Trusefall

I Bergen finnes det én klubb med nakne damer på menyen.

Strippeklubben Dreams, onsdag kveld klokken 23.00. En høflig, velkledd dørvakt viser vei opp til tredje etasje. Telefonen legger man fra seg i garderoben – det er totalforbud mot mobilbruk inne i klubben. Vi setter oss i en sofa med god utsikt til scenen og bestiller drikkevarer. Foreløbig er det bare oss og tre menn, som mest av alt ser ut som fergekontrollører. Både busserullene og mustasjene gir det inntrykket. De får betydelig oppmerksomhet fra kveldens ni dansere, som har fordelt seg utover lokalet. Alle har foreløbig klær på.

Den Radio Norge-aktige spillelisten gjør et forsøk på å skape en slags uskyldig stemning i lokalet. Billy Joel, Elton John og Van Halen.
Så begynner strippingen. Første dame ut ser ut som Bond-damen Xena Onatopp, og danser til dubstep. Danserne her får velge musikken selv, og hvert show varer i syv minutter. Etter tre-fire minutter med “teasing” tar hun av seg toppen. Det er voldsomme greier, kan man si.
– Tror du de er ekte?
– Nei, definitivt ikke.
– Bra.
Å gå på Dreams er en fin øvelse for den som vil bli bedre til å skille mellom silikonpupper og ekte vare. Etter vårt skjønn er fordelingen blant kveldens strippere 3:1.
Vi får selskap av Mariana fra Estland. Hun er kledd i en leopardmønstret kjole, og har studert økonomi i hjemlandet. For tiden lever hun godt av sine egne kurver – hver måned drar hun inn mellom 70.000 og 90.000 på strippingen.
Hun mener livet som “performing artist” har mange fordeler. – Jeg reiser rundt i Europa og får sett mye. Dessuten er jeg min egen sjef, og kundene behandler meg godt, sier hun. Tafsende menn blir fort hevet ut, får vi bekreftet.

I Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersen blir man kjent med kommunisten Jan Klåstad, som har sterke meninger om pornografi. Han erkjenner at flere av arbeiderne på fabrikken der han jobber, åpenlyst kikker i pornoblader, ja, at de iblant samler seg i ring for å studere bildene, flire og gjøre seg til.
«Men det var bare utvendig. Innvendig kjente de seg nedverdiga over å kikke på nakne damer med barberte fitter».
Er det tilfelle på strippeklubben Dreams? Er det stakkarslige menn som går på strippeklubb? Barberte fitter finnes i alle fall i rikt monn.
– Motstanderne våre ser for seg strippeklubber slik de fremstilles i amerikanske filmer, tykke trailersjåfører i helsetrøye som sikler etter damene. Våre gjester er overhodet ikke sånn, sier Geir Carlsen, eier og daglig leder på Dreams.
– Vi har kunder fra 23 til 70 år. Mest menn, men vi har også en del par som kommer, og lesbiske kvinner. Mange kommer selvfølgelig for å se nakne damekropper, men en del kommer fordi det er rolig her. Det er ikke kø i baren, ingen lager bråk og stemningen er god. Her kan man slappe av og drikke konjakk, sier Carlsen.

En mann med «Leave me alone»-t-skjorte og langt uvasket hår grynter seg over gulvet. Sakte fylles lokalet opp – men variasjonen er ikke akkurat påfallende. Alle er menn over 35.
– I begynnelsen hadde vi virkelig alt mulig. Da skulle alle komme og se, alle bortsett fra våre motstandere. Det synes jeg er merkverdig, at de så bombastisk kan si at dette er fy-fy, utelukkende basert på annenhåndsopplysninger. Det er forunderlig at de ikke kan ta turen opp for å se hva de er motstandere av.

Når klokken har passert ett, begynner det å tetne seg til. En stor gjeng studenter som åpenbart ikke lar seg skremme av inngangsprisen på 250 kroner kommer leende inn i lokalet. De setter seg på “de beste setene” rett foran dansegulvet, mønstrer oss med et skeptisk blikk, før de vender seg mot Nicole. Hun er en usedvanlig myk estlender som har få problemer med å ta av seg BH-en samtidig som hun snurrer rundt strippestangen.
En av studentene gjør et tappert forsøk på å legge en hundrelapp innunder trusen hennes. Ifølge Geir Carlsen er denne formen for tipsing mer vanlig i Sopranos enn i det virkelige liv. Kanskje er gutten inspirert av Justin Bieber, som i forrige uke la fra seg 70.000 dollar i sedler på en strippeklubb i Los Angeles.

Vi kommer i prat med en rørlegger, som har vært på Deep Purple-konsert før han kom hit.
– Jeg har vært her fem-seks ganger. Samboeren min synes vel det er greit at jeg går på strippeklubb, men foretrekker at jeg ikke forteller henne det. Jeg kan lett bruke 50 000 kroner på en helg på en dame som ikke er samboeren min. Jeg liker å bruke penger på andre, sier han.
– Hvorfor liker du å gå på strippeklubb?
– Jeg vet ikke, sier rørleggeren etter en lengre pause.
– Når jeg ser på deg og sammenligner med stripperne, så synes jeg du er mye mer sexy, sier han til Bulles kvinnelige utsendte. Vi beveger oss videre.

Hun mener det ikke er godt nok at Carlsen forsikrer om at alle kvinnene er der av egen vilje.
– Den estiske agenten Indrek Mandre, som på et tidligere tidspunkt hadde formidlet dansere til Dreams i Bergen og Trondheim, ble dømt for menneskehandel for rundt to år siden. Dette var etter Dreams hadde avsluttet samarbeidet med ham, men det forteller noe om hvor vanskelig det er å manøvrere i en bransje med mange mørke kroker, sier Pettersen, og legger til: – Jeg tror eksistensen av strippeklubber bidrar til å gjøre menneskehandel mer attraktivt, og selv om den enkelte klubb ikke nødvendigvis higer etter å være en del av dette, så blir de det. Og vel, da Geir Carlsen blei intervjuet av BT ifjor og spurt om hvordan han ville reagert om døtrene hans velger å bli strippere, så var det tydelig at det ikke var fremtidsdrømmen hans. Jeg tror han sa at de nok ikke ville fått jobb hos ham. Det er jo litt rart. Om han virkelig syns alt er så uproblematisk og kjekt når det kommer til stripping, så burde han vel heia dem frem på podiet.

– Det har blitt sagt at jeg kjører rundt i en lastebil på den ungarske landsbygda og lover gull og grønne skoger, og så kommer damene opp hit og oppdager at det ikke er slik: Her var det bare slave-Geir. Det er tull og tøys. Men vi har nok også dansere som finner at strippingen er veien ut av fattigdom. Det er dumt av meg å si det, men det er tilfelle for noen, sier Geir Carlsen.
Han har saksøkt aktivistgruppen Kvinnefronten for ærekrenkelser.
– De har hevdet at jeg er hallik og samhandler med organisert kriminalitet. De har også påstått at jeg tilbyr varer og artister etter stengetid, men de har ikke kommet med bevis for den påstanden.
– Synes du dine motstandere har noen gode argumenter?
– Nei, jeg synes vel ikke det. Hvis du mener at stripping er et onde, så må du selvfølgelig få mene det. Jeg kan si at jeg er totalt uenig, men jeg kan ikke si at du er uintelligent fordi du mener noe annet enn meg. Så det er greit. Men hvis du sier at stripping er et onde, og at han som driver det er en hallik og har forgreninger til østeuropeisk mafia, blir det feil, sier Carlsen.

Carlsen har opplevd at hans motstandere har brent bilder av ham på Torgallmenningen, og hevder også at de har vandalisert bilen hans. Hilde Sofie Pettersen har ikke vært med på aksjoner.
– Nei, men det er litt tilfeldig. Jeg støtter kritikerne i denne saken, og syns media gjør en elendig jobb i å dekke debatten på en nyansert måte. «Rødstrømpene mot strippe-Carlsen», liksom, det er god mat for bergensavisene, men motstanden handler ikke om prippenhet og indignasjon, slik Carlsen og hans like gjerne liker å tro. For meg handler ikke misnøyen mot Dreams om misnøye mot stripping i seg selv, men mot den kulturen som gjør at man som kvinne faen meg ikke får gå i fred over Torgallmenningen. Jeg tror Dreams er med på å hausse opp stemningen for trakassering og mas i bybildet. Det er ikke noe trivelig å støte på kameratgjengen når de er på vei hjem derifra. Er det sånn vi vil at det skal være i byen vår? For meg er svaret nei.

Siden sexkjøpsloven ble innført i 2009, har det vært en pågående debatt om hvorvidt organisert stripping fører til prostitusjon. Ingunn Bjørkhaug ved Fafo har forsket på temaet i studien «Organisering, vilkår og hverdag i norske strippeklubber».
– Det er lite sannsynlig at det er sammenheng mellom prostitusjon og stripping i Norge, blant annet på grunn av måten arbeidet er organisert på. Strippeklubbeierne er så redde for å bli mistenkt for å være halliker at de sikrer seg mot dette, sier Bjørkhaug.
– Dersom man ønsker å arbeide som prostituert, er tilgang til kunder ikke vanskelig å finne utenfor en setting som en strippeklubb. Det hender at danserne får tilbud om å selge sex, men de har smarte måter å manøvrere seg bort fra det på.

Bjørkhaug mener mange dansere er fortvilet over ryktet de blir utsatt for. 25-årige Delya fra Portugal, som er ferdig utdannet markedsfører og nå jobber på Dreams, sier det ikke plager henne veldig.
– Men familien min er ikke akkurat overbegeistret for yrkesvalget, nei.

Klokken er 02.45, og vi har fått en voksen dose lakkstøvletter, korsetter og underliv med og uten busk (omtrent fifty-fifty-fordeling). En mann som nærmer seg 70 er åpenbart ikke mettet, og kjøper velvillig drinker til stripperen som ligner Xena Onatopp. En såkalt «Ladies Drink» koster 300 kroner, og sikrer deg selskap til drinken er drukket opp.

At vi ikke har kjøpt en eneste drink til jentene under vårt fire timers opphold, ser ikke ut til å være noe problem. Men Nicole, som har sendt oss lure smil, kommer bort og spør for sikkerhets skyld: – So ... Would you like a private dance in the VIP room?