Typisk god

Som gammel SV-student klarer jeg ikke å se Ukerevyen uten et snev av konkurranse. I gamledager lo jeg hånlig av et noen var villig til å betale for å være på storskjermen som «revyen 2010 presenteres av …» Sceneshowet var bra, tekstmaterialet greit. Det kunne ikke fullt ut måle seg med oppsetningene på høyden, med budsjett på brøkdelen og tekstmateriale i verdensklasse.

Det var før. Årets Ukerevy, No.1, er noe av det bedre jeg har sett av en studentrevy noen sinne. Man har kokt sammen Dovre, blåsere, vinnerskaller og realitydeltakere, og sitter igjen med to timer førsteklasses underholdning.

Hovedfortellingen, om Nora som slipper ut av en tidskapsel etter to hundre år og får oppleve Norge slik det har utviklet seg til i dag, fungerer for det meste bra. De beste sketsjene er ikke direkte knyttet opp mot denne historien, men den gir en klar følelse av at revyen har en rød tråd. Det ligger også en uventet tvist når Nora, i aller siste scene, må velge mellom å se bakover mot 1814, eller fremover, oppover og bortover. Helheten i denne scenen er komplett, nesten til å få frysninger på ryggen av. Ukerevyen bidrar her med et realt forsøk på å karikere «Nordmannen» anno 2014, og temaet passer i så måte godt i året for grunnlovsjubileet.

Gjennom hele revyen kommer enkeltsketsjene som den ene oppturen etter den andre. Første akt holder et jevnt høyt nivå, og det er særlig rapperne som er dypere enn brønner og pressekonferansen til Magnus Carlsen som bidrar til det. Imitasjonene ligger tett opp til hva vi erfarte i løpet av sjakk-VM i desember, og særlig hyggelig er gjensynet med øst-europeeren som ledet pressekonferansene.

Andre akt fortsetter der første slapp, og blir bare bedre for hver sketsj. OL-studioet legger listen høyt. Imitasjonen av Harald Rønneberg er briljant, og stemningen i salen begynner virkelig å løsne. Det som likevel sitter igjen som revyens høydepunkt er når Sindre Solberg må gå hjem og legge barna. De fire damene på scenen styrer landet med jernhånd, og det er bare å bøye seg i hatten.

Derfra kan det bare gå en vei, og at det går litt nedover er nesten ikke til å komme unna. Danskene er søte, men litt kjedelige, og mediesketsjen nærmer seg stressende. Men så er de nevnte hårstråene i full blomst, når revyen rundes av og skuespillerne, band og sceneteknikerne får atter en runde med velfortjent applaus.
En gammel SV-student har fordøyd gamle kameler. Årets revy, No.1, ruler skitten. Har du ikke sett den bør du få rumpa i gir.

Karakter 6/7