Anita Krohn Traaseth, tre-barnsmamma og supersjef med en unorsk lederstil har slått an både i næringslivet og med rosa underoverskrifter i sosiale medier.


Traaseth har akkurat hatt gjesteforelesning for Cases in Change Management, og gitt de fremmøtte en innsikt i hvordan hun transformerte HP fra en nedadgående trend til en solid oppsving, til tross for tøffe kår innad i industrien.
– Men hvordan har du det om dagen, Anita?

– Jeg har det veldig bra, jeg har jo ferie! Jeg begynner i ny jobb først om to uker, så skal jeg slappe av og gjøre helt andre ting.

Karrièrejernet Traaseth har nettopp forlatt stillingen som lederen av Hewlett-Packard i Norge, for å tiltre som toppsjef i Innovasjon Norge. Med noen uker mellom de to jobbene har hun tatt det hun selv insisterer på at er ferie.

– Jeg har blant annet rukket en tur til New York for boklansering, og ikke minst gjesteforelesning her på NHH. For meg er dette avkobling!

Stjal drømmejobben

– Tidligere statsråd Karl Fredrik Schjøtt-Pedersen anså lederstillingen i Innovasjon Norge som sin drømmejobb. Hva er din?

– Da deler kanskje Schjøtt-Pedersen og jeg samme drømmejobb. Oppgavene som Innovasjon Norge representerer er kanskje det ultimate for meg. Det passer både med profil og erfaring, og ikke minst er det en viktig samfunnsoppgave. Det å drive med noe som betyr noe, som skal legge til rette for å styrke vår egen innovasjonsevne, den oppgaven har jeg stor respekt for og ikke minst motivasjon for å bidra til å påvirke.

Gjennom bloggen «tinteguri» har hun gitt allmuen innblikk i ledertanker og erfaringer, selv søknadsbrevet til HP ble lagt ut etter hun fikk stillingen. Hun har nok på mange måter ufarliggjort lederstillingen og blitt en rollemodell for fremtidige lederspirer.

– Jeg blir jo veldig glad for å høre at noen mener jeg kan være en rollemodell. Det er jo bare tre prosent av topplederne i Norge som er kvinner. Veldig mange av jentene går til det offentlige, spesielt inn i helsevesenet, men vi trenger også et større mangfold i næringslivet. Heldigvis er Norge i stor endring, 40 år med fokus på likestilling har gitt resultater, selv om mye fortsatt gjenstår. For den nye generasjonen er det ingen selvfølge hvem sin karriere i et forhold som skal gå foran den andre. Det ser jeg tydelig i den nye generasjonen i arbeidslivet.

Om kvinnerollen

Traaseth har en både feminim og maskulin fremtoning. Hun er direkte og fremoverlent i stilen, men samtidig sympatisk og behagelig å prate med. Praktisk og elegant antrukket på en og samme tid. Skoene, som best kan beskrives som løpesko med høye hæler, illustrerer denne tosidigheten perfekt. Hun er næringslivets Marit Bjørgen. Skolejenta med skrubbsår på knærne. Traaseth vil ikke kalle seg selv noen kvinneforkjemper i tradisjonell forstand, men kan under tvil godta merkelappen feminist.

– Feminisme er for meg muligheten til å kunne ta egne valg. Det å vokse opp og å være jente, og å ha de samme mulighetene uavhengig av kjønn. Jeg har ikke snakket så mye om feminisme, men jeg lever jo i dag på de rettighetene som de kvinnene før meg skapte. Jeg er ikke historieløs. Å faktisk bruke de mulighetene jeg har fått får være mitt bidrag.

Hjemme hos Traaseth er i hvert fall likestillingen ivaretatt. Både hun og mannen er ivrige arbeidsjern i næringslivet, men har likevel tid til sine tre barn. For familien Traaseth har det vært om å gjøre å prioritere slik at man får gjort det man har lyst til.

– Vi deler jo på ansvaret hos oss. Vi er avslappet med tanke på ambisjonsnivå og lar ikke andre sette standarden. Man kan ikke alltid lage mat hjemme, dra i operaen og ha gjester over i helgene. Nå i januar fikk vi for første gang hjelp i huset. Det satt langt inne, men det har fungert veldig godt.

At jobben går på bekostning av barna vil hun ikke si seg enig i.

– Det å ha barn ved siden av en interessant jobb gjør livet mer komplett for meg. Jentene mine får være med på veldig mye av det jeg driver med. Alle sammen var med til New York når eldstejenta graduerte fra IB-linja, og den yngste var med meg på styremøte da hun var fire uker.

Diskusjonen om mamma- og pappapermisjon går fremdeles hett i norske forum. Selv om minstemann debuterte tidlig i styrerommet har hun ikke vært redd for å bruke rettighetene sine.

– Det var heller et unntak. I utgangspunktet har jeg hatt ti måneder permisjon hver gang jeg har fått barn uten å nesten være innom jobben. Man skal jobbe i 50-60 år, og da gjør det ikke noe om man tar seg noen måneder av nå og da for å få barn. Det er ikke et setback for karrieren, man setter bare karrieren på vent. Det er karrieren som får seg en liten permisjon, og de som mener det ødelegger for 50-60 år i arbeidslivet, de bør revurdere fokus og perspektiv.

Fest og nedtur

Om hennes egne barn vokser opp i et næringslivsmiljø, var situasjonen en helt annen da Traaseth selv vokste opp. Det eneste kravet foreldrene stilte var at hun måtte fullføre videregående. Utover det sto hun helt fritt, og da hun kom inn på statsvitenskap spurte faren hva hun kunne bli av det.

– Jeg hadde ikke noe godt svar, så da droppet jeg heller ut og reiste til Florida for å feste og være au pair i seks måneder. Mine foreldre var mye mer opptatt av å forme karakteren min enn karakterene mine. Det er vel noe av det jeg setter mest pris på i dag som voksen. Det har gitt meg trygghet. Trygghet er mangelvare.

Traaseth kom likevel i gang med studiene, og kom seg gjennom både University of San Francisco og BI før hun tok fatt på en traineestilling i IBM. I løpet av karrièren fortsatte hun på teknologisporet i både Computer Associates, Oracle, DNV og til slutt HP. Solskinnshistorien hadde imidlertid sine bunnpunkter også.

– Jeg ledet et gründerselskap der det meste gikk galt. Selskapet ble tilslutt slått konkurs, så jeg mistet alt av etterlønn da styreleder og jeg fratrådte før konkursen. Da gikk jeg fra å være en ganske synlig leder i næringslivet til å måtte gå på NAV. Siden har jeg måttet gjøre en del nedbemanninger, og da er det fint å ha stått i det selv. Det var ikke bare et profesjonelt nederlag, men også et personlig. I USA er man flinkere til å prøve flere ganger, og det er en iboende respekt i kulturen for å feile dersom man satser. I Norge har vi en vei å gå der. Vi er gode på det i idretten, men ikke i næringslivet.

Bestselger

Traaseth har nylig gikk ut boken «Godt nok for de svina» som klatret rett til topp på salgslistene. Boken var delvis biografisk, delvis rådgivende om det å være jente og leder. På forsiden er det et stort fargeportrett av Traaseth i turkis blazer og briller. Litt pen dame. Mest karrièrekvinne. Dagbladets anmeldelse konkluderte rett og slett med at det var umulig å ikke like Traaseths freidighet.

– Da jeg ga ut boken min var det fordi jeg ønsket å dele, spesielt overfor studentgenerasjonen. Det var viktig å dele mens jeg fortsatt var en operativ toppleder, og ikke bare når man er avdanket. Fallhøyden blir større, men det samme blir nytten. På NHH lærer man ikke hvordan det er å skulle nedbemanne eller hva man burde gjøre de første 30 dagene på jobb. Folk må skjønne at de kan være seg selv, at de må finne sin egen form og farge.

I forbindelse med boklanseringen kom det mye kritikk mot det som ble kalt for hurra-retorikk, og uttrykket «rosa sukkerspinn» gikk igjen. Debatten handlet ikke egentlig om boken, men om hvordan damene i næringslivet heier hverandre frem på sosiale medier. Kritikken gikk blant annet på at lovordene Traaseth fikk i forbindelse med lanseringen gikk på antrekk, utseende og overdreven bruk av smilefjes og hjerter. Selv vil Traaseth heller roses for prestasjoner enn for buksevalg.

– Det beste komplimentet for meg er de gangene barna er full av kjærlighet for moren sin. Helt uventede kos eller små selvlagde gaver utenom bursdager. En tegning når jeg kommer hjem fra jobb. I profesjonelle sammenhenger setter jeg pris på å få anerkjennelse når jeg har utfordret det etablerte og er litt utenfor komfortsonen, for eksempel nå nettopp av professor Inger Stensaker. Når jeg har skrevet en bok om strategi i praksis er det veldig gøy at den blir anerkjent i akademia.

Røykende og

«Flink pike»-syndromet er blitt et velkjent fenomen og noe suksessfulle kvinner må ofte se seg diagnostisert med.

– Det hender sikkert at jeg er flink pike, men det er ikke noe jeg tar meg selv i. Det er ikke et mål ikke å være flink. Jeg har jo god arbeidskapasitet og er produktiv, kanskje litt over normalen, men det som driver meg er jo snarere at det er gøy, at jeg er nysgjerrig, vil lære og forstå, ikke fordi jeg skal vise hvor flink jeg er. Jeg er veldig bevisst på de valgene jeg gjør, og prioriterer å gjøre det jeg får energi av. Jeg bryr meg lite om hva andre måtte mene om meg og tror på det jeg velger å bruke livet mitt på. Jeg trener for eksempel ikke nå, rett og slett fordi jeg ikke synes det er gøy. Ikke fordi jeg ikke har tid. Tid er en dårlig unnskyldning.

Den litt uortodokse lederen, moren, og rollemodellen kan også passe inn i et mer rocka badboy-image.

– Min største uvane er jo at jeg røyker. Det begynte jeg med alt for tidlig, og har egentlig gjort det siden. Jeg må jo gjøre noe med det, men har ikke fått det til ennå. Vel, jeg vil det vel egentlig ikke nok ennå. Jeg sluttet selvfølgelig mens jeg var gravid, men da gikk jeg bare og gledet meg til å skulle kunne begynne igjen. Skal jeg klare å slutte måtte jeg nok ha hatt hjelp. Jeg leste en røykeslutt-bok, men da ble det bare til at jeg fikk lyst til å slutte å røyke, så da kuttet jeg heller boken. Fullstendig irrasjonelt!

Hun skifter i stolen, flyet går snart tilbake til storbyen til en ny og spennende hverdag som starter i Innovasjon Norge 15. september.

– Men nå må jeg ut og … ta meg en uvane!