Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
– Jeg har tatt feil så mange ganger at jeg er redd for å være helt sikker på noe, sier Bjørn Stærk og drar på ordene. Han sitter i sofaen med bena i kryss. Stemmen er rolig og behagelig. Iblant stopper han opp for å ta små slurker svart te fra et stort, gjennomsiktig glass.
– Du må kunne velge side, men det går an å gjøre det uten å brenne alle broer bak deg. Jeg prøver å unngå å være så sikker at jeg ikke kan skifte mening.
Den intellektuelle redeligheten og evnen til å skifte mening var begrunnelsen for at Natt & Dag nominerte Stærk til årets stemme, og beskrev ham som en som har vunnet respekt langt ut på venstresiden. Stærk tror imidlertid han mistet mye av den respekten da han hyllet det innvandringskritiske nettstedet Document som et av Norges viktigste medier i en kronikk i Aftenposten ifjor.
Ikke at han bryr seg nevneverdig. Det er noe grunnleggende ved menneskelig psykologi som gjør at folk liker dem som står på den andre siden og kritiserer sine egne, tror han. Gruppetenkningen er problemet.
– Jeg forsøker ikke å dytte alt inn i en stor debatt mellom høyre- og venstresiden hele tiden. Alt som kan forkludre svart-hvitt-bildet hvor alt er godt og ondt, er jeg for, sier han.
Noen tar feil på internett
Bjørn Stærk bor alene i en leilighet på Grünerløkka. Flere av veggene er fylt til taket med bøker. Ved døren står tomme flasker med mikrobrygg fra Ægir og Nøgne Ø. Ytterligere bokhyller er fylt med grafiske romaner, filmer og brettspill, som han spiller en gang iblant. I det siste har han spilt mye Game of Thrones, særlig i familiesammenkomster.
– Det har blitt noen tårer opp gjennom, ler han.
– Strategien din kan undergraves fullstendig i neste øyeblikk, på så mange uventede måter.
Stærk har ikke TV. I stedet har en stor stasjonær pc fått den sentrale plassen i rommet. Den bruker han til programmering, som er jobben, og på å krangle med folk på internett. Det har han drevet med lenge. Siden før World Wide Web kom, faktisk, da det såkalte BBS-miljøet vokste frem. Noen ville kjøpe inn en server og noen ekstra telefonlinjer, og så kunne andre ringe opp til serveren for å hente ned og legge igjen tekster.
– Det fungerte som Facebook, bare mye tregere, forklarer Stærk.
Noen ganger har det blitt for mye. Spesielt når teknologiene har vært nye, har det vært lett å la seg rive med. På sitt verste, har han følt seg som Cueball i tegneserien XKCD, som ikke kan slappe av så lenge noen tar feil på internett. Da er det ikke noe gøy lenger.
– Men det er ikke en tilstand jeg tilbringer mye tid i. Jeg tror jeg er ganske flink til å stenge den verdenen ute når jeg ønsker. Hvis du deltar hele tiden, blir du spist opp levende.
Stort sett har han hatt utbytte av debattene. Men han mener man må gjøre det riktig,
– Man må holde seg saklig. Unngå personangrep og billige triks for å latterliggjøre motparten. Og man må holde seg til én sak av gangen. Altfor ofte vikler et spørsmål seg inn i alt mulig annet, og du ender opp med en meningsløs skyttergravskrig.
Stærk mener det kan være like viktig å lære av debattene som å påvirke. Ofte vil han bruke debatter til å teste ut meninger han ikke er helt sikker på. Helst vil han diskutere med konstruktive og fornuftige folk på den andre siden. Men han kan få noe ut av debatter med kverulanter også.
– Hvis du diskuterer med noen som angriper hvert minste lille hull i argumentasjonen din, er det lettere å gjøre den vanntett. Men du kommer ikke lengre enn det. De beste debattene er mellom folk som respekterer hverandre, men er forskjellige nok til å ha noe å diskutere.
Synd var aldri et tema
Faren til Bjørn Stærk er konservativ kristen. Prest, faktisk, i en frikirkelig menighet i Moss. Som ung var også Bjørn dypt religiøs, men han sluttet å tro etter at en lengre BBS-debatt med en ateist overbeviste ham om at argumentene ikke holdt mål.
– De syntes det var trist, men jeg har ikke hatt noen konflikter med dem av den grunn. Jeg har et veldig godt forhold til familien min, spesielt til faren min, forteller han.
Erfaringene motiverte ham til å skrive et langt essay i Aftenposten om konservativ kristendom. Stærk mener bildet av konservative kristne som sexfikserte, sinte mørkemenn er et vrengebilde tegnet av motstanderne. Ikke at familien ikke faktisk mener at abort bør forbys og at homofilt samliv er synd. Men det er ikke kjernen i troen.
– Det handler om å ha en viss respekt for Bibelen som Guds ord. Da følger noen standpunkter som konsekvens. Men homofili, sex utenfor ekteskapet og annet folk tror konservative kristne er veldig opptatt av var aldri viktige temaer. Jeg hadde ikke en oppvekst preget av hat og sinne.
Selv om han er overbevist ateist, har ikke Stærk noen tro på at et rent ateistisk livssyn kan ta over verden. Til det er den menneskelige trangen til å finne noe å tro på for sterk. Troen på noe overnaturlig vil alltid vokse frem der vitenskapen ikke har svar.
– Jeg tror de tar feil om at det finnes en gud. Både konservative og liberale teologer gjør det. Men jeg er mer opptatt av konsekvensene religion har. At vi kan finne et sted å møtes og diskutere verdiforskjeller uten å bruke makt. Vi må forstå hvor folk kommer fra. Konservative kristne er ikke monstre.
Ytringsvennlighet
Når han ikke jobber eller skriver, ser Stærk mye på film. Særlig gamle filmer. Han har sett gjennom filmer fra bestemte epoker på en nesten systematisk måte. Ikke de store, kjente filmene, nødvendigvis, men litt særere ting. Som sovjetiske filmer fra 50-tallet, etter at Khrusjtsjov hadde løsnet på terrorregimet etter Stalin.
– Jeg forventet ikke at filmene skulle være så gode. Så menneskelige. De hadde masse kreativ frihet, men innenfor de sonene som var okay. Det måtte ikke være partiprograganda.
Ytringsfrihet er et tema som opptar Stærk. Så mye at at han han har skrevet en bok om det. Han mener ytringsfrihet må forstås som noe videre enn bare fravær av sensur. Derfor snakker han oftere om det han kaller «ytringsvennlighet», at mangfoldet ønskes velkommen og at det legges til rette for at flest mulig skal kunne delta i debatten.
– Da holder det ikke å si at du har ytringsfrihet fordi du kan starte din egen blogg. Du må også bruke den til å invitere de relevantene meningene inn i den debatten.
Stærk mener det er en farlig holdning å tro at man kan bekjempe uønskede meninger, som rasisme og ekstremisme, gjennom å forby dem. En naiv rasjonalisme, kaller han det, som vi ikke kjenner konsekvensene av.
– Du gjør deg selv dummere, fordi du blir beskyttet mot meninger som rasisme gjennom fordømmelsen det møter. Hvordan skal man argumentere imot disse ideene når man ikke møter dem? spør Stærk.
– Samtidig har jeg ikke den naive troen på at alt automatisk vil gå bra bare vi har ytringsfrihet. Det kan skje at feil side vinner eller, ikke minst, at vi snakker om feil ting. Med ytringsfriheten følger det også et ansvar.
Krigsblogger
Bjørn Stærk begynte, som en av de første i Norge, å blogge i kjølvannet av 11. september. Han startet en såkalt «krigsblogg», en proamerikansk, antiislamistisk blogg med et klart standpunkt for krigene i Afghanistan og Irak, skrevet på engelsk. Det var fra dette bloggmiljøet ekstreme stemmer som Peder Jensen, alias Fjordman, skulle vokse frem. Grensen mellom legitim kritikk og islamhat var uklar.
– Jeg tror jeg var på riktig side hele veien. Men jeg hadde ingen bevissthet om dem som gikk for langt. Ikke i begynnelsen. Det falt meg ikke inn engang.
Etter 22. juli, skrev Stærk at det var skremmende hvor kjent terroristens retorikk var. At man ser gjennom fingrene med ekstremisme på sin egen side, mener han imidlertid er et generelt problem, ikke noe som bare gjelder den innvandringskritiske høyresiden.
– Man er mer opptatt av å ta tullingene på den andre siden enn tullingene på sin egen side. Det hadde vært fint om folk kunne unngå den gruppetenkningen, men det er et ideal få følger.
Stærk synes ikke lenger Irak-krigen var en god idé. Han tror han hengte seg så mye opp i hvor dårlige argumentene imot var, at han ikke la merke til at argumentene for ikke var stort bedre. Han forteller om en venstreside som fremdeles tenkte på USA som den store trusselen mot verdensfreden. Om folk som nærmest trodde islamistisk terror var en myte. Om Jan Guillou som skrev om hvor fælt det var å bli utkommandert til å synes synd på amerikanerne.
– Og husker du levende skjold? Folk reiste altså fra hele verden for å bli levende skjold i Bagdad! Det var helt sprøtt. Men det endrer jo ikke at de som invaderte Irak ikke ante hva de drev med.
Skråsikre amatører
Stærk forteller at han har et mål om å redusere polariseringen av debatten. At han kan bidra til at mennesker som ikke ellers møtes, prater sammen. Idealene om ytringsvennlighet og vilje til å snakke med dem man er mest uenig med er noe han prøver å leve opp til. Da Peder Jensen fikk bokstipend av Fritt Ord, skrev han at det kanskje var en tabbe, men at det er viktig at man har organisasjoner som tørr å gjøre slike tabber. Da svenske, antirasistiske kommentatorer anklaget Norge for å være et rasistisk land ifjor, benyttet han anledningen til å få et innlegg på trykk i Avpixlat, Sveriges betydelig mer ytterliggående svar på Document.
– Jeg skrev at islam er kommet for å bli. Da blir islamhaterne veldig irritert, og det er veldig avslørende Jeg har et prinsipp om at hvis jeg skal skrive for noen, vil jeg ta med noe leserne ikke vil lese. Hva er vitsen med å stryke dem med hårene? Jeg skriver for å påvirke.
Stærk mener man skal være forsiktig med å blande virkelighetsoppfatning og moral. Det er lettere å diskutere ting saklig hvis man holder det adskilt.
– Et vanlig tema de siste årene, har vært at vi nå er så sikre på klimaendringene at de som fortsatt tviler gjør noe gærent. Det tror jeg er en farlig retorikk.
Stærk har selv brukt mye spalteplass på å argumentere for at klimaendringene bør tas på alvor. Likevel stemmer han Frp.
– Det er ikke Frp som er sinken i klimaspørsmålet. Det er alle som sier det er viktig, men likevel ikke gjør noe.
Stærk hadde ønsket seg mer intellektuell redelighet i debattene. Folk er mer opptatt av gruppetilhørighet enn hva som er riktig. Ingen leser kritisk; de bryr seg bare om hvorvidt konklusjonen passer til deres verdensbilde, og går ikke argumentasjonen etter i sømmene. Debatten domineres av skråsikre og velformulerte amatører.
– Når jeg har sett på ting jeg har skrevet før, har jeg sett at jeg kan få ting til å høres fornuftig ut, selv hvis jeg ikke vet hva jeg snakker om. Det skremte meg ganske mye, og det skremmer meg fortsatt. Jeg kan skrive ting som er hårreisende gale, og det er ingen som kommer til å påpeke det.
