Bernhoft har en Grammy-nominasjon, blitt Årets Spellemann og har spilt på The Ellen DeGeneres Show. Selv forteller han at han flere ganger har vurdert å slutte med musikken.

Vi møter Jarle Bernhoft en vakker høstdag på Verftet, der han senere på kvelden skal spille konsert. Solen har for en gangs skyld meldt sin ankomst i Bergen, noe Bernhoft påpeker at den alltid gjør når han er her. Han takker nei til en kopp kaffe i det vi setter oss på et bord ute ved fjorden.

Bernhoft kan fortelle at han fra tidlig alder var omringet av musikk. Med en musikklærer og kordirigent som mor og far i operakoret, ble han tidlig introdusert til mange instrumenter.

– Jeg begynte å synge i kor og å spille i korps. Jeg spilte også fotball, håndball, drev med teater. Egentlig var jeg en ganske hyperaktiv kid. Men det var musikken som satt seg. Jeg begynte å spille gitar, og da var det gjort. Jeg var helt overbevist at om dersom jeg begynte å spille gitar, da ble det damer liksom, sier Bernhoft med et smil om munnen.

Damer ble det dessverre ikke av gitarspillingen. Når vi snakker om gitar legger Bernhoft til at han tror gitarspilling har gått ut på dato.

– I den store konteksten virker det som at den elektroniskbaserte musikken er så kraftig at gitaren er død for denne gang. Jeg tenker at det bare er en «passing phase». Samtidig føler jeg meg som en fra 1959 som sitter med trekkspillet sitt og sier: «det kommer tilbake igjen, bare vent, det kommer tilbake», sier han mens han mimer at han spiller trekkspill.

Da han var «15 eller noe sånt» fant han ut at han ville jobbe med musikk. Han var ikke så veldig bekymret for fremtiden og tenkte at han fikk prøve å se hvordan det gikk. Han trekker frem en person som hadde stor betydning for selvtilliten rundt en fremtidig karriere.

– Det var en trommeslager som heter Finn Sletten som jeg møtte på en jam session. Sletten kom bort til meg å sa «du kommer til å klare det her, det kommer til å gå bra», mens han klappa meg på skulderen. Det var første gang jeg tenkte at dette faktisk kan gå, sier Bernhoft, mens han etterligner Slettens skulderklapp.

Samme dag ble han trukket opp til eksamen i historie. Det ga han beng i.

– Etter jam-en sov jeg ute på plenen foran legevakta i Oslo, sånn super narkokman-sprøytespiss-sted. Men jeg hadde ikke penger til taxi, så jeg ble nødt til å vente på første buss morran etter. Så da bestemte jeg meg bare for å hvile litt på plenen så lenge.

Et år med skrivesperre

Til nå har Bernhoft sluppet tre soloalbum og én EP. Inspirasjonen til all musikken henter han fra mye forskjellig. Han refererer til en podcast han hørte på tidligere i dag, Dan Carlin’s Hardcore History. Dagens podcast handlet om Midtøstens histore. Her trekker Bernhoft linjer til dagens samfunn.

– Den gang var det nærkamp med spyd. Nå har vi droner. Av slike linjer blir jeg jævlig inspirert. Dette går jo mot det tekstlige, men det tekstlige inspirerer ofte musikken.

Bernhoft forteller at han i det siste har oppsøkt musikalsk inspirasjon på grunn av problemer med skrivesperre. For å komme forbi dette fant han ut at det gjaldt å bare spille mer og mer.

– Det begynte egentlig med at jeg så en Jimi Hendrix-dokumentar hvor de sa at han alltid gikk rundt med en gitar på seg. Så da tenkte jeg «Bedre gitarist får du ikke liksom». Dermed begynte jeg med det samme. Da merker jeg at jeg blir bedre til å spille, fikk mer lyst til å spille, og at jeg begynte å teste ut nye lyder.

Skrivesperren har vært en ettårig prosess han nylig har kommet seg ut av. Han følte at lista hevet seg for hver gang et soloalbum ble gitt ut. Etter første soloalbum var han fornøyd dersom hver sang hadde en kul setning. Til slutt ble kravene han stilte til seg selv for høye.

– Samtidig som jeg tok kvelertak på meg selv ambisjonsmessig, handlet skrivesperren om en sorgprosess jeg måtte gjennom. Jeg hadde en manager som døde for to og et halvt år siden.

Det første halvåret prøvde jeg bare å fullføre løpet, og så traff sorgen meg. Jeg hadde ikke noen musikkinteresse i over et år.

Familiekjær mann

Familien er veldig viktig for Bernhoft, og han kommer stadig inn på dem i løpet av intervjuet. Han har innsett at han ikke kan turnere så mye i USA dersom han også skal være familiefar.

– Turneer i USA er gjerne lagt opp sånn at du er borte i to måneder i strekk, og når du er ferdig med turneen har de du spilte for først glemt hvem du var. Så da må du starte på nytt igjen. Det fungerer ikke hverken for meg eller Lisa som ikke er noe særlig glad i digitalskype-ektemann-og-far. Å være på turné er en dårlig-samvittighets-fabrikk. Samtidig er det viktig ikke å ha dårlig samvittighet der den ikke hører hjemme. Dette er jo faktisk jobben min.

Kona er den første som får høre musikk hans. I følge han selv er hun «ruthless» og har tekstene i fokus, noe som har fått ham til å bli enda mer tekstfokusert selv.

– Hun er sånn som kan høre på hardcore rock og analysere tekstene, men jeg har ikke sjangs til å få med meg et eneste ord. Jeg innså først etter jeg møtte henne at tekst var et område jeg var helt blåst på.

Han nevner at sønnen også burde bli en del av prosessen. Bernhoft ser på det som en seier dersom han liker musikken.

– Da sønnen min var ett år gammel ville han kun høre på min musikk. Nå er han seks år og jeg har vist ham en verden av musikk uten om meg. Så en periode var han kjempegira på annen musikk enn min. Nå vil han bare høre på min musikk igjen. Publikumsmassen min er kanskje på min alder, ikke sant, også får man sånne opplevelser hvor seksåringer synes det er kult og tenker «takk og lov, det er en fremtid». «I conquer», sier han og ler.

Publikum gikk apeshit

Bernhoft sier at han foretrekker å spille for litt yngre folk og helst et stående publikum. Han trekker frem en konsert han hadde på Samfundet i Trondheim. Der beskriver han at publikum gikk helt apeshit, og at han kan leve lenge på sånne opplevelser. To dager før hadde han vært på Lillestrøm og spilt.

– På første rad satt tre av mine ungdomsskolelærere, langt nedi godstolen med et slags apatisk blikk. Jeg følte meg ikke dødssexy da, ass. Samtidig finnes det jo folk på min alder som er ganske kule, og 70-åringene var jo unge da soulen var ny. Det er jo ganske kult dersom man får godkjentstempelet fra dem. Trikset blir å kunne gjøre det like bra for alle aldersgrupper samtidig som jeg modererer meg minst mulig.

– Hva ønsker du at man skal sitte igjen med etter å ha hørt låtene dine?

– Elena Ferante, forfatteren av Napoli-kvartetten, sier at når en bok er skrevet har den ikke lenger behov for sin forfatter. Jeg kan ha en tanke om hva min tanke bak å skrive den og den låta er, men når den er ute er den ute. Det er som et barn, når du slipper det løs, vokser det opp og gjør sine egne greier, sier han og gestikulerer ivrig med armene.

Bernhoft har spilt på mange ulike steder, fra Oslo Spektrum og Ellen DeGeneres til mer intime konsertscener som Røkeriet USF. Best trives han på de mindre scenene. Når det gjelder publikum ser han regionale forskjeller, generelt har han inntrykk av at i nord i de ulike landene har publikum mer energi, mens de i sør er dorske. I tillegg mener han nordmenn er mer lyttende og et høfligere publikum enn resten av verden.

– Et edru onsdagspublikum i Norge må man jobbe litt med. Det er et tippepunkt der som handler om alkohol. Jeg synes alkohol i moderate mengder er veldig bra for det norske folket. Det får oss til å bli litt mindre tilkneppa.

Prøvde å slutte med musikk

I hele sitt voksne liv har Bernhoft jobbet med musikk. Tre ganger har han prøvd å slutte, men han blir alltid sugd tilbake til musikklivet. Å slutte helt med musikken kan han ikke se for seg nå, det å spille for folk ligger han for kjært. Til tross for dette spør han seg stadig om det å være musiker «er noe en voksen mann skal holde på med?».

– Det å holde på med musikk føles av og til ikke matnyttig, som om jeg ikke gjøre noe viktig. For et år siden, da jeg hadde skrivesperre, vurderte jeg om jeg skulle slutte med musikken for heller å bli postbud. Det endte aldri slik, men jeg har meldt meg som frivillig på redningsskøyten. Hardt vær, godt samhold og en kopp kaffe i styrhuset høres helt topp ut for meg, sier han med en glede i stemmen.

Det er tydelig at musikken har spilt en viktig rolle i Bernhoft sitt liv. Til tross for dette har han aldri eid noen stor platesamling.

Prøver å senke lista

Bernhoft har tidligere i år gitt ut EP-en «Stop/Shut Up/Shout It Out» og har nettopp blitt ferdig med enda en EP. Når den kommer er han ikke sikker på, men vi kan vente oss en ny singel snart.

– Hvorfor valgte du å gi ut EP denne gangen?

– Litt for å komme utenom den der lista jeg snakka om, at du hever det du gjør hele tiden. Album blir litt som å løpe 100 meter, nå hopper jeg lengde, det er noe annet. Det er et annet format, jeg synes også det er fint med kortformat. Når hørte du gjennom et helt album sist?

Når vi spør om han har klart å senke forventningene til de nye EP-ene smiler han og svarer nei. Han forteller at han er litt skuffa over at «Stop/Shut Up/Shout It Out» ikke har blitt lagt bedre merke til.

– Jeg tenker det er mange som kunne vært interessert i å høre EP-en som ikke vet at den er kommet. Forventningene har nok vært litt høye. Det er det første jeg har kommet ut med siden det albumet som ble Grammy-nominert, liksom. Så jeg tenkte kanskje at det ville bli litt mer virak rundt EP-en.

Fremover jobber Bernhoft med å komme tilbake til det han kaller 100 meter-formatet, nemlig å lage et nytt album. Samtidig jobber han med et TV-konsept sammen med en kompis. Hvor det ender, er han ikke sikker på.