Plans Planlegger

Med en tolv år gammel jentes brudeblogg rettet pretty-boy og tidligere venstrepolitiker Olaf Thommessen hele verdens fokus mot jenter som giftes bort i ung alder. Som generalsekretær i Plan-Norge har han endelig funnet seg til rette.

– Det var mye vi fryktet kunne skje.

I Plan-lokalene bak blitzerhuset sitter Thommessen fremoverlent og gestikulerer med armene mens han forteller om den noe dristige, men ifølge han, nøye planlagte kampanjen hvor en liten svensk jente poserte som Thea, gifteklar til Geir (37).

– Vi var redd for at det kunne vekke fremmedhat, men endte i stedet opp med å få støtte fra de tunge opinionslederne og hundretusenvis av treff på de ekte historiene om misbrukte kvinner fra våre prosjektområder. En suksess, med andre ord.

Kampanjen overlappet med Ernas jentekonferanse, og Thommessen gikk ut i media og poengterte at det hver eneste dag står 39 000 barnebruder på alteret som blir frarøvet sin ungdom.

Utafor innafor
Thommessen var mye i media rundt årtusenskiftet. Både som ektemannen til supermodell Vendela Kirsebom, og politiker i venstre. Da Thommessens lederskap i partiet ble fremmet i 2004 gav det opphav til en lederstrid, og forslaget ble trukket før landsmøtet. De påfølgende årene gjorde hjerneblødning, skilsmisse, bot for svart arbeid og søksmål til at navnet hans resulterer i flere tusen treff på mediearkivet retriever.

Noen var mer anklagende enn andre. NTB-journalisten Arnt Folgerø fikk etterhvert forbud mot å skrive saker om Thommessen og partiet Venstre etter han i krasse ordelag beskyldte “alle svigermødres drøm” for å være fredet i media, og føre politikk som gagnet han selv og de andre «karrièrefruene og pengeherrene i Holmenkollåsen».

– Media er bra når man har noe å si, men ellers tar det bort mye fokus. Det kom til et punkt hvor jeg var alene med to barn og bare måtte slutte med alt.

Etter å ha trukket seg tilbake fra politikken kom Thommessen med biografien På utsiden innenfor. I boken fortalte han om at han og Kirsebom hadde planlagt skilsmisse allerede før han fikk hjerneblødning på en joggetur på Frognerseteren. Han la særlig vekt på hvordan det var for ekskona, som på tidspunktet sykdommen inntraff befant seg i utlandet, og måtte ta stilling til hans uvisse fremtid. Hvis han ble funksjonshemmet, ville hun bli ved hans side grunnet sympati?

Desillusjonert
Det tok Thommessen ett år å komme på bena igjen, og tilbake til politikken. Om det var der han ville være, var han imidlertid ikke så sikker på.
– Jeg er ikke en business-fyr, men jeg har business-bakgrunn. Jeg fant meg aldri til rette i næringslivet. Når jeg tenker meg om gjorde jeg ikke det i politikken heller. Det tror jeg ikke jeg har sagt før. Jeg ble rett og slett litt desillusjonert.

I bistandsbransjen falt bitene på plass, da han i oktober i 2013 tiltrådte stillingen som generalsekretær i Plan-Norge.

– Plan føles som en kombinasjon av alt jeg har gjort, og alt jeg har lyst til å stå for.

Som utdannet siviløkonom er talen til studentene klar.

– Ikke bekymre deg hvis du ikke vil ende opp i bank- eller konsulentbransjen. Det kan bli folk av oss andre også.

God blest
Over et halvt år med planlegging gav uttelling da Theas brudeplaner ble publisert. Bloggstuntet ble plukket opp i alt fra russiske nyheter til toneangivende Le Monde og BBC. Norske medier derimot, glimret med sitt fravær.

– Da var jo i utgangspunktet en kampanje for sosiale medier, men den ble raskt plukket opp av internasjonal presse. Da norsk presse først kom på banen var det for å skrive om at internasjonal presse skrev om oss, og at Hollywoodkjendiser som Ashton Kutcher hadde engasjert seg.

Thommessen mener at sosiale medier skifter mediemakten, men mer enn det trenger vi heldigvis ikke snakke om tidenes mest oversnakkede snakkis. Bare det følgende.

– Det har jo blitt sagt lenge, men sosiale medier gjør jo at det ikke nødvendigvis er de store mediehusene som setter dagsordenen. Det kan virke som om noen av avisene av og til har en egen agenda, annet enn hva som opptar folket.

Velsmurt bistandsmaskineri
Da han tok jobben i 2013, uttrykte Thommessen at han ikke ville endre Plan-Norge. Kom igjen a. Alt kan ikke bare være bra?

– Organisasjonen fungerte bra da, og den fungerer bra nå. Det reflekteres i en administrasjonskostnad på 6 prosent, formålsprosent på 82 prosent, og en topplassering i Kapitals rangering over effektive hjelpeorganisasjoner. Når det er sagt, er det alltid rom for forbedring.

Bistandsbransjens natur er nemlig at det er flere som trenger hjelp enn det som kan hjelpes.

– Vi får åpenbart ikke dekket all verdens nød, men vi kan alltids prøve å dekke mer. Samtidig er alle våre prosjekter langsiktige. Vi går inn, og blir værende, også etter det er over. Dette trenger vi finansiering til.
Plans 130 000 faddere utgjør bærebjelken av organisasjonen, og gir ifølge Thommessen en stabilitet, såfremt de klarer å samhandle med alle disse videre, og skaffe enda flere støttespillere.

– For å hjelpe flere, trenger vi også mer penger.

Finansieringskabalen
Da det i sommer ble kjent at mange av de norske hjelpeorganisasjonene hadde investert, og tapt, store summer på aksjer, samt at de satt med store beløp på bok, var det mange som ble skeptiske til hvem de kunne gi penger til. Generalsekretæren forsikrer om at dette ikke er tilfellet for Plan-Norge.

– Vi har ikke penger på bok, vi bruker de opp på det vi skal. Investering er rett og slett et helt annet håndverk, som vi ikke blander oss inn i.

Et annen velkjent tematikk og problematikk i bistandsbransjen er i hvilken grad man skal motta støtte fra statlige instanser. Private midler er mer lukrative da en unngår å få en politisk agenda inn i organisasjonen, som lokale myndigheter eller milits kan trekke opp til for eksempel NATO. Samtidig er det mulig å inndra mye større summer fra statlige bevilgninger for mye mindre arbeid enn ved privat innsamling.

– Vi kommer til å søke mer statlig støtte fra Norad FN og EU, men fortsette å være hovedsakelig privatfinansiert, med den samme prosenten som idag. Dette skal vi få til gjennom vanlig vervevirksomhet, men også gjennom å bli flinkere til å engasjere næringslivet, slår Thommessen fast.

Behovsprøvd bistand
Og hva med fadderordningen? Er ikke det egentlig bistand tilpasset giverne, med 130 000 små øremerkinger?

– Ja, fadderordningen er tilpasset giverne, men ikke på den måten at det går utover mottagerne. Vi vil skape en nord-sør-dialog, hvor folk her hjemme blir engasjert i forholdene i prosjektlandene.

Thommessen poengterer at det likevel kun er behovene til prosjektlandene som definerer hvordan arbeidet skal gjennomføres. Det må pakkes inn slik at finansieringen kommer på plass, men selve gjennomføringen er behovsorientert, ikke markedsorientert.

– Pengene går til fadderbarnas lokalsamfunn. Det er våre arbeidere i felten som bestemmer hvor pengene skal brukes, så det er ikke noen øremerking i praksis.

I tillegg prøver man å komme seg å langt bort fra kolonitidens og den gamle bistandspraksisens skygge som overhodet mulig.

– Vi tar aldri bort driftsansvaret fra lokalbefolkningen. Vi kommer inn, vi bygger en skole og vi tilbyr hjelp, men vi gjennomfører aldri prosjektene alene.

Førstehåndserfaring
Thommessen skulle egentlig ha vært i Liberia på dette tidspunktet, men der er situasjonen blitt for uoversiktlig. Som generalsekretær i bistandsbransjen blir det nødvendigvis litt reising, og det å gi et resymé blir litt for meget. Det er likevel en reise som Thommessen ønsker å fremheve.

– Jeg hadde en spesiell tur til Nicaragua. Vi besøkte både Atlanterhavssiden og Stillehavssiden, og det gav helt vidt forskjellige opplevelser. Et av prosjektene har vart i åtte år og er på mange måter det vi kan kalle en suksesshistorie, mens det på den ekstremværsrammede Stillehavssiden var langt verre forhold.

I tillegg førte farlige smuglerruter til at arbeidet ble langt farligere, og innbyggerne trengte hjelp til alt. Det er ikke alltid like mye forståelse for at fremgangen ikke kan komme helt og holdent fra hjelpeorganisasjonenes side.

– Atmosfærene var helt forskjellig. Men det i prosjektområdet hvor vi hadde jobbet i åtte år var en utrolig rakryggethet og pågangsmot, var det i vest mye større fortvilelse over at vi kom med redskapene i stedet for hele jobben. Vi må bare jobbe så hardt vi kan for at forskjellene skal jevnes ut etter hvert.

Fattigdomsnormen
Thommessen er selv pappa til to jenter i slutten av tenårene, som begge har fått lov å bli med på reise til prosjektområder i Tanzania.

– Det var lærerikt å ha med seg noen som så på det hele med ungdomsøyne, og som i tillegg ikke legger så veldig mye imellom når de skal fortelle generalsekretæren hva de mener.

Det å relatere sin egen farsrolle med det han opplever i felt prøver han imidlertid å unngå.

– Jeg påvirkes lite personlig av det å selv være far i Norge. Det er fattigdom og nød som er normen der vi arbeider, og det prøver jeg å ikke ta med meg hjem, og visa versa.

Til ungdommen
Når det kommer til de norske studentenes tilstand, har han, i motsetning til visse andre, full forståelse for at de ikke gir mer enn de gjør.

– Det får heller være en fjær i hatten for dem som gjør det. Studenter er jo fattige de og. Jeg husker jo hvordan det var selv, jeg hadde aldri muligheten til å gi mye.

Deretter kommer han med en særdeles pusete appell.

– Det er heller vi som må tilrettelegge for at studenter og de mindre bemidlede kan gi på en måte som passer dem. Vi må følge markedet. Så nei, jeg vil ikke rette en moralsk pekefinger. Du ble kanskje litt overrasket nå?

Og til slutt, på spørsmål om hva han vil si til magasinets målgruppe, som har en tendens til å ende opp i «de fire store» som streitinger, siterer han Kåre Valebrokk, uten at klisjéalarmen går helt i taket.

– «Gå ut og lev livet, og lev som bare faen», det sa jeg i konfirmasjonen til døtrene mine også. Selvfølgelig er det noen av dere som ender opp i helt tradisjonelle yrker, men det er helt greit. Dere kan gjøre hva dere vil. Velg med omhu, velg med hjertet, gjør en god jobb og få et godt liv.

Etter et øyeblikks stillhet, utbryter han:

– Wow. Det … det var bra sagt ikke sant?