Ta deg en (saklighets)bolle, Skutle!

Når varslere for en ukultur blir møtt med stigmatisering, bevisst feilsitering og en mangel på anerkjennelse blir det vanskelig å føre en saklig debatt om de legitime bekymringene Sander Eilertsen har tatt opp om studentkulturen på Norges Handelshøyskole.

Det er en høy terskel for å ytre seg i det offentlige ordskiftet og prisen Eilertsen må betale må derfor være basert på respekt, saklighet og forståelse. I motsetning til hva Eirik Skutle hevder, tror ikke jeg det er spesielt kontroversiell å påstå at de fleste har hørt om ukulturen på NHH som Eilertsen forsøker å beskrive.

Skutle går på trynet i karmen på den åpne døren han nettopp har slått inn når han skriver at «ingen er uenig i at problematiske elementer [på NHH] må tas tak i.» Problemet er at Skutle i svært liten grad anerkjenner at NHH i det hele tatt kan ha et kulturproblem. For to dager siden, på direkte spørsmål fra Sigrid Sollund i Dagsnytt 18, fikk Skutle spørsmålet om Eilertsen kan ha beskrevet en ukultur på NHH. Skutle svarte: «Nei, jeg syns ikke det dreier seg om en ukultur, for man kan jo sammenligne dette mellom skolene. Når miljøet på Norsk Handelshøyskole er komparativt bedre enn de andre stedene kan man jo ikke snakke om en ukultur spesifikt på NHH, da må man jo snakke om en ukultur generelt i høyere utdanning, og det er det jo ingen som gjør.» I stedet for å anerkjenne den gylne muligheten Skutle fikk til å anerkjenne at det kan finnes en ukultur på NHH avfeier han i stedet at det er en mulighet og retter fokuset mot andre læresteder.

Øystein Thøgersen, rektor på NHH, derimot, kommer Eilertsen i møte. I et intervju med Dagens Næringsliv sier han at han ikke er overrasket over historiene som har kommet frem. Samtidig er det tvilsomt om rektor på NHHs uttalelser til media er en god kilde til hvordan en menig student opplever studentkulturen på skolen. En kultur er vanskelig å beskrive, og et verktøy som trivselsundersøkelser klarer ikke nødvendigvis å fange opp stemningene en kultur rommer. At mange studenter vil anbefale NHH kan ha med andre faktorer enn det sosiale å gjøre, og gjør på ingen måte Eilertsens bekymringer illegitime.

Skutle bagatelliserer, bortforklarer, normaliserer og anerkjenner ikke problemet ved å påstå at «På NHH går det mange snille, ærlige, hardtarbeidende mennesker.», en påstand Eilertsen, for eksempel, aldri har argumentert mot. Kjernen i debatten dreier seg om hvorvidt er eksisterer en usunn kultur i studentforeningene på NHH og hvilke tiltak man kan iverksette for å komme denne ukulturen til livs.

I stedet for å diskutere dette gjengir Skutle Eilertsens innhold bevisst feil og gjør Eilertsen til en stråmann for påstander han aldri har kommet med. Skutle stigmatiserer Eilertsen i stedet for å saklig diskutere sak. For eksempel hevder Skutle at Eilertsen graver «seg ned i en haug av selvmedlidenhet, sutrete kronikker og terapihunder.» Men Eilertsens engasjement, dog kanskje fremført med et noe sterkt språk, kan også tolkes som et uttrykk for nettopp det ansvaret Skutle etterlyser at Eilertsen tar. Eilertsen melder ifra – og som Skutle selv påpeker – kun gjennom å melde i fra kan ukulturer stoppes. Da virker det mot sin hensikt å påstå at å varsle om en sosial ukultur i de forskjellige studentforeningene på NHH er det samme som å si at «majoriteten av studentene er dårlige mennesker» og at «mange tusen studenter» er «sosiopatiske klovner», to feilaktige gjengivelser av Eilertsens kronikk, som han aldri har skrevet.

Samfunnet trenger flere varslere av ukulturer som tør å stå opp mot autoriteter, majoriteter og politikere. Det vi imidlertid ikke er tjent med er polemiske personangrep på disse varslerne og en kultur som fostrer opp om et verdensbilde som er bygget på at man enten har rett eller tar feil. Verden trenger slikt sett flere Eilertsener og færre Skutler.

Skutles innlegg i debatten er en klar avsporing fra den viktige debatten om det sosiale miljøet på NHH. Antallet kronikker, støtteerklæringer, saklige tiltaksforslag, rektors engasjement, det generelle engasjement på og utenfor NHH og i landets store medier illustrerer at trivselsundersøkelser ikke klarer å avdekke omfanget og essensen av ukulturen på NHH. Denne ukulturen fremstår som en reell bekymring. Eilertsen, som adresserer dette systemiske problemet, fortjener ros og anerkjennelse og ikke upresise personangrep fra en etablert NHH-student og stortingspolitiker. Jeg registrerer at det eksisterer en reell debatt om omfanget av problemet, og at mange NHH-studenter har tatt et ansvar i kjølvannet av Eilertsens kronikk. Dette fortjener Eilertsen honnør for.

Vil du delta i debatten? Send en mail til red@k7bulletin.no.