Marvel vs. DC

By |2018-02-19T17:29:16+00:0017:29, februar 19th, 2018|Kultur|

Marvel Studios ga Doctor Strange sin kappe mer personlighet enn DC Comics klarte å gi Killer Croc fra Suicide Squad. Er Marvel overlegne eller er sammenligningen ovenfor et ekstremtilfelle?

Vi er kommet inn i gullalderen for comic book movies¸ og oftere enn noen gang gjør superhelter sin debut på storskjermen. Selskapene tjener i dag så mye penger at de dykker stadig dypere ned i arkivet for å finne karakterer med inntjeningspotensial. I tillegg er hverken Marvel eller DC beskjedne når det kommer til å dra i oppfølgerspaken. Av fremtidige utgivelser er omtrent halvparten prequels eller sequels. Dette innlegget er ment å veilede hvilken av de to utgiverne (Marvel eller DC) det er mest håp for i fremtiden, og, ikke minst, hvem som har gjort det best til nå.

Det er viktig å presisere at dette skal handle om Marvel Cinematic Universe (MCU); det vil si alle filmene som har en forbindelse med «Avengers»-universet. For DC Comics skal det handle om filmene fra og med «Man of Steel» (2013) med felles agenda (heretter DCU). Det innebærer at de klassiske Superman-filmene, de klassiske Batman-filmene, og den nye Dark Knight-triologien til Nolan ikke er med i DC sin portefølje.

 

Den overflatiske sammenligningen

Uten å sammenligne filmkvaliteten riktig enda er det åpenbare forskjeller når det kommer til oppbygning, manus og filmteknikk mellom de to studioene. DCU filmer gjennom en «gråere» linse, og isolert bidrar det til en langt mer dyster og virkelighetsnær fremstilling. MCU, på den andre siden, har en langt lettere stil. Filmene fra MCU er storskalaproduksjoner som ofte handler om å servere en blanding av latterbomber og action. Dette går noen ganger utover karakterdynamikken, spesielt mellom helt og skurk, og det kan gjøre det vanskeligere å føle på den reelle trusselen filmen presenterer.

Hvis jeg måtte velge mellom de to (uten å ta hensyn til gjennomføringsevnen) vil jeg si at DCU sin formel er mest appellerende. Dette er imidlertid en smakssak, og mange vil helt sikkert foretrekke MCU sin tilnærming.

 

Kvalitetsforskjeller

Sett i forhold til gjennomsnittlige kinoinntekter så tilter det i favør av MCU. Dette prosentvise skillet er imidlertid ikke like stort som gapet vi observerer på kritikerfronten. Legger vi til grunn eksisterende kritikk er det nemlig en nokså bred enighet om at MCU er best.

Tilsynelatende er hovedproblemet til DCU det faktum at MCU har et såpass solid forsprang. MCU startet å skape et felles univers allerede i 2008 med «Iron Man». Det gjorde at DCU med produksjonen av «Man of steel» i 2013 havnet bakpå.

I håp om å ta igjen sin konkurrent har DCU tatt flere unormale, til og med utilgivelige, snarveier. Et eksempel var valget å introdusere fem splitter nye karakterer i en tyve-minutters-sekvens i begynnelsen av «Suicide Squad».

Enda verre var det når DCU valgte å introdusere tre av Justice League-heltene via små videoklipp fra Bruce Wayne sin computer i «Batman v. Superman: Dawn of Justice».

I «Suicide Squad» kan valget muligens forsvares, men for medlemmene av Justice League – DCU sin versjon av Avengers – går dette kanskje ned som tiårets billigste filmløsning. Til sammenlikning lagde MCU en film for hver av sine hovedkarakterer. Muligens er dette ekstremt i andre retningen, men det ga i alle fall en fantastisk opplevelse av «Avengers» tilbake i 2012.

«Justice League» som kom ut i fjor (2017) ble en slags endelig bekreftelse på DCU sin underlegenhet både på manusskrivingsfronten, ikke minst deres posisjon som «lillebror» i tegneserie-til-film-adaptasjonsindustrien. Filmen brukte som forutsett svært lang tid på å bygge halvhjertet videre på så vidt introduserte karakterer. Resten av filmen kan oppsummeres som tam, og med klassisk «stikk-fingeren-ned-i-halsen»-dommedagstematikk.

 

Et tankekors

Den direkte effekten av MCU sin overlegenhet er herved klar; større (voksende) publikumsoppmerksomhet og bedre kritikervurderinger. En ikke så åpenbar effekt er at mangelen på «ekte» konkurranse fra DCU har ført til at MCU begynner å lage selvspeilende filmer. Uten en sterk konkurrent vil ikke MCU føle et like stort behov for å filminnovere; og det går utover seerne.

 

Konklusjon

DCU burde dra lærdom fra det klassiske eventyret om haren og skilpadden, og med riktig fokus på solid karakter- og universoppbygning, kan dagens utvikling snus. Hvis ingenting skjer i konkurransen mellom de to kan det verst tenkelig gå utover kvaliteten på MCU sine filmer i form av høyere grad av forutsigbarhet.

 

20