Korrektur: Du trenger ikke være Supermann

Endelig noen som bryr seg! Noe av det mest omdiskuterte den forrige uken, var en kronikk av den finske innvandreren Sanna Sarromaa i VG. Hun er mildt sagt forbannet over nordmenns manglende skriveferdigheter, og påstår at folk i den norske offentligheten skriver som fulle sjømenn og dyslektikere. Spesielt over høyt utdannede og innflytelsesrike mennesker som burde vite bedre, som politikere, professorer og ikke minst lærere og journalister. Hvordan kan vanlige folk skrive riktig hvis ikke disse gjør det?

Hun har fått massiv kritikk, blant annet fra Utdanningsforbundet og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som mener hun er arrogant og nedvurderer en samlet lærerstab. Jeg synes kritikken av Sarromaa er urimelig og at de som har kommet med den må ta seg sammen.

Kronikken var en fryd å lese. Den var morsom, velformulert og hardtslående. Den var deilig lesning fordi den la ansvaret der det hører hjemme, og fordi det smalt fra rett kjeft: Når en som begynte å lære norsk for litt over ti år siden kan skrive så godt og feilfritt, bør det være overkommelig for alle oss som har hatt mulighet til å rette feilene siden vi tok våre første skritt.

Jeg likte kronikken spesielt godt fordi Sarromaas poeng er det samme som i stor grad har vært det gjennomgående budskapet i denne spalten: Skrivefeil skyldes latskap, ikke manglende evner, og problemet er at det er sosial aksept for å skrive feil. Folk blir ikke rettet på. Studenter blir ikke trukket når de leverer besvarelser med så mange feil at de ikke ville bestått norsk på videregående med dem. CVer blir ikke kastet i søpla om jobbsøkeren har skrevet at hun er «nyskjerrig» og «intressert i karriere muligheter». Politikere blir ikke hengt ut om de fyller språket sitt med så mye fokus i forhold til prosessen at det blir uforståelig. Traineer blir ikke kalt inn på teppet om de bruker sin del av bedriftspresentasjonen til Orkla på å snakke om «verdiskjeder». Som syfilis vil skrivefeil spre seg og gjøre stadig større skade hvis ingen rensker dem ut.

Men samme hvor godt jeg likte innlegget, kan jeg ikke helhjertet omfavne det. Det var nemlig én setning som fikk meg til å ønske jeg nettopp hadde tatt en slurk kaffe, slik at jeg kunne sprutet den ut over avisen. «De ordene som skiller 99 prosent av befolkningen fra kremen er dessverre, nysgjerrig og privilegert, skriver hun. Og jeg må innrømme at jeg trodde det ble stavet «priviligert». Det er meg hun kritiserer.

Jo, hvis jeg tenker meg om, har jeg et vagt minne om at jeg har lært hvordan det egentlig skrives. Det er imidlertid ikke sikkert jeg hadde kommet på det hvis jeg skulle brukt ordet for eksempel i en tekstmelding.

Jeg gjør nemlig feil, jeg også. Jeg har ikke full oversikt over hvordan alle ord skal staves og bøyes, eller over alle grammatiske regler. Jeg har ikke memorert en komplett liste over faste uttrykk og hva de betyr. Dessuten gjør jeg ofte typografiske feil, hopper over ord eller på andre måter skriver noe annet enn det jeg tror.

Når det likevel er så få feil i det jeg skriver, er det fordi jeg gjør en innsats. Jeg sjekker. Hvis jeg er usikker på hvordan et ord staves eller hva det betyr, slår jeg det opp. Hvis jeg er usikker på en regel, slår jeg den opp. Hvis jeg likevel er usikker på om noe er grammatisk korrekt, spør jeg om hjelp. Før jeg sender en tekst, leser jeg gjennom den. Og hvis jeg ser at jeg har gjort en feil, retter jeg den opp, samme hvor ubetydelig den eller teksten for øvrig måtte være. Når jeg skriver denne spalten, får jeg i tillegg den mest språkføre personen som er tilstede til å lese korrektur, og jeg sender den gjennom et retteprogram som får stavekontrollen i Word til å minne om T9. Jeg vil ikke ha skrivefeil i tekstene mine.

Kanskje er Saarromaa den språkterminatoren hun beskriver seg selv som, som lærer seg alle skrivereglene uten anstrengelse og aldri klusser dem til. Fint for henne, i så fall. Jeg kommer til å fortsette å gjøre feil. Men jeg kommer ikke til å gjøre så mange. Fordi jeg bryr meg. Det bør du også.