Jussrevyen 2025 «Tråkke varsomt»: Bedre enn i fjor, «Inshallah»

«Hvordan kan tørre, kjedelige jusstudenter ha klart å skrive og fremføre sketsjer vi ikke har sett et dusin variasjoner av allerede?», tenkte vi på vei til revyen.

Vi ankommer Dragefjellet i god tid før premieren starter, i håp om å snakke med noen av ildsjelene som har vært med å sette opp revyen. Vi møter på en ivrig og litt nervøs Thomas Fiskerstrand, en av to kreative sjefer for revyen (aka. regissør). 

– Vi hadde lyst til å sette temaet i en mer hverdagslig kontekst. Hvordan man navigerer seg gjennom hva som er greit og ugreit rundt middagsbordet, ikke bare i den offentlige debatten, forteller Fiskerstrand. 

Regissørene og de øvrige ansvarlige for revyen har jobbet iherdig siden september i fjor. Fiskerstrand sier med stolthet i stemmen at det har vært et helt utrolig engasjement blant alle de involverte studentene. I klassisk studentrevy-stil var det likevel mye som ikke var på plass dagene før første fremvisning, og de måttet gire opp de siste ukene for å ferdigstille revyen. 

Etter intervjuet navigerer vi oss gjennom Straffbar og de mange muntre og høylytte jusstudenter med pils i hånda, før vi inntar plassene våre i det som egentlig er et bomberom. Her skulle man kanskje tro at omgivelsene verken var gunstige for akustikk, lys eller sceneløsning. Likevel, det å sitte tett i tett med pratsomme og ivrige studenter i et nokså lite lokale gjorde oss spente på hva vi hadde i vente. Det føltes litt som om vi skulle på intimkonsert med en kriminelt undervurdert artist. På tross av noe skepsis til både tematikk og teknikk, ventet vi i spenning.

Falt nesten ut av stolene med latter 

Etter en kort introduksjon av regissørene, var revyen i gang. Hele revyen var preget av sang, og åpningssketsjen var ikke noe annerledes.  Denne tar for seg en pinlig situasjon som mange kan kjenne seg igjen i, nemlig det å misforstå signaler fra det motsatte kjønn. Imidlertid er situasjonen i sketsjen noenlunde annerledes, da ei jente tar det at en dagligvarebutikkansatt er hyggelig mot henne som et tegn på at han liker henne. Det som følger er en sang fra begge perspektiver, hvor jenta prøver å beklage igjen og igjen, mens den ansatte er nærmest fornærmet og vil bare at hun skal komme seg vekk. I tillegg til å være morsom, var sangen overraskende bra. Vi forventet ikke at skuespillerne skulle være så flinke til å synge, men som kvelden gikk, ble selv det fantastiske åpningsnummeret overskygget.

Ikke langt etter åpningsnummeret kom det en sketsj hvor eksamen i Avtalerett blir dekket live på nyhetene. Vi blir presentert for to NRK-journalister i studio som snakker med en korrespondent ute i feltet (som altså er eksamenslokalet). Eksamen ble presentert som en kamp mellom to studenter om å vinne eksamen, og journalistene fortalte oss hva hver av konkurrentene gjorde for å forberede seg til eksamen; Kristin tilbrakte 1000 timer på sal, mens Petter tok en «Inshallah». Journalistene var ikke helt sikre på om det å la være å lese og så be til en Gud han ikke tror på var den beste strategien for Petter, men kort tid etter viste det seg at Guds veier er uransakelige. Kristin opplevde et teknisk problem, og hennes eneste håp var eksamensvakten; uheldigvis var denne en 85 år gammel dame med drypp. Hun klarte ikke fikse problemet, og Kristin ble nødt til å fortsette eksamen på en PC fra tidlig 2000-tall. PC-en lagde såpass kraftige viftelyder at journalistene ikke klarte kommunisere med korrespondenten lenger. Det sier seg selv at Kristin ikke kunne fullføre eksamen med lyd av helikopterpropeller i ørene, og Petter vant kampen. Forhåpentligvis går PC-en ikke i stykker under neste kamp… Inshallah. 

Ikke bare fikk denne sketsjen oss til å nesten falle ut av stolene med latter, men var uten tvil den mest velspilte av alle i løpet av kvelden. Særlig intonasjonen og kroppsspråket til skuespillere som spilte journalistene og korrespondenten var såpass realistiske at man kunne godt tenke seg at man så på en ekte nyhetssending (hvis man ignorerer den bisarre situasjonen og dialogen, da). 

En annen sketsj vi neppe kommer til å glemme handlet om rommet til en gamergutt. I sketsjen samledes ulike gjenstander på rommet for å snakke med den nye planten gutten nylig hadde kjøpt for å fortelle henne hva hun kan forventet. Vinduet hadde ikke blitt åpnet på år og dag, som tilfeldigvis var også siste gang lakenet ble vasket (hvis det ikke er hvitt, ser det aldri skittent ut og trenger dermed aldri vaskes, ikke sant ...?). Sammenlignet med putetrekket har lakenet det ganske ålreit, sånn sett. Selv om putetrekket ikke sier mye, tyder fargen på det at det har blitt ganske grovt misbrukt. Gamergutten burde spise mindre sjokolade i sengen (vi håper i hvert fall at det er sjokolade). Akkurat da vi trodde at det ikke kunne bli verre, kom en ny gjenstand på scenen – en runkesokk.

Etter første akt setter kostymesjef Mathilde Seppola Danø seg ved siden av oss. Hun forteller ivrig om skuespillerne, bandet og ikke minst de imponerende kostymene hun har hatt ansvaret for. Hun forteller at andre akt starter med en medley fra studentbandet «Madley». Bandet består i år av en stor andel blåsere, og har gjennom revyen overbevist med klassikere fra utallige sjangre og kulturelle fenomener, som «Psycho Killer», «Om igjen», sanger fra Albert Åberg og Flåklypa, samt hip hop. Tør vi påstå at de er på nivå med Big Business Band her ute i Breiviken? Sangerne komplimenterte bandet med rene, nydelige stemmer og et tydelig talent for musikk. Og lyden vi var bekymret for i starten? Bortsett fra noe ubetydelig feedback helt i starten, var lydkvaliteten upåklagelig gjennom hele showet. Det småplukket man som en svært pirkete kritiker kunne kommentert, var mer sjarmerende enn forstyrrende for showet. 

– Eg seie ikke indianer, eg seie dei som e gode te å lage curry

Etter medleyen er andre akt for alvor i gang, og det er tydelig fra start at denne blir krassere enn første. Åpningsnummeret i andre akt fremstiller en som på desperat vis prøver å være WOKE, og begynner blant annet på en rotete og utroverdig forklaring om at samer er like mye verdt som alle andre. Han skjønner etter hvert at han graver sin egen grav, og velger heller å finne frem noe godt å ha i glasset, nemlig prime. 

– Helt krise hvis Israel stopper nå

Litt senere følger en sketsj med diverse flagg. De er glade for at Palestinaflagget gjør det så bra om dagen, men er også redde for at populariteten skal dabbe av, slik som med ukrainaflagget. Heldigvis kan de satse på hvite flagg, hvis det – gud forby – blir fred i verden. Et Prideflagg dukker opp på skjermen, og skuespillerne ler i kor om at seksualavdelingen overbeviste alle om at panseksualitet er en greie. Det neste de skal lansere er blant annet «Tran-seksuelle». 

Heming-lue vs. Hip-Hop 

En av de siste sketsjene tar for seg en situasjon som ser ut til å foregå ved spisebordet til en familie på Oslo vest. Faren til Preben vil at han skal fortsette med langrenn, men Preben vil drive med Hip-Hop. Etter en opphetet diskusjon viser det seg at familien er på handletur på IKEA. «Akkurat som hjemme, vi tar det», utrykker vestkantpappaen ikledd Heming-lue. 

Etter revyen var det tid for taler. Både dekan Karl Harald Søvig og professor i avtalerett ved UiB og NHH Johan Giertsen var til stedet, og satt ved siden av hverandre og humret under forestillingen. De var tydelig imponert over studentene deres. 

– Dette er en forestilling som fint kunne blitt vist på mye større scener, sa dekanen litt stolt. 

Etter en langtrukken tale og blomsterutdeling, fikk vi et kort impromptu-intervju med revysjefen selv, Ulrik Olsen. 

– Vi har prøvd å lage en nyansert og samfunnskritisk revy, forteller han. 

Det er tydelig at han er fornøyd med alle involverte parter, alt fra advokatfirmaene som sponset revyen (om det ble smiskete!), skuespillere, regissører, band og teknikere. 

Den gylne middelvei 

Fra sketsjer, som fikk oss til å le så høyt at vi nesten skrek, til den fantastiske pausemusikken, var denne revyen en som vi sent kommer til å glemme. En av oss ville gått så langt og påstått at den var det beste studentshowet han noen gang har sett (hvis noen Kjellergrupper føler seg krenket, ber vi dem tråkke varsomt og avstå fra å helle en øl på meg under neste Kjellerfest). Revyen var ekstremt godt skrevet og fremført, og overgikk alle våre forventninger. Det var den perfekte måten å tilbringe en fredagskveld på. 

Terningkast: 6