Trolljegeren

Han skriver for Aftenposten om dagen og kjemper mot ekstremisme om natten. Mest av alt frykter Bjørn Stærk skråsikkerheten.

– Jeg har tatt feil så man­ge gan­ger at jeg er redd for å være helt sik­ker på noe, sier Bjørn Stærk og drar på or­de­ne. Han sit­ter i so­fa­en med bena i kryss. Stem­men er ro­lig og be­ha­ge­lig. Iblant stop­per han opp for å ta små slur­ker svart te fra et stort, gjen­nom­sik­tig glass.

– Du må kun­ne vel­ge side, men det går an å gjø­re det uten å bren­ne alle bro­er bak deg. Jeg prø­ver å unn­gå å være så sik­ker at jeg ikke kan skif­te me­ning.

Den in­tel­lek­tu­el­le re­de­lig­he­ten og ev­nen til å skif­te me­ning var be­grun­nel­sen for at Natt & Dag no­mi­ner­te Stærk til årets stem­me, og be­skrev ham som en som har vun­net re­spekt langt ut på venst­re­si­den. Stærk tror imid­ler­tid han mis­tet mye av den re­spek­ten da han hyl­let det inn­vand­rings­kri­tis­ke nett­ste­det Document som et av Nor­ges vik­tig­ste me­di­er i en kro­nikk i Af­ten­pos­ten ifjor.

Ikke at han bryr seg nev­ne­ver­dig. Det er noe grunn­leg­gen­de ved men­nes­ke­lig psy­ko­lo­gi som gjør at folk li­ker dem som står på den and­re si­den og kri­ti­se­rer sine egne, tror han. Grup­pe­tenk­nin­gen er pro­ble­met.

– Jeg for­sø­ker ikke å dyt­te alt inn i en stor de­batt mel­lom høy­re- og venst­re­si­den hele ti­den. Alt som kan for­klud­re svart-hvitt-bil­det hvor alt er godt og ondt, er jeg for, sier han.

Noen tar feil på in­ter­nett
Bjørn Stærk bor ale­ne i en lei­lig­het på Grü­ner­løk­ka. Fle­re av veg­ge­ne er fylt til ta­ket med bø­ker. Ved dø­ren står tom­me flas­ker med mik­ro­brygg fra Ægir og Nøgne Ø. Yt­ter­li­ge­re bok­hyl­ler er fylt med gra­fis­ke ro­ma­ner, fil­mer og brett­spill, som han spil­ler en gang iblant. I det sis­te har han spilt mye Game of Thro­nes, sær­lig i fa­mi­lie­sam­men­koms­ter.

– Det har blitt noen tå­rer opp gjen­nom, ler han.

– Stra­te­gi­en din kan un­der­gra­ves full­sten­dig i nes­te øye­blikk, på så man­ge uven­te­de må­ter.

Stærk har ikke TV. I ste­det har en stor sta­sjo­nær pc fått den sen­tra­le plas­sen i rom­met. Den bru­ker han til pro­gram­me­ring, som er job­ben, og på å krang­le med folk på in­ter­nett. Det har han dre­vet med len­ge. Si­den før World Wide Web kom, fak­tisk, da det så­kal­te BBS-mil­jø­et voks­te frem. Noen vil­le kjø­pe inn en ser­ver og noen eks­tra te­le­fon­lin­jer, og så kun­ne and­re rin­ge opp til ser­ve­ren for å hen­te ned og leg­ge igjen teks­ter.

– Det fun­ger­te som Face­book, bare mye tre­ge­re, for­kla­rer Stærk.

Noen gan­ger har det blitt for mye. Spe­si­elt når tek­no­lo­gi­ene har vært nye, har det vært lett å la seg rive med. På sitt vers­te, har han følt seg som Cueball i teg­ne­se­ri­en XKCD, som ikke kan slap­pe av så len­ge noen tar feil på in­ter­nett. Da er det ikke noe gøy len­ger.

– Men det er ikke en til­stand jeg til­brin­ger mye tid i. Jeg tror jeg er gan­ske flink til å sten­ge den ver­de­nen ute når jeg øns­ker. Hvis du del­tar hele ti­den, blir du spist opp le­ven­de.

Stort sett har han hatt ut­byt­te av de­bat­te­ne. Men han me­ner man må gjø­re det rik­tig,

– Man må hol­de seg sak­lig. Unn­gå per­son­an­grep og bil­li­ge triks for å lat­ter­lig­gjø­re mot­par­ten. Og man må hol­de seg til én sak av gan­gen. Alt­for ofte vik­ler et spørs­mål seg inn i alt mu­lig an­net, og du en­der opp med en me­nings­løs skyt­ter­gravs­krig.

Stærk me­ner det kan være like vik­tig å lære av de­bat­te­ne som å på­vir­ke. Ofte vil han bru­ke de­bat­ter til å tes­te ut me­nin­ger han ikke er helt sik­ker på. Helst vil han dis­ku­te­re med kon­struk­ti­ve og for­nuf­ti­ge folk på den and­re si­den. Men han kan få noe ut av de­bat­ter med kve­ru­lan­ter også.

– Hvis du dis­ku­te­rer med noen som an­gri­per hvert min­ste lil­le hull i ar­gu­men­ta­sjo­nen din, er det let­te­re å gjø­re den vann­tett. Men du kom­mer ikke leng­re enn det. De bes­te de­bat­te­ne er mel­lom folk som re­spek­te­rer hver­and­re, men er for­skjel­li­ge nok til å ha noe å dis­ku­te­re.

Synd var ald­ri et tema
Fa­ren til Bjørn Stærk er kon­ser­va­tiv kris­ten. Prest, fak­tisk, i en fri­kir­ke­lig me­nig­het i Moss. Som ung var også Bjørn dypt re­li­gi­øs, men han slut­tet å tro et­ter at en leng­re BBS-de­batt med en ate­ist over­be­vis­te ham om at ar­gu­men­te­ne ikke holdt mål.

– De syn­tes det var trist, men jeg har ikke hatt noen kon­flik­ter med dem av den grunn. Jeg har et vel­dig godt for­hold til fa­mi­li­en min, spe­si­elt til fa­ren min, for­tel­ler han.

Er­fa­rin­ge­ne mo­ti­ver­te ham til å skri­ve et langt es­say i Af­ten­pos­ten om kon­ser­va­tiv kris­ten­dom. Stærk me­ner bil­det av kon­ser­va­ti­ve krist­ne som sex­fik­ser­te, sin­te mør­ke­menn er et vren­ge­bil­de teg­net av mot­stan­der­ne. Ikke at fa­mi­li­en ikke fak­tisk me­ner at abort bør for­bys og at ho­mo­filt sam­liv er synd. Men det er ikke kjer­nen i tro­en.

– Det hand­ler om å ha en viss re­spekt for Bi­be­len som Guds ord. Da føl­ger noen stand­punk­ter som kon­se­kvens. Men ho­mo­fi­li, sex uten­for ek­te­ska­pet og an­net folk tror kon­ser­va­ti­ve krist­ne er vel­dig opp­tatt av var ald­ri vik­ti­ge te­ma­er. Jeg had­de ikke en opp­vekst pre­get av hat og sin­ne.

Selv om han er over­be­vist ate­ist, har ikke Stærk noen tro på at et rent ate­is­tisk livs­syn kan ta over ver­den. Til det er den men­nes­ke­li­ge tran­gen til å fin­ne noe å tro på for sterk. Tro­en på noe over­na­tur­lig vil all­tid vok­se frem der vi­ten­ska­pen ikke har svar.

– Jeg tror de tar feil om at det fin­nes en gud. Både kon­ser­va­ti­ve og li­be­ra­le teo­lo­ger gjør det. Men jeg er mer opp­tatt av kon­se­kven­se­ne re­li­gi­on har. At vi kan fin­ne et sted å mø­tes og dis­ku­te­re ver­di­for­skjel­ler uten å bru­ke makt. Vi må for­stå hvor folk kom­mer fra. Kon­ser­va­ti­ve krist­ne er ikke monst­re.

Yt­rings­venn­lig­het
Når han ikke job­ber el­ler skri­ver, ser Stærk mye på film. Sær­lig gam­le fil­mer. Han har sett gjen­nom fil­mer fra be­stem­te epo­ker på en nes­ten sy­ste­ma­tisk måte. Ikke de sto­re, kjen­te fil­me­ne, nød­ven­dig­vis, men litt sæ­re­re ting. Som sov­je­tis­ke fil­mer fra 50-tal­let, et­ter at Khrusjt­sjov had­de løs­net på ter­ror­re­gi­met et­ter Sta­lin.

– Jeg for­ven­tet ikke at fil­me­ne skul­le være så gode. Så men­nes­ke­li­ge. De had­de mas­se krea­tiv fri­het, men in­nen­for de so­ne­ne som var okay. Det måt­te ikke være partiprograganda.

Ytringsfrihet er et tema som opp­tar Stærk. Så mye at at han han har skrevet en bok om det. Han mener ytringsfrihet må forstås som noe videre enn bare fravær av sensur. Derfor snakker han oftere om det han kaller «ytringsvennlighet», at mangfoldet ønskes velkommen og at det legges til rette for at flest mulig skal kunne delta i debatten.

– Da holder det ikke å si at du har ytringsfrihet fordi du kan starte din egen blogg. Du må også bruke den til å invitere de relevantene meningene inn i den debatten.

Stærk mener det er en farlig holdning å tro at man kan bekjempe uønskede meninger, som rasisme og ekstremisme, gjennom å forby dem. En naiv rasjonalisme, kaller han det, som vi ikke kjenner konsekvensene av.

– Du gjør deg selv dummere, fordi du blir beskyttet mot meninger som rasisme gjennom fordømmelsen det møter. Hvordan skal man argumentere imot disse ideene når man ikke møter dem? spør Stærk.

– Samtidig har jeg ikke den naive troen på at alt automatisk vil gå bra bare vi har ytringsfrihet. Det kan skje at feil side vinner eller, ikke minst, at vi snakker om feil ting. Med ytringsfriheten følger det også et ansvar.

Krigsblogger
Bjørn Stærk begynte, som en av de første i Norge, å blogge i kjølvannet av 11. september. Han startet en såkalt «krigsblogg», en proamerikansk, antiislamistisk blogg med et klart standpunkt for krigene i Afghanistan og Irak, skrevet på engelsk. Det var fra dette bloggmiljøet ekstreme stemmer som Peder Jensen, alias Fjordman, skulle vokse frem. Grensen mellom legitim kritikk og islamhat var uklar.

– Jeg tror jeg var på riktig side hele veien. Men jeg hadde ingen bevissthet om dem som gikk for langt. Ikke i begynnelsen. Det falt meg ikke inn engang.
Etter 22. juli, skrev Stærk at det var skremmende hvor kjent terroristens retorikk var. At man ser gjennom fingrene med ekstremisme på sin egen side, mener han imidlertid er et generelt problem, ikke noe som bare gjelder den innvandringskritiske høyresiden.

– Man er mer opptatt av å ta tullingene på den andre siden enn tullingene på sin egen side. Det hadde vært fint om folk kunne unngå den gruppetenkningen, men det er et ideal få følger.

Stærk synes ikke lenger Irak-krigen var en god idé. Han tror han hengte seg så mye opp i hvor dårlige argumentene imot var, at han ikke la merke til at argumentene for ikke var stort bedre. Han forteller om en venstreside som fremdeles tenkte på USA som den store trusselen mot verdensfreden. Om folk som nærmest trodde islamistisk terror var en myte. Om Jan Guillou som skrev om hvor fælt det var å bli utkommandert til å synes synd på amerikanerne.

– Og husker du levende skjold? Folk reiste altså fra hele verden for å bli levende skjold i Bagdad! Det var helt sprøtt. Men det endrer jo ikke at de som invaderte Irak ikke ante hva de drev med.

Skråsikre amatører
Stærk forteller at han har et mål om å redusere polariseringen av debatten. At han kan bidra til at mennesker som ikke ellers møtes, prater sammen. Idealene om ytringsvennlighet og vilje til å snakke med dem man er mest uenig med er noe han prøver å leve opp til. Da Peder Jensen fikk bokstipend av Fritt Ord, skrev han at det kanskje var en tabbe, men at det er viktig at man har organisasjoner som tørr å gjøre slike tabber. Da svenske, antirasistiske kommentatorer anklaget Norge for å være et rasistisk land ifjor, benyttet han anledningen til å få et innlegg på trykk i Avpixlat, Sveriges betydelig mer ytterliggående svar på Document.

– Jeg skrev at islam er kommet for å bli. Da blir islamhaterne veldig irritert, og det er veldig avslørende Jeg har et prinsipp om at hvis jeg skal skrive for noen, vil jeg ta med noe leserne ikke vil lese. Hva er vitsen med å stryke dem med hårene? Jeg skriver for å påvirke.

Stærk mener man skal være forsiktig med å blande virkelighetsoppfatning og moral. Det er lettere å diskutere ting saklig hvis man holder det adskilt.

– Et vanlig tema de siste årene, har vært at vi nå er så sikre på klimaendringene at de som fortsatt tviler gjør noe gærent. Det tror jeg er en farlig retorikk.

Stærk har selv brukt mye spalteplass på å argumentere for at klimaendringene bør tas på alvor. Likevel stemmer han Frp.

– Det er ikke Frp som er sinken i klimaspørsmålet. Det er alle som sier det er viktig, men likevel ikke gjør noe.

Stærk hadde ønsket seg mer intellektuell redelighet i debattene. Folk er mer opptatt av gruppetilhørighet enn hva som er riktig. Ingen leser kritisk; de bryr seg bare om hvorvidt konklusjonen passer til deres verdensbilde, og går ikke argumentasjonen etter i sømmene. Debatten domineres av skråsikre og velformulerte amatører.

– Når jeg har sett på ting jeg har skrevet før, har jeg sett at jeg kan få ting til å høres fornuftig ut, selv hvis jeg ikke vet hva jeg snakker om. Det skremte meg ganske mye, og det skremmer meg fortsatt. Jeg kan skrive ting som er hårreisende gale, og det er ingen som kommer til å påpeke det.