Superprofessoren

Professor Alexander Cappelen vant årets Akademikerprisen for forbilledlig forsknings­for​midling. – Min viktigste egenskap som formidler er at jeg synes det jeg jobber med er forferdelig gøy.

Har det med formidling alltid komment naturlig for deg, eller er dette noe du har jobbet for?
– Du kan spørre deg hva som egentlig gir god formidlingsevne. Det jeg tenker på da er primært engasjement og entusiasme. At man faktisk synes det man jobber med er gøy. Min viktigste egenskap som formidler er at jeg synes det jeg holder på med er forferdelig gøy. Også har jeg stor glede av å fortelle andre om de tingene jeg synes er gøy. Det å være entusiastisk, og klare å vise den entusiasmen, tror jeg er nøkkelen. Så forskningsformidling er ikke noe jeg har jobbet bevist med, men det er noe jeg har gjort mye av. Da får man jo en del erfaring med hva som fungerer.

Så om god formidling handler om engasjement, betyr det at dårligere formidlere ikke har engasjement for faget sitt?
– Mange har mye engasjement, men de er kanskje mer usikre på om andre deler deres engasjement. Mange forskere er nok litt usikre på i hvilken grad andre synes det de holder på med er spennende. Jeg er kanskje litt overkant trygg på at andre vil synes det jeg snakker om er spennende. Men det har den fordelen at du ikke holder så mye tilbake når du snakker og blir mer entusiastisk.

Som adferdsøkonomi, har du gjort deg noen tanker om hva som driver deg?
– Det er noe jeg ofte spøker om. Hvis standard økonomisk teori hadde vært riktig hadde ingen jobbet som professor i økonomi. De økonomiske incentivene for å gjøre en god jobb som akademiker, og spesielt som formidler, er jo veldig svake. Man kan ikke regne med å vinne priser, for å si det slik. Men du får masse igjen på andre måter. Incentivene er todelte. For det først liker jeg å høre min egen stemme. For det andre liker jeg å få tilbakemelding. Det er veldig viktig for forskere å få respons på de tingene vi jobber med. Du merker fort om folk synes de tingene du jobber med er spennende eller ikke og det er en nyttig feedback. For om de du snakker med synes problemene du snakker om er spennende, da er det trolig et potensial for publiseringer i tidsskrifter også.

Ordet på gangen er at man får «godkjent etikk – oppgaven sin uansett». Likevel møter mange i forelesningen. Hva tenker du om det?
– Siden vi ikke har karakterer på etikkfaget er det spesielt viktig at forelesningene ikke er kjedelige, for da hadde ingen kommet. Så jeg er pinlig klar over at man derfor må øke underholdningsfaktoren noe. Jeg prøver å gjøre det, uten at det går på bekostning av seriøsiteten og kvalitet. Det jeg tror hjelper er at jeg i stor grad bruker min egen forskning, innen adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi, i forelesningene.

– Det jeg fikk Akademikerprisen for var jo primært ny innsikt i adferdsøkonomi og for eksperimentell økonomi. Og det er noe jeg setter spesielt stor pris på fordi det er et fagfelt som jeg mener er viktig å formidle. Ikke minst til tidligere økonomistudenter. Jeg sa spøkefullt i et intervju til DN at jeg så for meg at handelshøyskolen måtte ha en helsides annonse i avisen, slik bilselskapene gjør når det er en feil i bremsesystemet eller noe slikt. Og så tilbakekaller de noen årsmodeller. For det er litt det vi har gjort. Vi har produsert mange gode økonomer, men kanskje med litt feil programvare og uten bremser. Det gjør at det er en fin grobunn for det jeg snakker om.

Jeg tror mange ser viktigheten av din forskning og forskningen til andre innen samme felt, som Daniel Kahnman, på mikronivå. Kan dette overføres til makronivå?
– For det første tror jeg innsikter fra adferdsøkonomien er viktige for å forstå oppslutningen om velferdsstaten og ikke minst effektiviteten i skattesystemet. I tillegg er det mye som tyder på at det viktig for å forstå makroøkonomiske fenomener som økonomisk vekst. Nyere forskning peker i retning av at tillitsnivået i et samfunn er en viktig årsak til forskjeller i vekst og velstand i land. Og i en artikkel nylig publisert i American Economic Review argumenterer de for at Russland hadde vært 60–70 prosent rikere dersom de hadde hatt Sveriges tillitsnivå. Det er opplagt at økonomisk velstand kan føre til økt tillit. men denne forskningen viser at sammenhengen også går andre veien. Altså at vi blir rikere dersom vi har mer tillit til hverandre.

– I Norge er vi veldig opptatt av forvaltningen av finanskapitalen i Statens Pensjonsfond, men disse studiene peker i retning av er at det er enda viktigere å forvalte vår sosiale kapital.

Tolker jeg deg riktig ser du på adferdsøkonomi som et paradigmeskifte, heller enn et blaff?
– Jeg ville ikke kalle det for et paradigmeskifte, fordi jeg tror at grobunnen for adferdsøkonomi alltid har ligget der. Men at adferdsøkonomien er i ferd med å bli fullkomment mainstream, det tror jeg helt klart. Nå er det ikke noen deler av økonomifaget hvor adferdsøkonomien ikke har fått innpass. Du har adferdsøkonomi i utviklingsøkonomi og i finans. En av dem som fikk nobelprisen nylig har gjort viktig arbeid innen behavioural finance. På en måte er adferdsøkonomi og behavioural economics i ferd med å oppheve å eksistere som egne fagfelt, og i stedet bli integrerte deler av alle de øvrige fagfeltene. Det ser vi spesielt innenfor eksperimentell økonomi, som er gått fra å være et eget fagfelt til å bli et metodeverktøy som alle fagfeltene innen økonomi bruker.

Mads Normo nevnte i sitt foredrag på TEDx Bergen at han mente at skillet mellom fagfeltene økonomi og psykologi vil være på grensen til å opphøre om noen tiår. Er du enig?
– Det tror jeg han har mye rett i. Det adferdsøkonomien representerer er at økonomifaget i økende grad tar innover seg innsikter fra psykologi. Det er i ferd med å bygge ned skillene mellom de ulike fagfeltene innenfor samfunnsvitenskapen. Om man er litt optimistisk, kan man tro at man i mye større grad får felles samfunnsvitenskap, hvor disse skillene blir mindre viktig. Vi ser allerede viktig spor av dette. Hvor økonomer, psykologer og sosiologer samarbeider i økende grad. Forhåpentligvis vil vi oppleve det på NHH også. At folk på tvers av instituttene i økende grad snakker med hverandre.

Ser du noen antydninger til at dette skjer?
– Ja, vi prøver jo å ta initiativ til det. Jeg er en del av forskningsgruppen som heter The Choice Lab og vi jobber aktivt for å få til forskningssamarbeid og felles seminarer med forskere fra andre institutter.

Ryktene sier at du feiret Akademikerprisen med NUPI–leder Ulf Sverdrup. Hvordan ser standard økonomisk teori på det å feire?
– Du har rett i at feiring er vanskelig å forsvare i lys av standard økonomisk teori. Ifølge den teorien skal uventede prispenger bare legges til livstidsinntekten din. Men jeg er flink til å bryte med alle antagelser i standard økonomisk teori. Mental accounting er viktig når du får priser eller har andre seiere. Jeg har allerede brukt prispengene mange ganger på ting jeg ellers ikke vil brukt penger på – stikk i strid med standard økonomisk teori.

Sett i sammenheng med denne prisen, hvorfor bør studentene her ta VOA–faget ditt, Økonomi og psykologi?
– For det første burde de gjøre det helt uavhengig av prisen. Men jeg tror prisen egentlig reflekterer det samme som oppslutningen vi har hatt om det kurset. Nemlig at adferdsøkonomi og eksperimentell økonomi er ting som både er veldig morsomt å lære om og oppfattes som viktig og nyttig. Nå gleder jeg og Bertil oss til å gå løs på neste runde med VOA040. Også har vi nettopp rekruttert en ny adferdsøkonom på instituttet, Mathias Ekström. Han gjør mye spennende forskning og han vil starte opp det første masterkurset i adferdsøkonomi nå til våren.