlig gjort det forarbeidet som Kakkmaddafakka fortjener?

– I Norge har vi en overfladisk kulturjournalistikk over hele linjen. Det er ingen som går dypt i noen ting. I Tyskland, uansett hvem du er, så kan journalisten alt om deg. De vet hva du har gjort, de kan omtrent akkordene i låtene dine. Det å drive med kulturformidling er en viktig jobb som folk setter pris på. I Norge har vi Vinni som bedømmer folk på fredagskvelden på «Idol».

Da er det kanskje heller ikke så rart at de turnerer såpass mye i Tyskland som de gjør. Men til tross for mye motgang i bransjenorge har de nå fått en litt større plass enn hva de hadde tidligere. Låta «Forever Alone» er en soleklar publikumsfavoritt i Norge, og den ble faktisk spilt på P3.

Ferske låter på nye eventyr

– Hvordan tror dere låtene på «KMF» blir mottatt?

– Her er det låter til enhver kakkfan. Alle kommer til å ha kanskje to sanger de ikke synes er bra, men vi tror alle kan finne ett eller annet de liker der.

Pianisten, Sebastian Kittelsen, legger til:

– Musikken blir gitt ut i mange forskjellige land, og det som er spennende er at i noen land så bare digger man noen låter, og i andre land digger man noen helt andre.

Hvordan sangene blir mottatt er vanskelig å si, men også noe guttene synes er svært spennende. Pål forklarer oss hvorfor:

– Når man slipper låtene så lever de plutselig sitt eget liv. Det blir kanskje noe annet enn det du hadde tenkt deg. Det er mange som tenker «Er dette bra nok?» og sånn før de gir den ut, men når du er midt i den så kan man ikke reflektere rundt det. Man trenger historien for å klare det.

For noen som aldri har gitt ut musikk kan dette være litt vanskelig å skjønne hva Pål egentlig mener, men han kommer med en enkel metafor for å understreke poenget sitt.

– Man kan si det sånn som at du bygger et hus innenifra og gjør det kjempefint. Og så går du ut og blir oppmerksom på små ting og tenker: «Åja, den tingen jeg holdt på med der var faktisk skikkelig kul.» Selv om du liksom ikke hadde sett det da du bygget innenifra. Du er bare vant til å være inne i huset, men når du slipper en låt er det som om du får se huset utenifra, sånn som alle andre ser det.

Når man ser for seg guttene jobbe på detaljnivå på denne måten er det kanskje ikke overraskende at det er rike og kreative låter som kommer ut på den andre enden. De tre forteller at noen ganger starter låtskrivningsprosessen deres med utgangspunkt i en farge, en krangel eller et vennskap. Andre ganger kan det være helt andre inspirasjonskilde. Låta «Forever Alone» ble for eksempel rett og slett skrevet med et behov for å lage en «Winner takes it all»-låt. En låt som begynner veldig sakte og som «ender veldig festlig.»

Med penger kommer…

Om noen av låtene på den nye skiven vil nå like langt som «Forever Alone», vil tiden vise. Heldigvis har guttene fått stor nok suksess til at de ikke er avhengig av å bli godkjent av «jævlene» i Oslo. I dag lever de fullt og helt av kunsten, og med suksess kommer også penger.

– Har dette gjort noe med musikken deres?

– Pengene har ikke noe innvirkning på musikken, men med en gang du tjener penger får du respekt. Sånn er det. Alt er bygget opp etter dette prinsippet, forklarer Axel.

– Det burde vært sånn at hvis du er blid så får du respekt. Men i dagens samfunn så er det penger som gjelder, og det spiller ingen rolle hvordan du har tjent dem.

Axel rister på hodet før han med et smil legger til:

– Vel, det spiller litt rolle, du kan få respekt på ulike kule måter, og den kuleste er å få det via et band.

Foto: Linn Heidi Stokkedal