Om å putte fisk i mosen

En klisjé er et stivnet, språklig bilde. Et idiom, eller et fast uttrykk, er en klisjé som har blitt brukt så mye at folk glemmer at det er et språklig bilde. De er så inngrodd at det omtrent ikke lenger blir snakk om gjenbruk av de samme metaforene. Problemet er at det blir lett å bruke uttrykkene feil når man ikke lenger tenker over dem. Da kan de raskt flyte sammen til en surrealistisk suppe. Det blir fort komisk. Som da Heidi Weng ble intervjuet etter å ha bidratt til å tape stafetten og sa at det bare var å «bøye seg i hatten» for de svenske jentene. Knis. Vi får anta hun gikk hjem for å «ta av seg støvet» etterpå.

«Å skue alle over én kam» betyr heller ingenting. Det er en sammenblanding av «å skjære alle over en kam», som kommer fra frisørvirket og betyr å behandle alle likt, og «å skue hunden på hårene», som betyr å bedømme noen etter førsteinntrykket. Det er også urkomisk. Det samme gjelder dem som sier at «det er muffins i mosen». Hvor tar de det fra? «Ugler i mosen» er forresten også egentlig feil. Uttrykket, som kommer fra dansk, handlet opprinnelig om ulver i myren, som jo er hakket mer fryktinngytende, men ble endret da ulver ble utryddet i Danmark.

Vi tåler noen til. «Å falle i god fisk» er et ganske livlig bilde, men det er litt vanskelig å forstå, siden det blander sammen tre uttrykk som betyr helt forskjellige ting. «Å falle i fisk» betyr at noe går dårlig. «Å falle i god jord» betyr å bli godt mottatt. «Å ta noe for god fisk» betyr å tro på en påstand, selv om den kanskje egentlig har ligget litt for lenge på lager og begynner å bli fordervet. Komisk blir det også når noen blander «å kaste inn håndkleet», altså å gi opp, og «å legge inn årene», altså å avslutte noe på en mer ærverdig måte, og «kaster inn årene». Det skulle jeg likt å se.

Sammenblandinger har varierende grad av absurditet og fremføres av mer eller mindre oppegående personer. De beste eksemplene finner man nok på Paradise Hotel, som da den tidligere deltageren Iselin sa at hun ikke var «den smarteste kniven i skuffen». Nettopp.

Disse sammenblandingene er så pussige at de fleste nok vil reagere på dem. Men andre feil har blitt brukt så mye at de har erstattet eller er i ferd med å erstatte originaluttrykket. Det gjelder blant annet «hytt og pine», som egentlig skal være «hytt og vær», som betyr vilkårlig eller på måfå, og på et vis har blitt blandet med «død og pine». Du har også «hummer og kanel», en neppe særlig velsmakende rett. Egentlig skal hummeren serveres med kanari, som er en søt vin, ikke en fugl, mens kanelen ikke skal forveksles med skitt, som ikke er fullt så verdifullt. Så har du de som fjerner en p fra «tapt bak en vogn», og får et uttrykk om å være selvstendig til å høres hakket mindre uskyldig ut.

Disse sammenblandingene, eller katakresene, som det heter på vanskelig, er en enkel og nesten utømmelig kilde til humor og irritasjon. Det hadde kanskje vært greit om alle kunne pugge alle idiomene og bruke dem riktig. Men det er mange av dem, og selv ikke jeg er feilfri. Egentlig er det bedre å kutte dem helt ut, og å lage nye og mer levende similer og metaforer. Det er kanskje litt vanskeligere, men vi ville få et bedre og litt mindre kjedelig språk av det. Klisjeer bør man, som en eller annen dritmorsom norsklærer sa en gang, sky som pesten.