Økonomi og pornografi i skjønn harmoni

Vi er sultne på skandale, sultne på sensasjon, sultne på sex. Pust rolig ut, du trenger ikke se lengre enn til alumni på Handelshøyskolen. Her finnes både grensesprenging, domstolsdrama og samleier bakfra. Like aktuelt i dag som for 60 år siden.

Nytt år, nye muligheter!
Kanskje med unntak av for alle de fremtredende maktmenneskene som i 2017 lot seg felle av #metoo-kampanjens rettferdige neve. Det viste seg nemlig at vi fortsatt ikke har fått bukt med menneskets tilbøyelighet til utuktig oppførsel. Fy. Utuktig, for de som trenger en liten oppfriskning, brukes for å beskrive umoralske seksuelle handlinger som strider mot dagens anstendighetsnormer. Ikke innafor, altså.

Handelshøyskolens O.G.
Nå som søkelyset først er rettet mot utuktighet, kan det være interessant å se litt på hvordan meningen bak dette ordet har endret seg med tiden. Og hvem bedre skikket til å belyse dette enn vår favoritt-NHH-er gjennom tidene (nei, ikke Knut Arild Hareide), nemlig Agnar Mykle. Den stakkars forfatter, hvis bok Sangen om den røde rubin ble dømt som utuktig etter pornografiparagrafen og gjort forbudt i Norge i 1957. Hvorfor? Vel, det kan ha hatt noe å gjøre med Mykles meget intrikate beskrivelser av hans seksuelle krumspring, blant annet med NHHs daværende bibliotekar. Fy.

Hva ble regnet som utuktig på 50-tallet? Under rettssaken i 1957 valgte riksadvokaten å særlig peke på «[…] samleier «bakfra», på sengekant, bordkant eller lignende, eller hvor kvinnen har «løftede knær» samt med hensyn til detaljer om «ereksjon og sekresjon», lukt og smak av kjønn, vaginale o.l. kvinnelige særegenheter.» Det kan kanskje vanskelig tenkes i dag at ord som «bakfra» virkelig er nødt til å settes i anførselstegn for å understreke situasjonens grusomme udyd. Særlig når man nå ikke trenger å klikke seg lengre enn Twitter før det konkurreres åpenlyst i rumpespising. Fysj.

Sex er spennende
Det er likevel et poeng å hente ut av dette. Og det handler om at mennesker, uavhengig av dyd, kjønn, legning, eller tilknytning til Knut Arild Hareide, reagerer på sex. Jeg tør til og med påstå at du, leseren, kjente et ørlite støt av interesse, ubehag eller oppgitthet når du leste det ordet. Sex, altså. Og en av grunnene til at man reagerer kan være at det sjeldent er klar konsensus om hva som er akseptabelt, innafor, eller altså u-utuktig. Tuktig?

Et av Mykles mest provoserende temaer var kvinners seksuelle begjær, noe som fortsatt i dag oppleves som kontroversielt. Ta for eksempel den dagsaktuelle saken om Trine Skei Grande og hennes seksuelle eventyr fra 2008 med en da 17 år gammel gutt. Er det virkelig mulig at det var den godt voksne kvinnen som tok initiativet til denne seansen? Fy?

Drukner i sensasjonalisme
Men, det aspektet som virkelig gjør Sangen om den røde rubin aktuell i dag, er nettopp hva boken representerer sammenlignet med hva den virkelig handler om. For på samme måte som et utsnitt av #metoo-debatten faller innenfor gråsoner vi kanskje trodde at vi hadde under svart-hvit kontroll, kan Mykles verk fra 1956 betraktes som en misforstått kommentar til datidas seksualnormer. Det som i begge tilfellene ødelegger noe av budskapenes potensial er sexens sensasjonelle natur. I 1956 gispet befolkningen i kor når de leste at «[…] hun var et berg av rosa villig kjøtt» som frivillig «[…] stod på kne og der var ikke nei i hennes munn». I 2018 reagerer vi med samme vantro når vi hører om den 38 år gamle kvinnelige nestlederen i Vesntre som pulte en tenåring på åkern.

Når alt kommer til alt, er det spennende å provosere. Det bør også være spennende å sørge for at vi misbruker hverandre mindre seksuelt. Moralen er derfor at selv om hun søte (eller han, vi er PC i Bulle) bak skranken på NHH-biblioteket smiler til deg, bør du se deg for to ganger før du skriver en svært omstridt, utleverende og rettsforfulgt roman om vedkommende.