«Roast of NHH» – Standup for spesielt tålmodige

Arrangementet ble organisert av NHHS Backline Music og publikum ble lovet en «roast» av Norges Handelshøyskole (NHH), hvis man skulle tro promoteringen.

Det viste seg at komikere ikke fikk beskjed om at de skulle roaste NHH, og stilte dermed opp med helt annet materiale. Såpass åpenlys utfordring av markedsføringsloven skal man lete lenge etter – men Bulles anmelder valgte likevel å ha troa.

Publikumspill

Kvelden åpnes av Marius Jørgensen, som satser tungt på interaksjon med publikum. Dette kan være den vanskeligste typen humor å få til under et standup, men totalt gjør Jørgensen en solid innsats. Han omtaler seg selv som «verdens snilleste fyr» og mener med det at han er feil mann for roast-formatet. Hvor snill han faktisk er, spekulerer ikke anmelderen i, men særlig spydig blir det ikke. Blant annet får publikum høre at vår Markeds- og kommunikasjonsansvarlig i Kjernestyret (KS) har et navn som visstnok skriker at hun har rike foreldre.

Vitsene har kanskje ikke det største overraskelsesmomentet, men de leveres med god timing og flyt.

Vitsene var der – deliveryen ikke

Nestemann ut er Lars Snilsberg, den yngste blant kveldens komikere. Snilsberg satser på å fortelle personlige historier og små observasjoner fra eget liv. Potensialet er der, men leveransen faller flatt. Snilsbergs nølende stemme og manglende selvtillit i fremføringen gjør at poengene forsvinner i usikkerhet. Det blir en gjennomgående tone i settet.

Kvaliteten på vitsene varierer, men en tanke melder seg gjentatte ganger: «Huff, dette kunne vært lættis, om det bare var en annen komiker bak mikrofonen.» Det hjelper heller ikke at han stadig må kikke på bordet, hvor arket med vitsene ligger. Likevel får han én tydelig reaksjon i løpet av settet, da han forteller at dette er hans andre gang på NHH – forrige gang på Dirmus-fest.

Dirmus-medlemmene jubler spontant, og jubelen går rett over i latter da punchlinen kommer:

– Jeg var der og tenkte… åja, det er tapere her òg, ja.

Den andre komikeren før pausen, Per-Owe Helle, har en intens stil, hvor vitsene kommer tett som hagl. Kvaliteten er for så vidt god, men det høye tempoet gjør at man fortsatt forsøker å fordøye én vits mens den neste allerede er i gang. Dette gjør at settet ikke blir særlig minneverdig, verken på bra eller dårlig vis.

Bedre etter pausen – men bare i begynnelsen

Etter pausen kommer Jørgensen tilbake på scenen, denne gangen med et knippe vitser om foreldrenes eventyr på Tinder. Når man bikker en viss alder, er det visst enklere å la sønnen styre datingprofilen – noe Jørgensen må gjøre for både mor og far.

Historiene om hvordan han hjelper moren med å velge bilder med nok kløft, og om hvordan hans nye fantasi er å ha trekant med far og stemor, kan være litt mye for enkelte. Men Jørgensens timing og flyt er bare blitt bedre siden første sett, og selv vitsene som er litt på kanten får solid respons fra salen.

Jørgensen etterfølges av Roger Nilsen. Standup Bergen beskriver Nilsen som «en nasjonalskatt», noe som i etterpåklokskap gjør anmelderen oppriktig bekymret for Norges BNP. Stilen er høylytt, vulgær og aggressiv – en form for humor som sikkert fungerer med riktig publikum. Her er det derimot litt for lite substans til å virkelig løfte latteren i salen.

I én vits beskriver han måser som skriker som om «de har en KUK i RÆVA». Nå er anmelderen vår ikke så fisefin at han ikke kan le av god, gammeldags kuk-i-ræva-humor, men når selve kraftuttrykkene blir det viktigste, faller resten litt bort.

Heldigvis lønte det seg å være tålmodig.

Kveldens siste komiker er Jon Hægland, en veteran med 15 år bak seg i standupmiljøet. Backline har saktens spart det beste til slutt – Hægland er utvilsomt kveldens høydepunkt. Han tar utgangspunkt i sine erfaringer som barneskolelærer, og selv om vitsene i seg selv ikke er revolusjonerende, er de verken kjedelige eller forutsigbare. Med unntak av et par, klarer anmelderen sjelden å forutsi punchlinen.

Det hele løftes av en imponerende flyt og en trygg, avslappet sceneopptreden. Det er tydelig at vi ser en profesjonell i arbeid – Hægland vet nøyaktig hvordan han skal holde på publikums oppmerksomhet. Nesten hver eneste vits får anmelderen til å fnise, om ikke brøle av latter.

Det siste settet redder i stor grad helhetsinntrykket. For hver god vits i løpet av kvelden, er det minst to som bommer. Heldigvis går man ut døren med latteren fra Hæglands opptreden friskt i minne, og ikke irritasjonen over alt som ikke treffer. Det holder akkurat til at kvelden ikke føles som bortkastet.

Terningkast: 3