Skapte stemning i teltet

Den 10. Mars inntok MØ OBOS-teltet. Med sin sjarm og energi holdt hun stålkontroll over hundrevis av jublende fans.

MØ har alltid slått meg som en pop- eller indie-artist. Festlig å høre på når hun dukker opp på radioen. Skaper god stemning i bilen, men ikke noe man setter på selv. Jeg har hørt det før, been there and done that. Av nettopp denne grunn hadde jeg ikke så høye forventninger til konserten. Såklart, kombinasjonen av øl og musikk er en slager uansett artist, men dette er også kjernen til bekymring. Jeg tenkte av hvem som helst kunne stått på scenen og laget akkurat den samme, gode stemningen.

Spenstig dame
Jeg tok kraftig feil. Det er sjelden man finner artister med så mye futt i seg som denne kvinnen viste under gårsdagens konsert. Karen Marie Aagaard Ørsted Andersen – la oss ta et sekund til å sette pris på forkortelsen ‘MØ’ – spratt rundt på teltets svære scene. Selv for en som holdt seg (relativt) edru, var hun vanskelig å følge med på. I ett sekund sto hun på knærne, i et annet befant hun seg i hjørnet av scenen, og plutselig var hun midt blant et begeistret publikum.

Energien hennes var til å ta og føle på, for lidenskapen skinte gjennom hver bevegelse hun gjorde og hvert ord hun sang. Dette er en artist som elsker det hun gjør, eller i alle fall fikk hun publikum til å tro det.

Musikalsk kvalitet
Ikke bare imponerte artisten og hennes personlighet. Musikken, som jeg trodde jeg skulle bli lei av før jeg hadde hørt den, hadde et visst særpreg over seg som matchet MØ perfekt. En slags leken puls som fikk hele teltet til å vibrere. Plutselig dundret bassen i trommehinnene, og i neste sekund var bpm halvert. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det, og jeg trenger ikke vite det heller. Låtene gled uanstrengt inn i hverandre. MØ bremset ikke festen selv om hun roet ned musikken, og hun balanserte på den tynneste av liner for å få dette til.

Publikum var fortryllet av sjarmen hennes. Hun skrek inn i mikrofonen, og massen av brisne mennesker skrek tilbake. De strakk hendene i været som om hun var en prest som holdt messe. Som om hun hadde konvertert en hel folkemengde til sin pop-religion.

Obligatorisk klaging
Jada, jada. Lyden sugde, og så videre. Jeg bemerket meg et svakt forsøk på å forbedre akustikken, i form av et par store tøystykker som henger fra taket. Det skal sies, at selv om MØ jobbet tappert rundt den klønete klangen i teltet, er det svakt av UKEN å ikke stille opp med noe bedre. Det kan hende de har tenkt at tilskuerne ikke merker noe til det uansett, oppi fylla og moroa.

Kanskje de har rett. Kanskje publikum tilfeldigvis besto utelukkende av hardcore MØ-fans som bestilte billett til hennes første konsert i Bergen. Kanskje det var korhelgen som hadde pumpet litt medvilje inn i folkemengden. De så i alle fall ikke ut til å bry seg om lydkvaliteten mer enn de brydde seg om ølet.

Skrytesnaps
Alt i alt var dette åpenbart en flott konsert. Den var av typen man både snapper til vennene sine, og legger ut på mystory. Særlig når den låta som alltid spilles på radioen dundret ut fra høytalerne, da føyk mobilene opp i været. Man kunne kritisert publikum for å ikke leve i nuet, uansett virket alle stolte over å ha befunnet seg i teltet på en så vakker kveld som det MØ skapte.