Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Den dumpe lyden av sverdskaft mot skjold indikerer at kampen er i gang. I et øyeblikk blir de stående og ser prøvende på hverandre i et forsøk på å forutse motstanderens første trekk. Det eneste som kan høres er susen fra trafikken akkompagnert av rabalderet fra et buekorps lengre opp i skråningen. Spenningen brytes idet en av motstanderne hever sverdet og tar et raskt skritt fremover. Motreaksjonen kommer ikke sent, og et skjold er straks hevet for å avverge angrepet.
Nå er spillet i gang.
Basert på ære
Vi setter oss på en benk utenfor Rosenkrantztårnet på Bergenhus festning. Frostrøyken står ut av munnen på oss mens vi utveksler hilsener. Klærne Maren Sofie Løfsgård og Oskar Tobias Henriksen har på seg er iøynefallende. De er med Kongshirden 1260, en gruppe som driver med blankvåpenkamp og oppvisninger, og som skal ha trening i borggården ikveld. De står i god stil til omgivelsene, som ble ferdigstilt i år 1261. På seg har de linkjortler og hjelmer, og begge har også sverd og skjold. To gutter går forbi lignende antrukket. Den ene av dem har på seg en rustrød kjortel og mørke ullbukser. På beina har han brune Gore-Tex-sko. Den andre har en mørk, nesten sort, kjortel med matchende bukser. Begge har skjold. De hilser.
– Blankvåpenkamp går ut på at vi slåss med våpen fra en historisk epoke. Det er det vi bruker mesteparten av tiden på, begynner Oskar.
– Vi fokuserer på den norske høymiddelalderen, og bruker replikavåpen som i stor grad skriver seg fra den tiden. Men det er jo noen folk her som har vikingvåpen også, så tidsspennet blir litt større.
Blankvåpen eller blankvåpenkamp kan kalles en slags kampsport, hvor målet er å lande drepende treff på motstanderen. Men selv om reglene er klare, er det ingen dommere eller poengtelling.
– Det er basert på ære, sier Maren. – Hvis jeg vet at Oskar traff meg innenfor de sonene som equals death, må jeg gi meg. Hvis ikke blir Oskar sur, og så får jeg kjeft etterpå.
Det er opp til den enkelte å vite når man er død. Det er man hvis man blir truffet i det såkalte «badedraktområdet», altså området mellom albuene, knærne og halsen. Da må man legge hånden eller sverdet på hodet, og gå ut av kampen for å unngå at noen skal tro man fremdeles er med.
– Det er ikke noe som er mer irriterende enn å tro at noen er død, og så er de ikke det, eller omvendt, humrer Oskar.
Bedre enn Hollywood
Den angrepede tar et raskt skritt bakover. Han anlegger god benbredde med det ene benet foran det andre og stålsetter seg for neste slag. Lyden av sverd mot skjold høres nok en gang da motstanderen igjen angriper. Denne gangen nøler han ikke med å svare på tiltale. Sverdet er hevet på et blunk og angrepsforsøket blir så vidt avverget av motstanderen. Lyset fra lyskasteren omgir dem i en gyllen boble og kaster lange skygger over det frosne gresset. Alles oppmerksomhet er rettet mot dem som står i midten av steinruinene.
De slår hardere enn vi hadde forventet. Det smeller skikkelig når sverd treffer skjold, og deltagerne holder ikke tilbake fra å bruke spark eller annen kroppskontakt for å få inn et treff. Kampene er over i løpet av sekunder. Oskar bedyrer at det hele er langt mindre brutalt enn det ser ut.
– Det vi driver med er mer ekte enn Hollywood-koreografi, forklarer han. – I Hollywood går alt ut på at det skal se bra ut. Der bruker de ikke engang skjold, som var helt livsviktig. Det ser ut som om de prøver å treffe motstanderens sverd, ikke kroppen.
Selv om gruppen baserer kampteknikken på autentiske kampmanualer fra middelalderen, er det fortsatt store forskjeller på hvordan de slåss idag og i middelalderen. De fleste treffene som dreper her ville nesten ikke gjort noen skade i virkeligheten. Det er ikke meningen at det skal gjøre vondt. Dermed kan man vinne kamper med angrepstaktikker som egentlig ville fått en selv drept.
– Du får noen blåmerker, men det gjør man i all sport, sier Maren. – Det er generelt veldig lite skader. Mye mindre enn i for eksempel fotball. Det verste som skjer er at man får vondt i albuen og må stå over en runde.
Lang tradisjon
Blankvåpenkamp er en gren av reenactment, som er en fellesbetegnelse på rollespilliknende aktiviteter der deltagerne prøver å gjenskape en bestemt tidsperiode eller begivenhet. Det hele startet allerede i antikkens Rom, der det ble gjengitt berømte slag i amfiteatre til offentlig underholdning, dog det gikk litt hardere utover deltagerne den gangen. Siden den gang har folk i middelalderen imitert romerne, viktorianerne har imitert middelalderen, og amerikanerne har gjenskapt scener fra borgerkrigen siden før den var avsluttet.
Som hobby har reenactment hatt en kraftig oppblomstring siden 1970-tallet. Det praktiseres i alle verdenshjørner, og med alle slags historiske temaer. I Nord-Europa har vikingreenactments vært det dominerende, særlig etter at store deler av en vikingby ble funnet utenfor York på 1970-tallet.
Det er rundt 400 personer i Norge som driver med blankvåpenkamp i Norge, fordelt på et titall grupper. De fleste er vikinggrupper, med middelalderen som det nest mest populære. Gruppene har stort sett lite med hverandre å gjøre, unntatt én gang i året, når de har et fleredagers landstreff.
– Det er ikke et show, bare masse folk som løper rundt med varierende middelalderoutfit i en skog i Østfold, forklarer Maren.
Slem sirkel
Duellen når et pausepunkt. Begge de kjempende tar et skritt tilbake for å betrakte situasjonen. De går i en sirkel rundt hverandre før de nesten samtidig hever sverdet til et nytt angrep. I siste øyeblikk trekker motstanderen seg fra det nye sammenstøtet og stamper bakover mot den høye steinveggen. Dette kan utnyttes. Sverdet treffer motstanderens skjold gjentatte ganger og tvinger han lengre inn mot veggen. Han er fanget og har ikke lenger en sjans. Nådestøtet settes inn og treffer motstanderen i siden. Han roper et høyt ja og legger sverdet på hodet. Han er død. Spillet er slutt.
– Slem sirkel! roper kveldens trener, som er den som styrer spillet. Det er signalet for at deltagerne skal bryte opp duellene og stille seg i en sirkel for å slåss alle mot alle. Egentlig pleier dette å kalles «Odins sirkel», men siden navnet er vikinginspirert, og Kongshirden 1260 er en middelaldergruppe, har de endret det.
Maren har endelig fått på seg alt beskyttelsesutstyret og slår sverdet mot skjoldet for signalisere at hun er med. Utstyret er tungt, så de har varmet opp uten, ved å spille det de kaller «hanskeball», en hjemmelaget sport som til tross for at de beskriver den som en variant av rugby, ligner mer på ultimate frisbee. Maren mener et av de største fortrinnene ved blankvåpen er at det er demokratisk og lavtersklet.
– Jeg har aldri vært særlig atletisk, men jeg kan likevel være med å slåss, sier hun. – Noen er selvfølgelig flinkere enn andre, men alle taper iblant. Selv de beste dør noen ganger i løpet av en trening.
Noen grupper har rangsystemer, der man starter som rekrutt og for eksempel ikke får tilgang til alle typer våpen før man har steget i gradene. I Kongshirden 1260 må man derimot bare være med på noen få treninger for å lære det mest grunnleggende før man kastes ut i det. Oskar mener man lærer best da.
Overvekt av Y-kromosomer
Oskar er den første av de to som begynte med blankvåpen, og har vært aktiv siden 2005. Han ble introdusert for sporten av sin eldre bror, som han ikke er helt sikker på hvordan snublet over det. Maren søkte det opp etter å ha sett et show året før som fanget hennes interesse. Deretter spurte hun om hun kunne få være med. Selv om hun er ny akkurat i blankvåpenmiljøet, er reenactment og levende historie noe hun har drevet med siden hun var ti.
– Det er et veldig mannsdominert miljø, men det er bare gøy, smiler Maren. – Dette er det eneste stedet jeg har vært der køen til herretoalettet er lengre enn til dametoalettet.
– Nå er jo faktisk en fjerdedel av medlemmene jenter, innvender Oskar.
En god porsjon skuespill
Begge driver, i likhet med flere av de rundt tredve medlemmene i Kongshirden 1260, også med laiv, eller live-rollespill. Laiv er noe som oppsto da man begynte å ta elementer fra klassiske bordrollespill, som Dungeons & Dragons, og flyttet dem ut i naturen. Innlevelse og kostymer står sentralt, og arrangementene kan vare i flere dager. Erfaringen er til hjelp under blankvåpenopptredener, der den rene konkurransen må suppleres med en god porsjon skuespill.
– Da kan vi tillate oss litt mer sprø ting. Altså, ting som egentlig er idiotiske, men som ser bra ut, forteller Oskar.
– Dessuten vil vi stønne, falle om og gjøre mer dramatiske ting når vi dør, istedenfor bare å ta hånden på hodet, fortsetter Maren.
Oskar demonstrerer ved å trekke sverdet ut av hylstret og hever det mot Maren for å vise en henrettelse. Han gjør et dempet hugg, spinner rundt og stikker sverdet inn under armen på Maren. Maren stønner høyt og faller ned i knestående i et par sekunder før hun faller døende om. Så reiser hun seg igjen og sier at dette ikke er noe de kan gjøre på trening.
– Det går sånn utover klærne. De blir slitt og skitne hvis vi skal falle hele tiden. Og det er ikke alltid like ålreit hvis grusen skraper opp hendene, sier hun.
De synes det er viktig å understreke at blankvåpen, til tross for stort overlapp, ikke er det samme som laiv. Rollespillelementet mangler. Man later ikke som om man er karakteren sin og kaller hverandre ikke ved fiktive navn. Å blande blankvåpenkamp og rollespillelementer er imidlertid vanligere i andre deler av verden.
Sykt femi
Historisk autentisitet er en sentral del av blankvåpenkamp. Selv om klesreglene er løsere på trening enn under opptredener, har Oskar og Maren pyntet seg litt ekstra i anledning vår reportasje.
– Alt utstyret er i grunn autentisk, unntatt det åpenbare som undertøy, sko og sånne ting. Men sikkerhetsutstyr er viktig. Alle må ha noe på hodet, tannbeskyttelse og noe på hendene. For gutter er det også påbudt med susp, forteller Maren.
Garderoben er raskt voksende og inneholder en del håndverk. Noen nøyer seg med å kjøpe utstyr, men det kuleste er å lage tingene selv. Maren forteller at hun har sydd alt utstyret hun har på selv. Oskar holder opp skjoldet sitt og peker på de forskjellige symbolene han har malt på. De holder seg til kristen tematikk, siden de konsentrerer seg om perioden etter kristningen av landet.
– Det eneste som mangler nå er noen greske bibelvers langs kanten, så er jeg fornøyd, erklærer Oskar.
I tillegg til to treninger i uken, arrangerer medlemmene ofte det de kaller «mekkekveld». Da møtes de hjemme hos noen for å sy og lage utstyr. De mindre erfarne medlemmene kan få hjelp og inspirasjon fra de mer erfarne.
– Vi kaller det «mekkekveld» fordi folk syntes «sykveld» hørtes så sykt femi ut, ler Maren. – Det er få andre steder du kan høre store, hårete menn diskutere broderier og sying.
Ikke bare for historienerder
– Mange ser nok på dette som en nerdesport, sier Maren, før hun tar et øyeblikks tenkepause. – Det er det for så vidt også. Mange er skikkelig tunge historienerder.
Det er likevel ikke alle som driver med blankvåpen for historieinteressen. I tillegg til historiestudentene, finner man folk som driver med helt andre yrker, som bilmekaniker og vekter, som er der mest for sportens skyld. Maren og Oskar plasserer seg selv i den første gruppen.
– Noen synes det vi holder på med er ganske kult, mens andre synes det er helt sprøtt. Enkelte synes nok det er blodharry, sier Oskar.
For Maren har likevel det aller morsomste vært å opptre for barn. Mye morsommere enn å opptre for voksne, som skjønner at det hele er et spill.
– De er så med, så engasjerte! utbryter Maren.
Hun forteller om en gang de hadde et oppdrag i en kirke, der størsteparten av publikum var jenter.
– Jeg var den eneste jenta som var med den dagen, og jeg har aldri fått så mye heiing og goodwill.
Blant venner
Med fem timer trening i uken, mekkekvelder, oppvisninger og stevner, er blankvåpenkamp en tidkrevende hobby. Maren mener likevel ikke at hobbyen går ut over studiene eller hennes sosiale liv.
– Det er vennene mine jeg trener med. Da spiller det ikke så stor rolle om vi gjør dette eller noe annet, sier hun.
– Jeg har nok merket at min sosiale krets etterhvert har krympet til folk som driver med de samme tingene som meg, legger Oskar til.
Bulles journalister må gi seg før treningen er ferdig. Det er for kaldt ute. Nå er det lagkamp som trenes på. Deltagerne stiller seg opp i to linjer på hver sin side av kampområdet før de braser sammen. Igjen og igjen. Da vi går derfra, kan vi se skyggene deres leke seg langs murveggene bak oss, og høre klangen av stål mot stål konkurrere med duren fra bilveien.
[simpleresponsiveslider]