Thomas Seltzer har vært punker siden han var elleve, og leder det smaleste talkshowet på TV. Men han vil ikke være et talerør for all slags drit.


Vi møter Thomas Seltzer på lagerrommet bak Hulen. Backstage slipper vi ikke inn på, så jeg må klemme meg inn mellom noen bandkasser og bruke en av dem som bord.

– Er det greit om vi bare tar ti minutter? Jeg har bare sovet to timer i natt, spør Seltzer.
Stress. Heldigvis blir Seltzer stående lenge etter at båndopptageren passerer timinuttersmerket, men mine nøye planlagte spørsmålene må likevel tas hulter til bulter.

Han har fjernet sminken og byttet ut matrosdressen med jeans og en hettefleecegenser. Håret er mer bustete, men han har de samme store, firkantede hipsterbrillene man kjenner igjen fra TV. I hånden har han en lightbrus. Han er på 5:2-diett. I løpet av få minutter er den imidlertid byttet ut med en pils.

– Det er jævlig gøy å spille med Turbo igjen, sier han.

T-skjorten min er fortsatt nesten gjennomvåt av øl, svette og jeg vet ikke hva. Det piper i ørene og jeg kan fortsatt kjenne verking etter moshpiten. Hvordan jeg ble klemt mellom en horde av mer eller mindre påkledde menn med matroshatter, denimskjorter og sminke, som hoppet opp og ned, kastet øl rundt, crowdsurfet og klatret opp i taket. Jeg glitrer sikkert også.

Det var jævlig gøy å høre på.

– Noen av de låtene har jeg spilt så mange ganger at jeg har sånn muskelhukommelse. Litt som folk som har blitt misbrukt mange ganger. Hjernen fortrenger, men musklene husker.

Sminke og analsex
På scenen er det Tony Sylvester som ruler, med sin grove stemme, totale publikumskontroll og en blanding av skitten, britisk arbeiderklasseestetikk og et feminint kroppsspråk. Seltzer aka Happy-Tom spiller mer rollen som comic relief. Men Sylvester er et tidligere medlem av Turbojugend, bandets elleville internasjonale fanklubb, som ble tatt med i bandet etter at deres gamle vokalist, Hank von Helvete, forlot bandet for å drive med scientologi og døll hardrock. Det er Seltzer som er hjernen bak bandet.

Turboneger er kjent for sitt homoimage, som de har selv om medlemmene er streite. De bruker sminke, henter stilen fra homofile matros- og denimmiljøer, og poserer utfordrende med hverandre på scenen, og rundt halvparten av sangtekstene handler om analsex. Seltzer forteller at de fikk ideen på sin første utenlandsturné i Tyskland i ’94.

– Vi hadde allværsjakker og bart. Tyske punkeanarkister med dreadlocks trodde vi var sivilpoliti. Helt seriøst. De sa: Sorry, dere får ikke spille. Da tenkte vi: «Ja, vil de ha et alternativt band, da skal de få et alternativt band.»

Med bakgrunn i Blitz-miljøet og tenåringsidoler med svarte klær og nagler i band som Mayhem og Darkthrone, var ikke mørkere og mer ekstremt svaret.

– Det var jo kirkebrennere. De drev og drepte hverandre med kniv og sånt. Da tenkte vi: Hva er den eneste måten vi kan outrocke de gutta på? Jo, vi skal faen meg bli et homoband.

Homsetemaet spiller også på et underliggende homoerotisk grunntema i hardrockmiljøet, som Seltzer sier aldri snakkes om, men ligger der som en verkebyll. Han har et poeng. Machoestetikken og mannsdominansen blant tungmetallere er påfallende. De kler seg som sopere, også. Lær og nagler-stilens opphavsmann, den homofile Judas Priest-vokalisten Rob Halford, hentet den fra det gay biker-miljøet.

Kulturpolitisk Frper
Seltzer beskriver seg selv som politisk «mixed up».
– Jeg vokste opp med en marxistisk far, så jeg er fortsatt ganske venstrevridd i hodet. Jeg tenker at det er strukturer som styrer mye av livet til folk. Klassestrukturer reproduserer seg, litt som Bourdieu snakker om. Men i hjertet er jeg litt høyrevridd. Opptatt av lov og orden og sånt. Tanken om meritokratiet, at de flinkeste kommer seg frem, er veldig fin. Men det stemmer ikke helt, da.

Kulturpolitisk er han derimot Frper. Han kan ikke fordra kultureliten, mener indierocken er blodfattig og jævlig døv, og kutter mer enn gjerne i filmstøtten. Det har kostet ham noen spillejobber. Og et angrep fra Bendik Wold, kanskje den erketypiske venstreintellektuelle litteraten. «Det er mye bedre å være et rasshøl som liker å ha det moro, enn å sutte på maktas kuk,» sa Seltzer da de to konfronterte hverandre i det som kan være den beste artikkelen Dagbladet har hatt på trykk.

– Det som irriterer meg med kultureliten er ikke at den er venstrevridd, men at filmstøtte for eksempel går i arv. Det er en statsadel. Det høres kanskje ut som høyreprat, men egentlig er det litt venstrevridd også. Det skal ikke være føydalsamfunn selv om du går med rødt flagg på 1. mai, liksom.

– Men du lager jo smal, subsidiert TV på statskanalen. Er ikke du en del kultureliten?

– Jeg er jo på en måte det. Men fikk ikke jobben min fordi noen i familien min jobber i NRK, liksom. Da tenker jeg: Det er jo et meritokrati!

Det siste er en vits. Seltzer ser ofte litt prøvende ut i luften mens han snakker, som om han tester ut resonnementene, men stirrer meg rett inn i øynene og smiler på en litt corny måte hver gang han kommer med en morsomhet eller et godt poeng.

– Så jeg er nok en del av den strukturen, ja. Men jeg har liksom alltid vært en outsider, fortsetter han, for det corny smilet kommer igjen.

– Men de andre innvandrerunga, dem ser du det på at de er innvandrere, så de kommer jo rett til topps.

Legitim kritikk i kokoland
– I begynnelsen var det jo bare vas. Vi hadde fått mandat til å lage et egenprodusert program på NRK3. Jeg hadde jobbet litt bak kamera med blant annet Bård og Harald, men da jeg ble bedt om å være programleder, tenkte jeg først de køddet. Det jeg ikke visste er at å lage prateprogram er jævlig billig. Trygdekontoret er antagelig et av de billigste programmene på TV.

Seltzer lener seg helt inntil opptageren.

– Hvis du ser helt bort fra honoraret til programlederen, da.

Så skjedde 22. juli. Der andre snakket om å møte volden med kjærlighet, var det Trygdekontoret som turte å snakke om de mørke følelsene. Om sinne og hat. Om å ønske å drepe gjerningsmannen. Og om å kjenne igjen noe av Breivik i seg selv. Trygdekontoret var blitt en viktig stemme.

– Vi får mye kritikk for å være et humor- og ironiprogram. Men fuck it. Det er ikke vår skyld at det ikke finnes bedre prateprogrammer, lissom. At vi seiler opp som et viktig program sier jo mer om norsk offentlighet enn det sier om oss.

Trygdekontoret har blitt et program for de stemmene som sliter med å bli hørt, og ofte de mange mener ikke fortjener å ha en stemme. Det er programmet som lar en tidligere prostituert, som nå mener sexkjøp er voldtekt, møte en horekunde. De har hatt med en bankraner og en morder. Åndenes makt-skaperne, som Seltzer tidligere har sagt at tar betalt for å juge til folk, har fått boltre seg i en «skepsisfri sone», og antifeministen Eivind Berge, som har skrevet at voldtekt er legitimt og har truet med å drepe en politimann, har fått muligheten til å fortelle sin historie.

– Spesielt etter 22. juli har det vært jævlig mye fancy prat om at man skal la trollene slippe til. Man skal ta debatten med dem, og da vil de sprekke i solen. Men det er jo ingen som tar debatten. Når det er sagt, synes jeg det Eivind Berge forteller er en viktig historie om mannlig ensomhet, selv om det er pakket inn i mye drøyt.

Seltzer synes konspirasjonsteorier er skummelt. Eller «jævlig døvt». Det har smeltet sammen med alternativmiljøet og er i ferd med å bli mainstream.

– Det tar legitim systemkritikk inn i kokoland. Storfinans, våpenindustrien og big pharma har gjort mye dritt opp gjennom. Natolandet Tyrkia er det landet i verden med flest fengslede journalister. Det er det vi burde kritisere, ikke reptilene som styrer Israel.

Seltzer forteller om Ingunn Røiseland, som er mest kjent for å ha forsøkt å melde seg ut av staten. Han synes hun gjorde en fin figur på programmet, men etterpå anklaget hun ham for å ha knust henne.

– Jeg svarte: Du ble ikke knust. Du ble møtt med argumenter. Forøvrig synes jeg helt objektivt at du kom ganske godt ut av det. Så fikk jeg mail et halvt år senere om at hun trakk det tilbake. Om det trollet sprakk eller ei … jeg vet da fader, jeg.

Han understreker imidlertid at han ikke synes det er noe mål i seg selv at alle skal få slippe til. At talene til Breivik ble sensurert under rettssaken, synes han for eksempel er fint.

– Trygdekontoret skal ikke være et talerør for all slags drit.

Psykotisk drittunge
Thomas Seltzer har vært åpen om sine problemer med depresjon og sitt tidligere kokainmisbruk. I et intervju med Dagbladet sa han at det gjorde ham til en «psykotisk drittunge». Selv om han ikke har problemer med å snakke om det, men er litt lei av oppslagene.

– Det er et tveegget sverd, med vellykkede kjendiser som står frem og snakker om den tunge tiden. Den trettenåringen som ser på, kan tenke at her er det bare å kjøre på. Bare å legge opp noen fuckings rails, så blir man talkshow- og deathpunkstjerne. Det synes jeg media kunne vært mer varsomme med.

Men er det viktig å stå frem?

­– Nei, det er ikke det lenger. Men jeg vet da faen. Det kan være bra å vise en normalisering av rusmisbruk og mentale lidelser. Det er ikke Jim Morrison og Kurt Cobain som er narkomane. Det er helt dølle folk. Det er de som står nede på Plata.

De ti minuttene har blitt til en halvtime. Vi tar noen flere portretter, før Seltzer forsvinner tilbake til backstagen og vi går ut for å kjøpe øl. Utenfor synger fulle sjømenn fortsatt sanger om ereksjoner.