Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.

Annonsere?

Still in The Game


6. mars 2018
Sist oppdatert: 6. mars 2018

The Game viser at han vet hvordan han lager show. Når publikum også er enige, er det duket for god stemning.

The Game, notorisk West Coast-rapper og relativt ikonisk skikkelse, stod klar i 22-tida på verftet i går. Og det skal faktisk ikke undervurderes å se en artist med lignende merittliste på en scene for under 2000 publikummere. Verftet kan ikke skilte med overlegen lyd eller lys, men det glemmes raskt når scenen er såpass intim. Stemningen var trykkende, og folk sitret med blod på tann etter helga.

Alle ingrediensene er med
Hennessyen står oppstilt. Chainen er gigante. Bandanaen er frisk. Liveband! Mannskapet er på plass og de elsker Norge. Det er første gang i Bergen, men Norge er et forbanna bra land. Det liker publikum å høre. Likevel, før vi fullfører overgangen fra putring til oppkok må vi selvfølgelig gjennom noen divafakter. Lyden er ikke god nok, fiks den! Og når en tilfeldig type klatrer opp på scenen gjør hypemannen tegn til å ville slå han ned. Hm. Det hadde dog vært kleint for The Game å repetere tidligere norske voldsfadeser, så han håndterer situasjonen. Er vi klare snart?

Oppskrift på suksess
Forventningene, de innfris, på godt og vondt. Men mest godt. The Game har satt sammen et ordentlig show, og han er rutinert. Han vet hva publikum ønsker å høre, og han smører hitsa tykt nok utover publikumsbrødskiva til at det smaker digg hele veien. Her handler det om å holde publikum på kanten og å ikke la lufta gå ut av ballongen. Dette er også noe han får til, og som han bør applauderes for. One Blood smeller, El Chapo smeller, Ali Bomaye smeller. I tillegg kom overganger der han snakket om kjent og kjært, slik som Tupac, Eazy-E og Compton, oppfulgt av bangers som Westside Story, Dreams og My Life. Når han så blåser opp til en stormende avslutning med de kanskje mest essensielle låtene, How We Do og Hate It Or Love It, har man fått akkurat det man kom for. Man er godt fornøyd.

Litt for mye av det gode
Selvfølgelig er ikke glansbildet fritt for flekker, for The Game smører jo tross alt tykt på. Kanskje litt for tykt. Det er grenser for hvor autentisk det er at «Bergen is just like Compton to me», og at han skal sørge for å komme tilbake til den dagen han dør. Det oppstod også flere øyeblikk der man opplever avstanden mellom publikum og artisten på scenen, slik som når Game flere ganger slukøret innser at folk faktisk ikke kan teksten. Eller når han forteller at faren hans nettopp døde, og publikum jubler i forvirring. Legg til en noe billig dose vocal covering, samt en klatt med usignert musikk som er der kun for fan service, og du står igjen med konsertskjelettet: A blast from the past fra en mann som kjenner sin post.

Spikeren i kista
På bakgrunn av slike klisjeer og dissonans skulle man kanskje trodd at konsertopplevelsen led. Det som derimot må stå igjen som hovedpoeng, det er at publikum lot seg forføre. Det er tross alt fantastisk for norsk vestkysts-ungdom å få en anledning til å skritte inn i Comptons gater, med krøplinger så vel som blod. Å ta seg en joint i folkehavet, med stjernestøv i øyekroken og attitude i ryggraden. The Game inngår fra start en kontrakt med publikum som begge parter mer eller mindre hedrer: «Jeg tar dere med til min verden og min tid – dere lar dere lede.» Denne pakten, inngått på en intim scene med rus og forventning i spent harmoni, gjorde konserten til en skikkelig kul opplevelse. Og helt ærlig: I lys av denne lystige pliktskyldigheten blir det rett og slett veldig treffende å kalle The Game for «rap’s M.V.P.»

Relaterte innlegg

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram