I noen år virket særskrivingsfeil som en ustoppelig epidemi. Som en amerikansk kulturbulldoser som kjørte over oss og gradvis utraderte ethvert særnorsk språkpreg. Enkelte språkrelativister var klare til å vifte med det hvite flagget og erklære at særskriving var kommet for å bli. Nå virker som om det har snudd. Gjennom jevn og trutt harselering og mobbing, godt hjulpet av folkeaksjoner som Astronomer mot orddeling, virker det som om mye av ugresset har blitt luket vekk. Ikke at det er på tide å erklære kampen for vunnet, langt ifra. Men det virker som om det verste er over.

Jeg tror ikke det er så vanskelig å forstå hva som skjedde. Særskrivingsreglene er uhørt enkle: Sammensatte ord skal skrives i ett ord. Selv om man ikke kan stave «nysgjerrig» eller vet hvordan man skal bruke komma, kan man trekke på smilebåndene av «ananas biter» og «lamme lår». Særskrivingspesten har gjort det mulig selv for funksjonelle analfabeter å peke på og le av undermålerne.

Problemet med dette er at det blir som regressiv skatt. Det har blitt så lett å sparke nedover at vi glemmer å sparke oppover. De som henges ut er gjerne de unge, de uutdannede og de som ikke har norsk som morsmål. Det er dem med dårligst forutsetninger for å skrive riktig. Naturligvis skal vi rette på dem også. Men la oss konsentrere oss dem på toppen av rangstigen, dem som tilsynelatende har fått det for seg at rettskrivningsreglene ikke gjelder for dem.

Se på næringslivet. Det kan virke som om å ha skrivefeil i selskapsnavn har blitt mote. Mellomrommet mellom «Kongsberg» og «Gruppen» har blitt større i takt med inntektene. Andre eksempler er «SKAGEN Fondene», «Data Respons» og det mer kreativt døpte «NorgesGruppen». Hva som egentlig er tanken ­­­­bak de store bokstavene, er jeg ikke sikker på, men det er feil. Veldig feil. Noen vil kanskje protestere og mene at skrivemåtene er nødvendige for å lykkes i et internasjonalt marked. Disse menneskene er quislinger. Navnene kan trygt skrives «Kongsberggruppen», «Skagenfondene», «Datarespons» og «Norgesgruppen», eller, i verste fall, med et tydelig (sic).

Samme type håpløshet finner man i reklamer og produktdesign. Det virker vanligere at ord deles uten bindestrek enn med. Jeg vet ikke om problemet er at de ansatte er så høye på seg selv at de tror de kan la være å samskrive fordi de er grafiske designere, eller om de store reklamebyråene ansetter folk rett ut fra ungdomsskolen. Mer estetisk er det i alle fall ikke.

Det som frustrerer meg mest er imidlertid hvor ofte foreleserne gjør feil. Sett bort fra at noen av dem åpenbart er dyslektikere, er dette folk man hadde hatt høyere forventninger til. Flertallet er professorer, for pokker! Det gjelder særlig mer komplekse uttrykk, når et av deluttrykkene skal særskrives. For eksempel kan dette være i «not in my backyard-syndromet». Dette kan nok se vanskelig ut, men det er ikke det. Det er de samme reglene som gjelder. Det sammensatte uttrykket skal fremdeles samskrives, det vil si at de ulike delene skal kobles sammen med bindestrek.

Utover det er det stor valgfrihet. «Not-in-my-backyard-syndromet», «not in my backyard-syndromet» og «“not in my backyard”»-syndromet”» kan alle brukes. Det eneste som ikke er lov er å droppe bindestreken mellom «not in my backyard» og «syndromet». Dette burde ikke være vanskelig.

Det kan virke som om noen av foreleserne forsøker å spille trygt. At de heller vil ha en sikker særskrivingsfeil enn å forsøke å skrive et komplekst uttrykk riktig. Det er en feig holdning, og den sømmer seg ikke for en professor ved NHH.