Mennene venstresiden glemte

Del 3 av 3 i en artikkelserie om høyrebølgen.

I den siste delen av artikkelserien har K7 Bulletin gjort noe som kan fremstå radikalt ved NHH. Vi har snakket med noen til venstre for partiet Høyre i norsk politikk.

Magnus Marsdal er en av initiativtakerne bak Manifest Analyse, har skrevet en rekke bøker om norsk politikk og driver en av Norges mest populære politikkpodkaster «Mimir&Marsdal».

Der Torbjørn Røe Isaksen ser en motreaksjon på identitetspolitikk og liberalismens grenseløse idealer, mener Marsdal at strukturelle forskjeller driver splittelsen og er opptatt av en ting: Hvorfor trekker unge menn og kvinner i hver sin politiske retning?

Den partipolitiske kjønnspolariseringen

Hva er din analyse av høyrebølgen vi ser i dag?

– Her er det viktig å skille midlertidig støy på den ene siden og interessante trender på den andre.

Marsdal avfeier det at regjeringspartier taper valg som midlertidig støy, men fremhever den økende partipolitiske kjønnspolariseringen blant unge som en markant trend.

– Kjønn eller kjønnsidentitet, har blitt en veldig sterk predikator i politisk orientering. Og hvorfor det? Det syns jeg er et viktig tema, sier Magnus Marsdal.

Han trekker frem kvinnefrigjøring gjennom utdanningsrevolusjonen som en av de mest gjennomgripende endringene i sin levetid.

– Hvis vi tar aldersgruppa 25-29, som er mest relevant for polariseringen vi ser, så har 59 prosent av kvinner i Norge en bachelorgrad eller mer mot 37 prosent blant menn. Dette påvirker igjen arbeidsmarked, og dermed inntektsfordeling og dermed også parmarkedet.

Denne utviklingen fører ikke bare til økt ulikhet i utdanning og yrkesvalg, men har også ført til at mannsdominerte og tidligere respekterte yrker i dag har lavere status enn yrker som krever formell utdanning, mener Marsdal.

Når papirets makt møter arbeiderklassens praksis

For Marsdal handler ikke utdanningsrevolusjonen ikke bare om kjønn. For han er det minst like viktig hvordan utdanningspapirer i økende grad trumfer realkompetanse.

– De derre drittpapirene, noe innen ledelse. Der utdanningsfolket, deres prat, og deres fine formelle papirer som de skal ha betalt for, undertrykker mange flinke fagfolk som ikke har den typen papir.

Han kritiserer særlig de økonomisk-administrative fagene som har eksplodert i popularitet og som ofte tilbyr diffus «ledelseskompetanse».

– Det er blitt så mye verdt, men undergraver samtidig verdien av dem som faktisk får ting til å fungere i praksis. Før kunne en brannmann med lang tjeneste få en kontorjobb. Idag må han vike for en jurist. Den praktiske erfaringen verdsettes ikke lenger.

Marsdal forteller videre at akademikerklassen, som i økende grad er blitt en kvinneklasse, snakker ned verdien av fagfolk med realkompetanse.

– De som er på bygda og kjører skogsmaskin. De som står og sløyer den fisken. De som holder hjulene i gang blir underkjent.

Samlet har dette gitt grobunn for et sterkt sentiment blant mange arbeiderklassemenn:

Følelsen av å bli etterlatt.

Venstresiden glemte mannen

Den partipolitiske kjønnspolariseringen Marsdal tar opp, underbygges fra K7 Bulletins nylige undersøkelse på NHH. Frp har over 40 prosent oppslutning blant mannlige studenter, men kun 10 prosent blant kvinnene. På den andre enden av skalaen har SV over 7 prosent oppslutning blant kvinnenlige studenter mot knappe 1,7 prosent blant de mannlige.

– Det er ikke høyredreiningen i seg selv som er viktig, men hvorfor unge menn føler seg fremmedgjort. Hva er det venstresida ikke ser?, spør han.

Ifølge Marsdal, forsterskes kjønnspolariseringen av en venstreside som i økende grad rekrutterer og representerer kvinnedominerte sektorer som akademia, offentlig sektor og sosionomklassen. Dette resulterer i at mange menn føler seg fremmedgjort av en venstreside som ofte snakker om giftig maskulinitet, undertrykking og partnervold, selv om det er legitime samfunnsproblemer, advarer Marsdal.

– Når en helt vanlig mann med allværsjakke og treårig ingeniørutdanning får høre at han bør skamme seg fordi han er mann, så tenker han: «Hæ?», sier Marsdal.

I et slikt tomrom har maskuline forbilder som Elon Musk, Andrew Tate og Jordan Peterson fått en enorm appell, ifølge Marsdal.

– Du har fått en voldsom dyrking av visse enere og vinnere, blant annet Elon Musk, som hersker i felt som fortsatt er mannsdominert som finans, STEM-fag og børs. Det er kult.

I skyggen av en kvinnedominert akademikerklasse og venstreside har det vokst frem en dyrking av penger, status og makt. Slik har en prokapitalistisk dyrking av disse mannsidealene oppstått. Ikke på grunn av ideologiske overbevisninger, men mer som et slags oppgjør mot et akademisert og feminisert etablissement der unge menn føler seg fremmedgjort.

– Alt ligger til rette for at unge menn trekkes mot høyresiden. Superfinansheltene og tech-gudene blir idealer fordi det er de siste feltene hvor menn fortsatt ruler. Det blir en slags hevn mot en verden hvor andre hersker over dem.

– Hvorfor er det kult? Jo, fordi det er et sted der menn kan være menn, svarer Marsdal retorisk.

Samfunnskontrakten som brister

Er det ulikheten som skaper problemer i kjønnsmarkedet, eller er det problemene i kjønnsmarkedet som skaper ulikhet? Marsdal tror det er litt av begge.

– Jeg tror at hvis ulikheten blir veldig stor, blir stigmaet på den mannen som er lavt på stigen, mye sterkere, advarer han.

Han påminner om at Norges suksessoppskrift er på grunn av, ikke på tross av sterke felleskapsløsninger. Likevel er han bekymret for konsekvensene dersom samfunnet over tid levererer muligheter som undergår folks forventninger.

– Hvordan skal jeg få deg til å bli sosialdemokratisk innstilt og gjøre din plikt og kreve en rett og betale skatt med glede da?

– Hvis dealen er at jeg ikke får noe bolig, jeg har ikke en pensjon å leve av og blir nødt til å ordne meg sjøl på så mange områder? Da lager du et «every man for himself» samfunn. Da lager du et USA her.

Hans budskap er klart: Uten sterke fellesløsninger risikerer vi et mer polarisert samfunn.

– Spørsmålet er ikke om vi har råd til sterke fellesskapsløsninger i framtida. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.

– Fellesskap fungerer. Og det er ikke en skrivebordssteori. Det er hundre års praktisk erfaring, avslutter han.