Ikke alt som er gull glitrer, og ikke alt som er borgelig er blått

Kåre Willoch er om dagen høyaktuell med ny bok. Strid og Samarbeid tar for seg skildringer av konfliktlinjer i norsk politikk de siste 200-årene. Det hevdes i boken at Arbeiderpartiets suksess er en konsekvens av at Arbeiderpartiet har nærmet seg Høyre i verdipolitikken.  Boken har fått varierende tilbakemeldinger. Klassiske liberal-konservative, som Ibsen i Minerva, er eksempler på aktører i debatten som har rost boken. Støre og Tajik gått til en hard politisk front og utfordrer nevnt påstand om roten til arbeiderpartiets suksess.

På mange måter viser Kåre Willoch klart i Strid og Samarbeid at Høyere nærmer seg Arbeiderpartiet politisk. Om det skyldes at Høyre sleper Arbeiderpartiet etter seg, eller at Arbeiderpartiet har klart å nøytralisere de konservative er en debatt kronikkskriverne/politikerne selv kan ta. Det interessante spørsmålet å rette er hvor Høyre skal gå videre politisk.

Ved dagens regjeringsplattform har Høyre valgt å ta side med Frp. Dette har vært en koalisjon som har gjort regjeringspartiene historisk upopulære. Til tross for en mer eller mindre tilstedeværende handlekraft sliter den nye regjeringen. Mye av dette har røttene sine fra støttepartiene V og KrF. Det er på mange måter sympatisk at opposisjonspartiene retter hard kritikk. Ved at V og KrF går til et like hardt angrep mot den «blåblå»-regjeringen tilfører man opposisjonspartibålet bensin.

Problemet for opposisjonspartiene har vært Frp. Samtidig vil Frp måtte bli sittende for å sikre oppslutning om en regjering. For å bygge et samarbeid som holder inn mot neste valg er det derfor viktig å ha et knippe felles holdepunkter for de aktuelle partiene, spørsmålet for mange videre blir dermed hva de felles holdepunktene bør være.

En sentral kritikk Willoch har rettet i Strid og Samarbeid har vært Frps manglende borgerlige profil. På tross av den utbredte myten i norsk politikk er det ikke tale om en ”borgelig” mot «sosialistisk front». Selv om de store partiene selv, samt de store mediehusene, har en interesse av å skissere et svart-hvitt bilde av norsk politikk, er bildet langt mer komplekst. Høyre og Frp har en rekke grunnleggende konfliktpunkter til stross for en felles blåfarge. Men hvordan skiller Høyre sin borgerlige politikk seg fra FRP sin blå?

Hva vil det si å være borgelig?

Begrepet er i sin ordkjerne ganske uproblematisk. Begrepet kommer fra «borger» eller «burger»-standen i byene. Dette er samfunnsgruppen som utover 1600- og 1700-tallet utkonkurrerte adelen i form av verdier, men satt med forholdsvis lite makt utover det økonomiske. Det hele munnet ut i en velstående, men politisk misfornøyd og stor middelklasse.  Den økonomiske klassen opparbeidet seg betydelige rettigheter ved liberale reformer i etterkanten av opplysningstidens revolusjoner. Det medførte det aristokratiets sosiale fall hvor de borgerlige dominerte europeisk kulturliv frem til 1900-tallet.

Når man i dag undersøker hva de borgerlige representerer, er det denne periodens verdier som må gjøre seg gjeldende. Utover den industrielle revolusjon ble denne samfunnsgruppen igjen delt. Vi hadde kapital-middelklassen (næringslivskapitalister i all hovedsak), gjerne kalt industriborgerne, på den enes siden og kultur-borgerne (akademikere, jurister og andre embedsmenn), gjerne kalt dannelsesborgerne på den andre. Det er primært kulturborgerskapet man tar utgangspunkt i når man snakker om det borgerlige verdifelleskap. I Skandinavia mistet borgerstanden sin definisjonsmakt. Etterkrigstidens sosialdemokratiske bølge gjorde at «borger» ble et utrykk for de etablerte, maktsyke og gammeldagse.

Selve historien forklarer imidlertid ikke hva borgerskapet er. Borgerskapets verdier er tilsluttet både de liberale og de konservative. Mathilde Fasting definerte «borger» negativt i boken «Borgeren og Felleskapet» slik:

«Ikke-sosialistisk og ikke-sosialdemokratisk, antiautoritært og antirevolusjonært – den «negative» betydningen. Dette er absolutt verdifullt, for det avgrenser feltet ved å vise hva som ikke er akseptabelt og hvilket idémessig handlingsrom som finnes.»

Som det resterende av boken omhandler gir dette lite kjøtt på beina. Borgerlige er klart for en stat som tar vare på de små. De som trenger hjelp. Dette er et likhetstrekk til alle sosialdemokrater. Samtidig er de borgerlige i likhet med Frp for et fritt næringsliv. Å få tak i den «borgerlige profil» er med andre ord vanskelig.

I en politisk situasjon der man har skapt et politisk svart-hvitt bilde, vil det være nødvendig for de som tradisjonelt har omtalt seg som «borgerlige» å finne det mye omtalte fellesprosjektet. Det er en verdi de borgerlige, tross ideologiske konflikter, har hatt anledning til å samle seg om et par områder: Bohemsamfunnets familieverdier, nyskapende gründere og en entusiasme for menneskets skaperevne. De samler seg om dannelsen.

«Dannelsesbegrepet» er et vanskelig begrep. Begrepet finnes bare i nordiske land, og stammer fra det tyske begrepet «bildung». Man kan gjerne definere dette som en inngående kjennskap til skikk og bruk. Men i moderne politikk må man fylle dette med mer mening.

Å kunne forskjellen på en modernismen og symbolismen gjør deg ikke dannet, ei heller smake forskjellen på en Sauvignon Blanc og en Gewurztraminer. Dannelse handler om å skape et samfunn der man oppfordrer hvert enkelt menneske til å nå sitt fulle seg selv. Dannelse handler om å skape «hele» mennesker. Mennesker som er i stand til å kommunisere på adekvat nivå i enhver situasjon med et hvilket som helst annet menneske, samtidig som man oppnår en indre forståelse av aktuell person man kommuniserer med.

Et felles dannelsesideal er allerede i dag evident. Troen på menneskets kreativitet som en drivkraft i samfunnet er syngelig ved både Høyres og Venstres gründer-satsning. En aktiv borgerlig kulturpolitikk skiller seg fra Ap og SV ved å fjerne sentral styring. Det finnes for borgerlige ingen forhåndsbestemt norm på hva det er å være en ”god kunstner” eller ”god kulturyter”. Dette er ikke nødvendigvis en renspikket tro på frihet, men like mye en tro på menneskets udefinerte skaperkraft.

KrF kan, tross egne anførsler, anses som borgerlige på bakgrunn av en ikke-sosialistisk sosialpolitikk som setter mennesket i sentrum. Både KrF, Høyre og Venstre har en klar mistro til A4-skolen og ønsker en skole som satser på eleven. Borgerlig politikk knytter seg mot en human stat uten ytterpunkter som setter mennesket i sentrum. På mange måter fungerer dette godt med den sosialdemokratiske velferdsstaten, selv om hensynet til statens størrelse er grunnleggende forskjellig.

Frp kan ikke sies å være borgerlige i så måte. Frp kjemper i stor grad for næringslivet, og er et rent blått parti. Dette som Norges eneste for øyeblikket. Ei heller representerer Frp, som et nasjonalkonservativt folkeparti, samfunnsgruppen som gjerne har omfavnet det borgerlige klassiske dannelsesidealet.

Frp retter seg ikke i samme grad mot den enkelte borgerens kreative egenskaper som kjernesaken i næringslivspolitikken. Hovedfokuset er å gi «folk flest» skattelette. Dette er i seg selv ikke nødvendigvis populistisk, men en grunnleggende annet ideologisk utgangspunkt enn den borgerlige entusiasmen for det skapende menneskets mulighet til å forandre. Samtidig er det liten tvil om at Frp de siste ti årene har klatret mer i liberal, og kanskje tidvis borgerlig retning. Imidlertid mister Høyre noe av sin troverdighet som et borgerlig parti der de tidvis har beveget seg i retning FrP utover den økonomiske politikken.

Om Høyre vil lykkes med å skape engasjement rundt dannelsesprofilen krever dette i større grad med samarbeid mot sentrum.

Slik det står i dag, står Høyre ovenfor et veivalg. Dette har Willoch i Strid og sammarbeid satt et lys på. De kan fortsette ned den rene blå ruten, eller trekkes mot en borgelig retning. Høyre kan satse på næringslivspolitikken i rent samarbeid med Frp. Alternativt kan Høyre styrke sin borgerlige profil. Satsningen på det borgerlige vil kreve en økt politisk oppmerksomhet til sentrum. Med lengre tid vil dette gi vel så mye frihet til markedet, men også skape en mer unison politisk konsensus på norsk borgerlig side. Avslutningsvis er det verdt å merke seg at med en konstant næringslivsblå kurs vil det kunne gi en større total oppslutning. Samtidig risikerer Høyre å distansere seg fra sine kjernevelgere. I lengden er dette kanskje mer problematisk.