Mektige Johnsen

Kongemaker: Thore Johnsen har tatt styringen. Hva varsler det for fremtiden?

Les Johnsens replikk: God underholdning

Richard Neville, 16. jarl av Warwick, var Englands rikeste og mektigste adelsmann. Under rosekrigene avsatte han intet mindre enn to konger. Jarlen fikk slik tilnavnet kongemakeren, et ord som senere er gått inn i ordbøkene.

Svak leder
Enkelte vil trekke paralleller til det som nå skjer ved NHH. Rosekrigen oppstod som følge av en svak konge; samtiden beskrev ham som beskjeden og godmodig, og i praksis var det en sterk rådgiver som styrte riket.

Ved handelshøyskolen er det liten tvil om at det er NHH-direktør Ole Hope, ikke rektor Jan I. Haaland, som er ledelsens sterke mann. I likhet med den engelske kongen er Haaland havnet i hardt vær fordi adelsmennene hans (les: eldre professorer) ikke er fornøyd med hvordan rådgiveren styrer.

Eldregeneral
Ut av stormen seiler dessuten Thore Johnsen opp som høyblokkens egen jarl. Først var han professorenes høylydte hærfører i opprøret mot direktør Hope. Nå har han gått i bresjen for å få Frøystein Gjesdal valgt til rektor, en forbundsfelle fra opprøret.

Alt tyder nå på at Johnsen vil lykkes, og dermed gi kongemakerbegrepet en ny vri. Han får nå innsatt Frøystein Gjesdal som én konge, noe som sannsynligvis vil bety slutten for en annen. Om hodene må rulle, eller om det holder med en rolleavklaring mellom rektor og direktør, vil fremtiden vise.

Uansett står jarlen igjen som den store seierherren. Får han kronet Gjesdal vil det signalisere et markant maktskifte i NHH-miljøet.

Tradisjon for kamper
Det er ingen hemmelighet at det er konflikter mellom instituttene. Særlig har kampene vært intense mellom samfunnsøkonomi og foretaksøkonomi, Norman og Johnsens institutter. Selv stod de to i diametral motsetning til hverandre i spørsmålet om Hope; mens Norman betegnet ledelsens håndtering som eksemplarisk, krevde Johnsen i praksis direktørens hode på et sølvfat.

På et mer overordnet nivå dreier uenighetene seg om ressurser, prioriteringer og grunnleggende spørsmål om hvordan høyskolen skal utvikle seg videre. Nå ser vi kanskje konturene av en ny orden.

Mens institutt for samfunnsøkonomi de siste årene har innehatt rektorkontoret og andre viktige posisjoner, kan NHHs øverste leder nå komme fra institutt for regnskap. Det vil være første gang på nesten 20 år – og det er neppe en ren tilfeldighet.

Som en student litt spydig repliserte: Viktoriatiden er over. Posisjonen som høyblokkens sterkeste aristokrat er gått fra Norman til Johnsen, og det merkes.

Victoriansk revansj
Det betyr imidlertid ikke at noe er hugget i sten. Frøystein Gjesdal har tydelige meninger om hva NHH bør gjøre, og vil ikke være en rektor som lar seg styre av andre. Victor Norman vil fortsatt være en markant stemme – og kanskje viktigere: Han har fremtiden på sin side.

Mens Johnsens maktbase er professorenes innflytelsesrike, eldre garde, har Norman yngre og fremadstormende støttespillere. Blant disse er Inger Stensaker, som tydelig peker seg ut som høyskolens leder in spe.

Det er velkjent at Stensaker er ønsket som rektor helt på øverste nivå i NHH-ledelsen; hun er godt likt av studentene, respektert i den faglige så vel som den administrative staben, og sitter allerede i NHH-styret. Dessuten har Stensaker handlekraft. Som spesialist i endringsledelse vil hun ha de beste forutsetningene for å få ting til å skje i en kompleks organisasjon.

Dessverre ble hun forsøkt trukket inn i ledelseskonflikten. Hadde det ikke vært for det, ville det ikke vært utenkelig at NHH kunne fått sin første kvinnelige rektor allerede i stemmerettsåret.

For fremtiden har det imidlertid ikke noe å si. Den eldre garde vil snart være pro emerito og pensjonert. I mellomtiden får NHH en tydelig og erfaren rektor med Frøystein Gjesdal. Det kan være en styrke når det skal skapes ro i organisasjonen, men også fordi det baner vei for yngre krefter - kanskje allerede om fire år.