«Twin Peaks» er tilbake!

Etter 26 år med venting er kultserien nok en gang å se på TV-skjermen. Men holder den mål?

«Brilliant! I have absolutely no idea what's going on!» Dette sitatet tilhører ingen ringere enn Homer Simpson, som på en sen kveld hadde satt seg ned for å se «Twin Peaks».

Kanskje var det Homer som best oppsummerte fenomenet. For «Twin Peaks» var nettopp det: et fenomen. Hver uke satt publikum klistret til skjermen, i håp om å løse mysteriet om hvem som drepte Laura Palmer.

«Twin Peaks» var et fenomen tidlig på 90-tallet.

Veien til løsningen var brodekt med kaffe, pai, og en FBI-agent med noe... vel, uvante metoder. Det var en serie med dverger som snakket bakvendt, kjemper som snakket i koder, samt en fryktinngittende demon ved navn Bob.

«Twin Peaks» hadde mange fasetter. Sjangermessig eksisterte den i krysset mellom krim, såpeopera og overnaturlig skrekkfilm. Den kunne være morsom, trist, men også ekstremt skummel til tider. Og folk elsket det.

Publikum forlot serien

Suksessen varte derimot ikke. Mysteriet ble til slutt løst, men serieskaperne klarte å ikke holde på publikum, som så lei seg av en serie som etter hvert ble bare mer og mer bisarr.

David Lynch, som sammen med medforfatter Mark Frost var seriens primus motor, forlot serien midtveis, noe mange hevder er hovedforklaringen på den dalende kvaliteten.

FBI-agent Dale Cooper (Kyle MacLachlan) og sheriff Harry S. Truman (Michael Ontkean).

Lynch kom til slutt tilbake, og antok regien til den andre sesongens avsluttende episode. Men selv om episoden ble godt mottatt, var det ikke nok til til å redde det synkende skipet.

Det var nemlig allerede for sent. «Twin Peaks» ble kansellert. For fansen, som måtte ta til takke med en åpen slutt, var dette en enorm skuffelse.

Len deg ikke bakover, men fremover

Nå er «Twin Peaks» endelig tilbake. Men de som forventer kaffe og pai må nok se seg skuffet, for tonalt har seriens tredje sesong mer til felles med hvordan den sluttet enn hvordan den begynte.

Forvent mye bakvendt-framvendt-snakking. Forvent scener hvis logikk har mer til felles med drømmer enn virkeligheten. Har du en aversjon mot TV-historiens mest ikoniske røde gardiner, bør du nok snu i inngangen.

Dale Cooper (Kyle MacLachlan) i ikonisk terreng.

Tredje sesong er til tider svært ertende. Den vet hva publikum forventer, og den er ikke interessert i å gi dem det.

Ikke alle vil like det de ser, og det er forståelig. Til tider er handlingen så forvirrende at seeren nesten blir tvunget til å lene seg fremover.

Tips: Ikke len deg fremover, men heller bakover, og bli komfortabel med tanken om at det som kommer før spørsmålstegnet, er viktigere enn det som kommer etter. Det hjelper.

Ikke prøv å besvar det du får servert på skjermen, men nyt heller hvor herlig bisarr serien er. For hvis du trodde «Twin Peaks» var på sitt snodigste i sesong to, har du en overraskelse eller seks i vente.

Er dette enda «Twin Peaks»?

Mange vil nok se seriens tredje sesong og lure på hva som gikk galt, og om det er noe håp om at nostalgien blir besvart. Det er det ikke umulig at den blir.

Det hintes underveis til at serien vil bli mer lik seg selv igjen etterhvert (selv om det også er all grunn til å tro den ikke gjør det). Sesong tres fire første episoder kan best beskrives som «tålmodige». Lynch og Frost har nemlig lite hastverk med å gi seerne hva de vil ha.

Albert Rosenfield (Miguel Ferrer) og Gordon Cole (David Lynch) er tilbake.

Det er selvsagt tidlig å dømme hele sesongen etter bare noen episoder. Den er på ingen måte perfekt. Selv de som lar seg fengsle, vil iblant lure på om det blir litt vel mye av det gode.

De som derimot har lyst på noe annerledes, har mye godt i vente. For «Twin Peaks» er tilbake. Til de grader.

Anmeldelsen er basert på sesongens fire første episoder.