Kaffedate med dePresno

I løpet av 2016 rakk han å gi ut flere singler, en EP og tre musikkvideoer. Singelen «Hide and Seek» har siden utgivelsen i fjor fått godt over halvannen million avspillinger på Spotify. I tillegg har han hatt turneer i både Norge og Tyskland, og varmet opp for A-ha på Bergenfest, foran 17 000 tilskuere.

Bjarte dePresno er en 20 år gammel artist fra Bergen, med en musikkarriere som har eksplodert de siste årene. Som gutteromsmusiker ble han oppdaget av produsent Geir Ludey, etter å ha fått en dag i studio i julegave av broren sin.

Da K7 Bulletin tok kontakt, ville han møtes på Landmark, en av Bergens kanskje viktigste musikkscener. Klubb om kvelden, og en veldig trivelig kafé på dagtid. Bjarte er en veldig jordnær type og utrolig hyggelig. Han kommer inn i lokalet, presist på avtalt tid, gir meg en god klem og bestiller seg en svart kaffe. Jeg spør han hvordan det går, om det er mye å gjøre.

– Det går egentlig veldig bra. Akkurat nå er jeg inne i en veldig kreativ periode, vi holder på å pusle sammen albumet, og det synes jeg er veldig gøy. Jeg får lov til å gjøre akkurat det jeg har lyst til å gjøre nemlig å være i studio hele tiden og skrive låter. Så blir det turné i mars, det gleder jeg meg veldig til.

Turné, album og lånte skjorter

Albumet skal komme ut en gang i høst, forhåpentligvis i september, lover dePresno.

Han blir spurt om det går an å beskrive det nye albumet med én setning. Bjarte lener seg litt tilbake og tenker «Oi, si det! Det var vanskelig». Han får to setninger.

– Jeg tror det albumet som blir gitt ut i høst, kommer til å overraske mange i forhold til det jeg har gitt ut tidligere, på en positiv måte. Det blir veldig variert, men samtidig kommer det fortsatt til å føles veldig som det allerede kjente dePresno, i hvert fall for meg.

– Du nevnte at du skulle på turne. Da går turen blant annet til Tyskland. Gleder du deg?

– Jeg er nervøs! Jeg skal på min første headlinerturné i et annet land. Altså, tenk hvis det ikke kommer noen! Det er jo veldig skummelt! Men jeg tror det blir gøy uansett. Jeg gleder meg til å reise rundt med bandet. Å møte fans fra utlandet er en veldig surrealistisk greie.

– I løpet av tysklandsturen, blir det konsert i fire tyske byer, fire dager på rad. Det må da være veldig hektisk. Får du tid til å slappe av?

– Akkurat det har jeg tenkt litt på, faktisk. Jeg er i utgangspunktet utrolig glad i å reise, men på turné blir det lett for at man ikke får tid til å se så mye av byen som det man har lyst til. Likevel, jeg får jo alltid et lite inntrykk av byen. Det blir bra uansett.

Det er ikke bare Tyskland som får gleden av å se dePresno, i Norge går turen til Kristiansand, Trondheim og Stavanger. Vi håper snart å få se han på hjemmebane.

– Neste gang jeg kommer til Bergen? Vi skal nok ut på en liten albumreleaseturné. Det kommer noe spennende greier i høst. Jeg kan ikke si så mye mer enn det. Det er bare å følge med!

dePresno koser seg på Landmark

– Det hadde vært kjekt å få noen bilder av deg mens vi sitter her inne på Landmark. Går det greit?

Jeg roter opp et kamera fra sekken. Bjarte ser opp fra kaffekoppen, og gliser.

– Kjempebra timing! Jeg har på meg kompisen min, Sigurd, sin skjorte i dag. Jeg har «lånt» den i to måneder nå, sier han og viser stolt frem den stripete skjorten som er helt kneppet opp.

Det neste naturlige spørsmålet blir så klart:

– Hvorfor har du på deg Sigurd sin skjorte?

– Hm... Hvordan har det seg, egentlig? Jo, det var for omtrent to måneder siden. Vi var litt fulle, og så sølte jeg vin på det jeg hadde på meg. Han hadde med seg en ekstra skjorte, og den fikk jeg låne. Det hele ble til et veldig gøy konsept, «skjortebyttedagen». Et sosialt eksperiment, hver hele time byttet vi skjorter, etterpå så vi hvor lang tid det tok før folk la merke til at vi hadde forskjellige klær på oss. Vi håpte at folk skulle bli litt forvirret. Men folk oppdaget det mye fortere enn forventet. Alt i alt endte det opp med jeg fortsatt har Sigurd sin skjorte!

Det er altså ikke bare musikk som opptar tankene til den kreative artisten, også avanserte sosiale eksperimenter. Et eksperiment alle oppfordres til å prøve en gang.

Fra gutterom til Koengen

– Men nok om bytting av skjorter. Karrieren din har jo eksplodert. Hva skjedde?

Dette er tydeligvis et stort spørsmål som krever litt betenkningstid. Men Bjarte har nok fått spørsmålet før.

– Det gikk fra ingenting til veldig mye! Forklaringen må bare være at jeg har hatt mye flaks. Jeg var en typisk gutteromsmusiker uten noen ambisjoner om å ta det videre. Til jul fikk jeg en dag i Lydriket studio av broren min. Etter å ha spilt inn en demo sa produsenten, Geir Ludey, «dette er jo bra, vi må holde kontakten» Nå er han manageren min. Vi har bygget opp et bra team. Uten de rundt meg hadde jeg ikke vært i nærheten av der jeg er nå. Jeg har mange å takke.

– Veien til suksess har bare tatt et par år, men på den tiden må du ha opplevd mye. Husker du fortsatt din første spillejobb?

– Min første gig var høsten 2014 på Café Mono i Oslo! Jeg husker at jeg fikk spilletid på tretti minutter. Jeg hadde ikke materiale til mer enn maks femten. Det endte opp med at jeg måtte covre tre låter i tillegg. Den ene kunne jeg bare refrenget på, så jeg bare fant på et vers «on the spot». Det var helt superrart, jeg hadde jo aldri gjort noe som var i nærheten av det før. Plutselig var jeg i Oslo og spilte konsert.

– To år senere stod du foran 17 000 mennesker på Koengen under Bergenfest, håndplukket av A-ha for å varme opp. Hvordan har overgangen vært?

– Det er helt annerledes! Faktisk synes jeg det er mye verre å spille på Café Mono foran 30 personer, enn på Koengen og spille for 17 000. Når det er så mange folk, går du bare opp på scenen, spiller en konsert, og går ned igjen. Du har så vidt sett et eneste fjes. Det blir mye mer intimt når scenen er liten. Du ser alle folkene du spiller for, og da er man liksom ansvarlig for hele stemningen. Hele «viben» i rommet er ditt ansvar, og da må du gi mye mer.

Bjarte tar seg en pause, og tar en slurk av den svarte kaffen, og fortsetter.

– Store og små konserter, det er to helt forskjellige ting. Selv har jeg vært på Roskilde og sett artister som Paul McCartney sammen med 100 000 andre. Det er helt latterlig kult! Men det blir noe helt annet enn å for eksempel se vennene dine spille på en liten scene på Kvarteret.

Musikkvideoer på helsen løs

I januar i år ga dePresno ut singelen «See You Soon», sammen med en medfølgende musikkvideo. Den har allerede blitt godt tatt imot, både i inn- og utland. Musikkvideoen er et kunstverk i seg selv, og ser ut til å ha krevd mye arbeid.

– Var det gøy å spille inn videoen?

– Nei, det var forferdelig kaldt! Filmen er spilt inn i løpet av to dager. Den ene på Kvamskogen, inne i et forlatt hus. I huset var det rundt to grader, og jeg hadde bare skjorte på meg. Vi hadde med oss planter fra IKEA til en verdi på sikkert over 10 000 kroner som vi pyntet med. Den andre dagen var vi på Hardangervidden. Der var det 10-20 minusgrader, og vi var ute hele dagen. Jeg tror absolutt alle som var med ble syke. Men det ble jo fett, da! Videoen er sykt kul.

Som et forsøk på humor, påpeker jeg at han ofte risikerer helsen sin under innspillinger av videoene sine. I sin første video, til singelen «Hide and seek» ligger han med klær på i et badekar ute i naturen.

– Badekarscenen ble spilt inn i Nordnesparken, og vi fikk hjelp av Akvariet med å fylle opp badekaret. Da vi var ferdige med å spille inn, kom en forundret fyr fra Akvariet og sa: «Hæ? Tok dere det i kaldt vann? Vi har jo varmt vann også!». Da hadde jeg ligget i fem timer i et dritkaldt badekar i Nordnesparken! Da var jeg ganske sur. Og litt syk.

Spøkefullt spør jeg om nesten helsefarlige musikkvideoer kommer til å være noe han vil fortsette med.

– Faktisk, da vi var på Hardangervidden, hadde jeg et forslag. Jeg ville gå ut i et lite vann, til vannet nådde omtrent ved overkroppen. Det hadde vært kult å ha med en scene mens jeg sang der. Men solen var på vei ned, og det var jo alt for mange minusgrader til det. Men kanskje jeg skulle tatt det med i neste video?

Etterhvert som samtalen om musikkvideoer går, kommer jeg på at det er på tide å snakke litt om hvordan mesterverkene egentlig blir til. For hvordan foregår egentlig en låtskriveprosess?

– Som oftest har jeg noen akkorder eller en melodi. Jeg liker å begynne med det, så pusler jeg inn ord etter hvert. Jeg har et notat på mobilen min hvor det bare er mange setninger og ord, ideer jeg vil bygge noe rundt. Mange av låtene blir skrevet sammen med produsenten min, Askjell Solstrand. 90 % av alt blir skrevet med han. En gang satt jeg på i bilen med han fra studio. Han spurte meg hvor vi skulle, og jeg svarte «straight ahead». Dagen etter skrev vi låten med samme navn.

– Det er altså et lite notat på mobilen som ofte er kilden til de store hittene. Og en dag blir det ene ordet, eller den ene setningen til en fiks ferdig låt. Hvordan føles det å høre sin egen låt, ferdig spilt inn med band og greier?

Bjarte smiler bredt, men ser likevel tankefull ut.

– Det er et veldig rart, og et ydmykt øyeblikk.  Den lille tanken min, har blitt til noe så stort. Noe som kanskje andre liker, og har lyst til å høre på.

Det velformulerte og dype svaret ga rom for ettertanke. Vi så ned i kaffekoppene våre, og så at de snart var drukket opp.

– Før vi runder av: Hvordan ser egentlig en vanlig dag ut for deg?

– Det er vanskelig å svare på, for det finnes ingen A4-dager. Enten er jeg i studio i 17 timer, eller så har jeg helt fri. Det kan være fem intervjuer på en dag, eller jeg kan være i London. Det er så variert, og det er jeg veldig glad for. Jeg hadde nok ikke vært noe flink til å ha en rutinert dag, for eksempel en kontorjobb eller noe. Jeg er for rastløs. Men uansett hva dagen går med på, inneholder den å drive med musikk.

– Det høres helt fantastisk ut at hver dag går med på det du liker aller best. Har du rett og slett nådd målet?

– Ja, det er det som er målet, og det er det jeg gjør akkurat nå! Jeg lever av å spille musikk. Det er helt sykt at det går an, sånn egentlig.

– Nå har du allerede nådd målet ditt. Hvordan ser veien ut videre da?

– Først er det turné nå i mars. Etter det blir det på en måte en slags ventetid. Det bygger opp til høstens albumslipp hele veien. Mye skriving, sette sammen album og bygge en fanbase.

– Jeg skal slippe ut noen singler underveis, et par teasere til albumet. Når høsten kommer blir det album, som blir etterfulgt av en ny turné. Det er veien og målet, og den syklusen håper jeg at jeg kan drive på med så lenge som mulig.