Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
I økonomi- og finansverdenen ser vi fortsatt lite mangfold, spesielt når det gjelder funksjonshemmede. Til tross for at funksjonshemmede utgjør nesten en femtedel av befolkningen i Norge, er de kraftig underrepresentert i arbeidslivet. Hele 105 000 funksjonshemmede står fortsatt ufrivillig utenfor arbeidsmarkedet. Når man vet hvor mange ressurser og hvor mye talent som går tapt, er det økonomisk fornuftig å satse mer på inkludering. I tillegg er det kostbart mange som havner på uføretrygd helt unødvendig.
De få funksjonshemmede som faktisk er i arbeid, jobber ofte innen BPA-sektoren, der de hjelper andre funkiser som fungerer som arbeidsledere for sine egne assistenter. Det er flott med representasjon innenfor administrasjon i slike firmaer, men det er problematisk at dette ofte er den eneste sektoren som ansetter funkiser. Mange arbeidsgivere ser fortsatt på funksjonshemmede utelukkende som et PR-stunt for å vise hvor "mangfoldige" de er, uten reelt ønske om å integrere dem i andre deler av arbeidslivet.
Offentlig sektor i Norge har siden 2018 hatt et mål om fem prosent ansettelse av funksjonshemmede og/eller mennesker med hull i CV’en. Dette er et godt tiltak som har vist gode resultater, men kvoten blir i min mening for bred. I realiteten blir det kanskje én prosent ansettelse av funksjonshemmede, mens resten går til mennesker med hull i CV’en.
Fordommene mot funkiser sitter for dypt, og når man har mulighet til å heller gå for en funksjonsfrisk som har vært uheldig og fått noen hull i CV’en, er det svært mange som gjør det, til tross for funksjonshemmedes ofte høye motivasjon og engasjement. Det har bedret vilkårene for en minoritet i Norge, men jeg tror ikke den minoriteten er funksjonshemmede. Kvoten gjelder heller ikke privat sektor, hvor mange av oss siviløkonomer skal inn.
Jeg er privilegert. Helt siden jeg var liten har foreldrene mine, lærerne mine og andre rundt meg hatt samme forventninger til meg som alle andre. De har forventet at jeg gjør det bra på skolen, er omtenksom overfor venner og bekjente og hjelper til med det jeg kan hjemme.
Jeg kunne kanskje ikke vaske de øverste hyllene, men jeg kunne fint lese en oppskrift eller tørke støv i min høyde. Vi har blitt så flinke til å inkludere og finne muligheter for funksjonshemmede barn til å bidra. Hvorfor stopper det når vi vokser opp?
Selv om vi har gjort store fremskritt på kjønnsbalanse i arbeidslivet, er det langt igjen når det gjelder andre minoriteter, spesielt funksjonshemmede. Det ble tydelig for meg da jeg tok faget STR445 – Human Capital, Mobility and Diversity In Firms. Til tross for at mangfold var et hovedtema, ble jeg skuffet da jeg fant ut at hele faget kun handlet om kjønn. Skepsisen mot funksjonshemmede arbeidstakere er fortsatt stor, og det mangler bevissthet om verdien av å ansette folk med ulike funksjonsnedsettelser. Det er dette vi må lære på NHH.
Nå er vi snart to funksjonshemmede som skal ut i arbeidslivet som siviløkonomer. Jeg er spent på om arbeidsgivere vil tørre å satse på oss, eller om de vil la fordommer om fravær og tilretteleggingskostnader stå i veien. Jeg ser på det som positivt at KPMG har gått ut med ny satsing på mangfold innen funksjonsnedsettelser, men er også her spent på om de holder ord.
Etter forrige innlegg jeg skrev om dette, fikk jeg tilbud om en sommer-trainee-stilling hos Klagenemndssektretariatet. Min erfaring var svært positiv; de turte å satse uten å gjøre et nummer ut av det, og fikk se at tilrettelegging ikke nødvendigvis er dyrt eller komplisert. De trengte faktisk ikke å tilrettelegge noe, da bygget allerede var universelt utformet. Det handler om å se løsninger, ikke problemer.
Slik har det vært i de andre jobbene og vervene jeg har hatt også. Jeg har lite fravær på grunn av en stå-på-vilje jeg tror er helt nødvendig for å klare seg i arbeidsmarkedet som funksjonshemmet. Jeg har hatt hjemmekontor fra sykehuset, jeg har hentet meg inn hele oppveksten hver gang jeg har vært syk og jeg er utrolig engasjert i alt jeg er med på. I dag er jeg både magasin-redaktør i studentavisen, grafisk designer, studerer fulltid, jobber 20% som kontormedarbeider, trener et innebandylag hver uke og leder to organisasjoner utenom studier.
I tillegg er jeg medievant, reiseglad og får tid til venner og familie uten problem, ved hjelp av god planlegging og BPA. Vi har kommet for å bli, og arbeidsgivere gjør smart i å se nytteverdien vår. En funkis som står i stil med arbeidsgivernes fordommer hadde ikke klart alt dette samtidig. Jeg lurer likevel på om det er dette som trengs for å få seg en jobb som funkis.
Jeg har fått flere jobber ved å være synlig i media. Det er selvsagt fantastisk at dette har ført til at jeg får utvikle meg som arbeidstaker og får bygget opp erfaring, men jeg er bekymret for funksjonshemmede som ikke er like synlig i media. Erfaringene deres er ofte dårligere. Skal det være nødvendig å være en kjendis for å bli ansatt som funksjonshemmet?
Det at vi nå er to i rullestol på NHH, er et tegn på at endring er mulig. Med riktig tilrettelegging og like forventninger som vi har til funksjonsfriske kan flere funksjonshemmede komme inn i arbeidslivet og bidra med sitt unike perspektiv. Det er på tide at flere arbeidsgivere ser verdien av mangfold – ikke bare for å skryte av det, men for å dra nytte av alle de talentene som står klare til å bidra.