Hans Olav Lahlum har rekorden for verdens lengst intervju og anser en krimbok som et 25-dagersprosjekt. Nå lufter han tanken om verdens lengst debatt og drømmer om å betale én million kroner i skatt.

– Journalister har en overdreven tendens til å fokusere på mine mer anormale sider … Jeg har vel enkelte eksentriske trekk, men det er ikke det som definerer meg.

Gjøviks egen bygdeoriginal, Hans Olav Lahlum, slentrer rundt i sitt eget hjemmekontor og mumler om journalistenes overdrevne vektlegging på det han selv kaller sine «lett ekstreme egenskaper». Det er ikke vanskelig å forstå at hans atypiske personlighetstrekk blir trukket frem ofte. Hans særegenhet er påfallende der han vimser og muntert føyer til at det å ha i bruk to mobiler og bære to klokker på håndleddet – slik han selv gjør – ikke bør være av større nyhetsverdi enn kvinner som bærer to øredobber på hvert øre.

– Nei, Gjøvik er fint. Stille og rolig, og ikke så langt fra Oslo. Dere vil kanskje kalle det en bygd, men det er da slett ikke så lite her?

Vi befinner oss altså i Gjøvik hjemme hos mannen med titler som SV-politiker, forfatter, sjakkspiller, historiker, verdensrekordholder og kommende programleder, i en bolig forutsigbart innredet gitt personligheten hans. En 70-tallskåk som bærer preg av datidens fanatiske forhold til furu, fylt opp med utallige bøker av alle genrer, sjakkbrett, diverse utmerkelser i diplomformat, høye bunker med gamle aviser og et par oppslåtte bærbare datamaskiner. Hovedpersonen selv er umiskjennelig antrukket.

Blazer og gulfalmet t-skjorte med trykk som beviser tilstedeværelse under sjakk-NM for ungdom tilbake i 2008.

Skrivende maskin
– Jeg bruker å si at en kriminalroman er 20-25-dagers arbeid, dersom jeg skriver intenst. Men da har jeg altså historien i hodet fra før.

Det er gått om lag fem år siden Hans Olav Lahlum for alvor ble et kjent fjes for den jevne nordmann. Først for å bryte ut i en noe overdreven latterkrampe av en middelmådig Haakon Lie-vits i beste sendetid på Torsdagsklubben. Deretter for hans klønete fall fra stolen under direktesendt debatt om samme person på NRK – også det i beste sendetid – for til slutt å utgi en kritikerrost biografi om nettopp den avdøde Arbeiderparti-høvdingen. Kanskje har Haakon Lie vært en katalysator for kjendistilværelsen til Lahlum, men det er definitivt mer enn tilknytningen til Lie han nå er kjent for.

– Jeg har tidligere kalt meg en toppidrettsutøver uten idrett. Det har nok blitt etablert en slags enighet om at lese og skrivekapasiteten min, og til dels også snakkekapasiteten, er relativ ekstrem. Jeg har skrevet 48 boksider på 48 timer, og det inkluderer to runder med korrekturlesing.

Han har udiskuterbart en unik skrive- og prateevne, nærmest overmenneskelig. Som en akademisk maskin. Siden 2010 har han blant mye annet utgitt intet mindre enn fem bestselgende kriminalromaner og vært intervjuobjektet i verdens lengste intervju. Leselysten til forfatteren har vært iboende helt siden han lærte å lese i seksårsalderen.
– Jeg har jo klart lest noen tusen bøker. Og jeg holder vanligvis på med flere bøker. Parallelt, altså. Gjerne innenfor skjønnlitteratur- og historiegenren.

Hobbypsykolog
Med lesninga kommer kunnskap. Faktisk er Hans Olav Lahlum så proppfull av kunnskap at det jevnlig verserer rykter om at han er autist.
– Autist er et av de vanligste søkeordene du får opp hvis du taster inn navnet mitt på Google. Det er fullstendig absurd. De tenker rett og slett på en annen måte enn meg.
– Jeg tenker mennesker, altså menneskeskjebner, og hvordan mennesker vil opptre i ulike situasjoner.

Han blir engasjert når vi havner innom dette temaet, for det er en menneskekjenner han anser seg selv som. Lahlum vil inn i hodene på mennesker, og bruker ofte virkelige mennesker, gjerne bekjente, som utgangspunkt og forbilde for karakterene.
– Måten jeg arbeider på er å sette personlighetene deres inn i situasjoner de aldri har vært i, også prøver jeg å tenke: Hvis vedkommende hadde havnet i denne situasjonen, hvordan ville de da reagert?
Miriam er en av hovedpersonene som ble introdusert i hans tredje krimbok og er et produkt av hva Lahlums egen bokrådgiver, Mina, ville gjort i ulike situasjoner ut fra personligheten og samfunnsengasjementet hennes. Da han hadde ferdigstilt boken, lot ham hun lese manus og fortelle om det var noe ved karakterens reaksjonsmønster som var fravikende fra hvordan hun selv tenker seg at hun vil reagere i de ulike tilstandene. Og det var ingenting som hun ikke kunne kjenne seg igjen i.

– Kall meg gjerne hobbypsykolog, for jeg har aldri satt meg inn i den vitenskapelige terminologien eller studert psykologifag.
– Men jeg må innrømme at jeg faktisk snakker litt med psykologer av og til, og …
Han stopper opp idet et kry smil brer seg om munnviken når det slår han hvordan det han nettopp sa kan tolkes.
– Ikke i betydning pasienttimer. Men for å få innsikt i psykologiske drivkrefter i menneskehjernen.
Rådgiverkorps
Tilbake til bokrådgiveren hans, Mina. Faktisk er hun en del av Hans Olav Lahlums eget bokrådgiverkorps, eller kordamene som han spøkefullt kaller de. De består imidlertid også av et mindretall menn.

– Det er en gruppe på 10–15 personer som gir tilbakemelding på bøkene mine før de er utgitt. Det er meningen at de skal representere … ikke tverrsnitt … men de skal fange inn ulike lesergrupper. Det er et mangfold av kvinner og menn i ulik alder og med ulik bakgrunn som skal sikre kvaliteten og at krimromanene favner bredt.
På spørsmål om hvordan han finner kvinnelige rådgivere viser han igjen at han ikke er en ufrivillig morsom klovnekarakter man ler på bekostning av, men også en person man ler med.
– Nei, hva skal man si, hvordan finner man kvinner, da?

«Norges Mr. Bean»
Lahlums sitter sammenkrøpet i stolen – med armene om leggene – og beskuer utsikten over Mjøsa og Gjøviks bølgete jordbrukslandskap med en mine som har tidligere har gikk ham merkelappen «Norges Mr. Bean».

Den vimsete fremtoningen. Snålheten. Kunnskapen. Leselysten. De særegne ingrediensene i livet hans tilhører ikke typiske sosiale vinnere, og oppveksten i et lite primærnæringssamfunn i Nordland var tung for Lahlum.
– Jeg var nok et spesielt barn, og oppveksten bar preg av det. Det var ikke før jeg kom meg til Blindern at jeg fikk utbytte av den kunnskapen jeg tilegnet meg som barn, i form av at det gav meg sosial status og nettverk.
Han ser likevel positive endringer i samfunnet:
– Jeg opplevde at hvis en var rar, så må man i alle fall vite å skjule det. Nå i senere år – spesielt blant ungdom – opplever jeg at nordmenn har fått mye mer respekt og sans for folk som kanskje ikke er helt A4, men som er seg selv og er ærlig med det. Vi har nok blitt et mer tolerant og mindre konformt samfunn.

På grunn av dette mener Lahlum at han er i riktig land til riktig tid.

Verdens lengste debatt
Det er uunngåelig å ikke snakke om Hans Olav Lahlums 30 timers lange intervju i vår – en kraftanstrengelse som holdt til verdensrekord i lengste intervju. Selv om rekorden nå tilhører ham, er han slett ikke fremmed for å gjøre intervju av samme kaliber en gang til. Faktisk er 40 timer noe han tror han vil gjennomføre så lenge forberedelsene er grundige og intervjuholderen klarer å holde inspirerende spørsmål.

– Men en annen idé jeg har tenkt på er at jeg gjerne kunne fått med et par andre utholdende bråkmakere og deltatt på verdens lengste debatt. Se for dere en ordstyrer med tre kranglevorne personer, da! Men en utfordring vil være å finne noen med samme kunnskap innenfor de samme temaene jeg har kunnskap om, men med andre meninger.
Ansiktsmimikken til Lahlum uttrykker at han liker denne tanken.
– Men på en måte vil jo dette prosjektet være lettere, for det er jo lettere å snakke 30 timer om vi er fire personer enn om vi er to, sier han tilfreds.

Fellesskapet
Han har en tendens til å bli veldig oppslukt i sine egne prosjekter. Det gjør at han godt forstår at folk vil oppfatte ham som en person som er så opptatt med det han selv driver med at de vil anse ham som egosentrisk.
– For å lykkes som toppidrettsutøver må du være ganske fokusert på tingene du driver med, og bare de. Det handler om å gå opp i tingene du holder på med, noe jeg periodevis gjør ganske ekstremt. Så i verste fall kan jeg kategoriseres som egosentrisk.
Likevel anser han seg ikke som selvopptatt, og det er fellesskapet han brenner for på det politiske så vel som det personlige planet. Fellesskapet, rettferdighet og fordeling trekker han frem som hovedårsaken til sitt politikerengasjement i SV.

– Jeg tror at et samfunn blir bedre når det er mindre forskjell på folk. Mennesker er ulike av natur, men alle må ha like muligheter, for eksempel reell mulighet til utdanning. Og et sterkt fellesskap er det som skal til for å sikre individets frihet.

Har du et mål i livet? Kall det gjerne en drøm.

– Jeg har ikke materialistiske drømmer i form av at jeg streber etter hus i Holmenkollen eller egen yacht, forteller Lahlum etterfulgt av uvanlig lang stillhet. Han fortsetter:
– Men.
Nye sekunder med stillheter:
– Skal vi se. Ta en titt på det papiret som ligger øverst i bunken der.

Han peker utydelig mot en tykk papirbunke som ligger på bordet mellom oss og lener seg godt tilbake i stolen. Øverst ligger et skatteligningskort. 1 749 325 kroner i lønn og 723 465 kroner i skatt.

Javel?
– Jeg betalte syvhundretusen og ett eller annet i skatt, gjorde jeg ikke det? Jo, jeg har tenkt at jeg har et lite mål om å betale en million kroner i skatt. Det å gi tilbake til fellesskapet er viktig for meg, å gi tilbake det staten har finansiert for meg, spesielt med tanke på utdanning. Det er vel et lite sært mål jeg aldri har nevnt før.

– Og nå frykter jeg at en blå regjering vil sette ned skatten min. Sånn vil jeg ikke ha det! avslutter Hans Olav Lahlum muntert, men bastant.