I år er det 200 år siden Norge fikk sin egen nasjonalbank. I den anledning har Kunstmuseet KODE satt opp jubileumsutstillingen: «Sølvskatten 1816». Jeg tok turen for å ta del i feiringen.

I det jeg ankom annen etasje på KODE 2, møtte jeg et stort, blått rom med mørk belysning. Flere hundre små sølvskjeer hang ned fra det høye taket, og på veggen stod det skrevet i stor sølvskrift: «SØLVSKATTEN 1816».

Kunst og økonomi

Jeg tuslet litt rundt og oppdaget raskt at «Sølvskatten 1816» besto av flere rom med hvert sitt tema. Jeg tok turen gjennom alle og beveget meg derfor gjennom «Metallverdi», «Symbolsk verdi», «Bergen 1816», «Tillit» og «Virtuell verdi» samt rommet jeg først ankom, «Sølvskatten 1816».

Å få et helt klart bilde på hva utstillingen i hovedtrekk forsøkte å formidle, var i første omgang litt vanskelig. Mens jeg gikk rundt, følte jeg at det var litt for mange løse tråder til at jeg klarte å fange et budskap. Ett rom viste gamle smykker og kroner, et annet inneholdt et monter med gamle sjekkhefter og betalingskort, det neste inneholdt en rekke skjermer med informasjon om kontantbeholdningen og andre verdier på det norske markedet. Hvor kom egentlig «Sølvskatten 1816» inn, og hva var egentlig koblingen mellom de ulike rommene?

Undertitlene på utstillingen er «Nasjonsbygging gjennom dugnad og tvang» i tillegg til «En utstilling om verdier og tillit». Så det å finne én rød tråd var kanskje heller ikke å forvente. Og så skal det også sies at økonomi og bankvirksomhet nok heller ikke er det en umiddelbart tenker vil danne grunnlaget for den helt store kunstopplevelsen.

Men etter å ha tittet litt rundt på egen hånd hang jeg meg på en stor gruppe eldre, penttalende og velkledde bergensere. Sammen ble vi guidet gjennom rommene av hovedkurator og kunsthistoriker, Trond Indahl. Og da så jeg annerledes på saken!

Sølvskatten – grunnlaget for Norges Bank

Indahl startet omvisningen med å forklare tittelen på utstillingen. Og allerede her falt mange brikker på plass.

– På norsk har vi ordet, «skatt». På engelsk har vi to ord som brukes om samme fenomen, og det er kanskje litt mer klargjørende, for det er «treasure» og «tax». Og «sølvskatten» her i denne utstillingen, det er «the silver tax». Vi diskuterte litt frem og tilbake om vi skulle bruke dette begrepet, men vi kom fram til at «Sølvskatten» var et godt navn. Vi kunne tross alt ikke kalle utstillingen for «den tvungne aksjetegningen i 1816». For denne tvungne aksjetegningen, som det i virkeligheten var, den ble på folkemunne kalt «sølvskatten», sa Indahl.

Indahl fortsatte introduksjonen med å fortelle om hvorfor denne aksjetegningen fant sted, og dette var også vesentlig for å forstå undertittelen «Nasjonsbygging gjennom dugnad og tvang»: Dette er hva Indahl forklarte:

– Under Napeleonskrigene fra 1807 og utover kom Norges finansvesen helt ut av kontroll. Da grunnloven ble vedtatt i 1814 var Norge i realiteten konkurs. Det var økonomisk krise, og noe måtte gjøres. På Eidsvoll ble det da dannet en finanskomité, for å skape et grunnlag for en økonomi i Norge. Det ble bestemt at dette grunnlaget, altså banken, skulle baseres i pengeenheten spesidaler (en spesidale var i underkant av 30 gram sølv).

– Så i 1815 inviterte Stortinget til frivillig tegning av aksjer i banken. Men det gikk dårlig. Det var ikke så mange som ville tegne aksjer for å skape grunnlaget for staten. Derfor ble det vedtatt at aksjetegningen skulle være tvungen. Aksjetegningen ble basert på skattelistene, og de som hadde tilstrekkelig formue måtte betale inn 2% av det de eide. I Bergen var det 876 personer av i alt 20 000 innbyggere som betalte inn denne ekstraskatten.

Skattebetalerne i Bergen

I ett av rommene portretterte KODE ni av disse 876 skattebetalerne. Blant dem var de store kjøpmennene August Konow og Herman D. Janson, latinskolelærerne F. C. H. Arentz og Lyder Sagen og stortingspresident W. F. K. Christie. Av de skattebetalerne i Bergen var kun hundre av dem kvinner. To av disse var portrettert i rommet, forretningskvinnene Karen Ameln og Else Marie von Tangen. Med gamle skrivebøker, flotte serviser, eksklusive møbler og informasjon gjenskapte KODE et bilde av tidsånden, og etter hva jeg forstod har de gjort en god jobb.

Rommets tema som helhet var «Bergen i 1816». Handelvirksomhet var et viktig stikkord, og to store akvareller malt av Johan F. L. Dreier viste at Bergen ikke har forandret seg stort mye siden den gang. Rommet ga i sin helhet en indikasjon på velstanden som fantes i Bergen på den tiden, samt en elegant portrettering av noen av byens mest kjente skattebetalere.

Høydepunkt (for øyet)

Personlig syntes jeg høydepunktet var rommet som handlet om «symbolsk verdi». Her kunne man nesten trodd at tittelen refererte nettopp til skatter som i «treasure». For  rommet inneholdt montere med gamle smykker, kroner, bunadssølv og drikkebeger.

Men nå skal det også sies at jeg kanskje er litt over middels interessert i smykkekunst, så det kan ha vært noe av grunnen til begeistringen. For dette var til gjengjeld den delen av utstillingen som i seg selv kanskje ikke hang helt på grep med hovedtemaet i utstillingen. En av de som var med på den guidede turen spurte om nettopp dette: hva var egentlig sammenhengen mellom disse gjenstandene og sølvskatten, altså aksjetegningen? Indahl forklarte:

– Dette reflekterer verdier. For vi fant tidlig i planleggingen ut at hvis KODE skulle være med på jubileumsmarkeringen så måtte vi kunne presentere noe annet enn den rene pengeverdien. Da må vi snakke om symbolverdi eller kulturhistorisk verdi eller kunstnerisk verdi. Det var bakgrunnen for ønsket om å lage dette og da problematisere begrepet «verdi».

Visuelt sett var altså denne delen av utstillingen veldig interessant, men det var litt vanskelig å forstå akkurat hva de prøvde å formidle.

Historietime

De resterende rommene inneholdt blant annet informasjon om, og bilder på, hvordan  bankvirksomheten i Norge har endret seg gjennom de siste 200 årene. Sjekkheftene er lagt til side til fordel for betalingskort og reduksjonen av kontanter i omløp har gjort det vanskeligere å hvitvaske penger. Ønsker man å lære mer om sølvkursen gjennom tidene, sedler og sølvverdier kan man bruke mye tid i disse rommene. Jeg for min del syntes det var mer spennende å se på gamle gjenstander.

Jeg hadde før utstillingen lite kjennskap til den Norske Banks historie, og enda mindre til den aksjetegningen som fant sted i Bergen. Takket være en veldig engasjert og kunnskapsrik guide fikk jeg mye ut av turen min til KODE. Visuelt sett var det mye vakkert å se på, spesielt det historiske rommet som illustrerte Bergen i 1816.  Utstillingen står til februar 2017, og har du planer om å ta turen burde du for all del passe på å få med deg en guidet tur.