Maggios første skritt mot poptronen

Veronica Maggio har lenge behersket kunsten å skrive fengende poplåter med fortellende, personlige tekster. Det er uvisst om det er det eller Uken som gjorde at to tusen valgte å ta turen til en noe overpriset, men særs hyggelig konsert.

Konserten åpnet med en blanding av sanger fra tredje og fjerde album. Stemningen blant publikum var rolig, men god. Noe som kanskje ikke er så rart ettersom første hit, «Satan i gatan», kommer først syv sanger inn i konserten.

Uketeltet har tidligere hatt problemer med dårlig lyd, noe som dessverre også var tilfelle under denne konserten. Lydbildet til Veronica Maggio er relativt ukomplisert, og dette gjør at bandet stort sett høres bra ut. Problemet er at vokalen har vreng, og at den ofte drukner i bandet. For en så rutinert liveartist som Maggio er dette overraskende, spesielt siden mange av sangene hennes er avhengige av klar vokal for å formidle teksten.

Halvveis gjennom konserten begynner hitparaden og stemningen går fra rolig til fest. «17 år», «Sergels Torg» og «Måndagsbarn» får i gang allsangen i salen, og det blir med et klart hvor mange par som har tatt turen til teltet.

Konserten får et kort avbrekk da noen i publikum bestemmer seg for å kaste øl på scenen, men heldigvis kommer bandet tilbake for et ekstranummeret. «Jag kommer» sender som forventet publikum til himmels, men konsertens høydepunkt er likevel sangen med den såre «Snälla bli min», hvor vokalen endelig er klar.

Lydproblemer til tross, Veronica Maggio leverer en solid konsert for et takknemlig Ukepublikum, og tar samtidig sine første skritt mot Skandinavias poptrone.

Karakter 5/7