NHHs representasjonsrom: – Fordi det er et museum, er det ikke naturlig å overdrive bruken

– Når man ser Handelshøyskolen utenfra, venter man ikke at det finnes et rom som Stupet på innsiden, forteller Frøystein Gjesdal, professor ved NHH og tidligere rektor.

Rommet med navnet «Stupet» er innredet som en spisestue, og er oppkalt etter villaen som interiøret opprinnelig tilhørte. Ikledd strikkegensere tar Kjernestyret bilder til sine karakteristiske julekort her.

– De er blant de få studentene som slipper til, sier Ellinor Arntzen Ryssevik, seniorkonsulent ved NHH.

Sammen med Gjesdal har hun godtatt K7 Bulletins forespørsel om en omvisning i det herskapelige, men lite omtalte rommet.

Spisestue i donasjon

Gjesdal forteller at villaen med samme navn ble reist i 1897 av forretningsmannen Conrad Mohr. Allerede i 1959 ble den ærverdige villaen revet, med begrunnelsen at huset var for stort og upraktisk. Den ene av Conrad Mohrs sønner, Anton Mohr, underviste ved NHH som professor, og hadde vært tilknyttet institusjonen i en årrekke.

– Det var Anton Mohr som var arvtaker, og som sørget for at spisestuen kom til Handelshøyskolen i form av at han donerte den, sier Gjesdal.

– Da rivingen skjedde var NHH i planleggingsfasen med å flytte lokalene sine fra sentrum til Sandviken. Anton Mohr tenkte vel at rommet kunne passe godt inn her, forteller Gjesdal.

Brukt en halv million på Frida Hansen-gardiner

På spørsmål om hvilke gjenstander vi særlig bør merke oss, peker Gjesdal på gardinene.

– De er vevd av Frida Hansen. Hun var og er en stor, internasjonalt kjent norsk kunstner, sier han.

– Det var først da vi fikk gjester fra KODE at jeg skjønte hvor spesielle de er, sier Gjesdal.

Ryssevik forteller at de har anskaffet persienner som skal beskytte gardinene mot sollys.

– Etter dialog med fagfolk har vi reparert og forsterket gardinene for en halv million. Det meste av inventaret på Stupet har vi måttet restaurere, sier hun.

– Det er en utfordring å bruke tingene samtidig som vi tar vare på dem.

Gjesdal trekker også frem maleriene i andre enden av rommet.

– De er av Gerhard Munthe. Hans arbeider henger i Nasjonalmuseet også, sier han.

I en katalog som ligger tilgjengelig på Nasjonalbiblioteket sine nettsider, kan vi lese om flere av gjenstandene på Stupet, i tillegg til historien med Conrad og Anton Mohr. Det største maleriet på Stupet er av Gerhard Munthe, og viser kong Sverre og birkebeinerne på vei ned Drivdalen i Trøndelag.

– Det var Gerhard Munthe som sto for mesteparten av utsmykningen av spisestuen, sier Gjesdal.

– Typisk de med tillitsverv i NHHS som får tilgang

Ryssevik forteller at det er NHH som er vertskap når det kommer til bruken av Stupet.

– Av studenter er det er typisk de i som har tillitsverv i NHHS som får tilgang, sier hun.

– De slipper ikke inn på egenhånd. De spør om de får låne rommet, og så gjør vi en vurdering.

– Hvorfor er ikke rommet åpent så alle NHH-studenter kan se?

Ryssevik forsvarer valget med at det kan bli slitasje på rommet.

– Fordi det er et museum, er det ikke naturlig å overdrive bruken, sier hun.

– Rommet har en kapasitet på 100 personer. Det ville krevd en del organisering om alle skulle fått omvisning.

– Kan det bli aktuelt med mer tilgjengelighet i fremtiden?

Ryssevik svarer at problemstillingen ikke har vært oppe før, og at eventuelle omvisninger vil avhenge av at studentene er interessert i det.

– Det vil i så fall være spennende å se om det er etterspørsel etter noe sånt, sier hun.

Representasjonsrom

Ryssevik forteller at i dag brukes rommet til lukkede arrangementer.

– Stupet er rommet der NHH tar imot eksterne gjester, såkalte representasjonsarrangementer.

Hun viser til døren som leder ut til kjøkkenet.

– Hvis vi for eksempel får gjester fra utlandet, eller det kommer kongelige på besøk, spiser vi lunsj eller middag her, sier hun.

I tillegg brukes rommet i forbindelse med 60-årsdagene til ansatte ved NHH, og når de går av med pensjon.

– Det er aldri åpne arrangementer her, forteller Ryssevik

Gjesdal peker på at rommet ble hyppigere brukt før i tiden.

– Alltid når man hadde en prominent gjest, var det lunsj på Stupet, forteller han.

Også i forbindelse med immatrikulering av utvekslingsstudenter, var rommet lenge i bruk.

– Nå som de er blitt så mange, bruker man andre lokaler i stedet, sier Gjesdal.

– Alt her inne er verdifullt

Gjesdal forteller at Conrad Mohr hadde tjent seg rik på kornimport fra Øst-Europa, og at han var en svært velstående mann. Mohr var god venn med både Christian Michelsen og Kristofer Lehmkuhl.

– Han var nok den av dem med mest penger. Du finner en statue av ham i Byparken. De tre var på turer sammen rundt i Europa, forteller Gjesdal.

Han peker på en høy trebenk med rygg, og forteller at den går under navnet «Kongebenken».

– Mohr var gift tre ganger, og hans siste kone, som levde i mange år etter ham, var en nær venn av Kong Haakon, sier Gjesdal.

– Kong Haakon var ofte innom Stupet, og han hadde så lange ben at han kunne sitte på benken og samtidig nå i gulvet med føttene. De færreste kunne dette, sier han.

Gjesdal forteller at også keiser Vilhelm II, som var keiser av Tyskland under første verdenskrig, var mye på besøk hjemme hos dem.

– Keiser Vilhelm og Conrad hadde et ganske nært forhold, sier han.

– Det med høyest økonomisk verdi må nok være veggskapet som henger mellom vinduene, sier Ryssevik.

Hun forteller at det skal ha hengt i en kirke.  

– Men alt her inne er verdifullt. Hyllen som henger over skapet i hjørnet er enda eldre.