Typisk norsk å være kjip?

For omtrent en måned siden var jeg i USA for første gang. Jeg besøkte New York med NHH-Symposiet for å skaffe foredragsholdere til konferansen.

Under oppholdet bodde vi hjemme hos en amerikansk familie. Dermed fikk jeg for første gang observere amerikanere i sitt naturlige habitat, og etter to dager kom begynnelsen på åpenbaringen min.

Faren i huset hadde bursdag og blant gjestene var en 12 år gammel gutt som kunne spille piano. Jeg ble blåst helt bort av hvordan han ble rost opp i skyene. Han var absolutt flink – ikke akkurat Mozart, men veldig flink. Likevel ble han hyllet som om dette var vidunderbarnet som vil bli snakket om de neste 200 årene.

Effekten var ikke til å ta feil av. Gutten oste av stolthet og pianospillingen ble stadig mer energisk. På starten av kvelden, da det kun var noen få ved pianoet, var det et par sanger han ikke ville spille fordi han følte han ikke kunne de godt nok. Nå prøvde han seg med fullt publikum. Han bommet på en del tangenter i starten, men fortsatte å prøve og etter hvert fløt de sangene like lett som resten.

Allerede etter to dager bemerket jeg altså meg forskjellen på den amerikanske kulturen og et velkjent samfunn hjemme hvor en helst ikke skal stikke seg for mye ut. Dette inntrykket ble forsterket gjennom uken. I alle møter ble vi møtt med enorm ekstase og gratulasjoner over noe så kjedelig som å lage en konferanse.

Essensen er at de som ønsker å være spesielle får full støtte. De blir oppmuntret til å skille seg ut, og om de mislykkes blir de hyllet for å ha prøvd. Det gir en sosial sikkerhet, en trygghetsfølelse som kan være gull verdt, uansett om du ønsker å ta en piercing i nesa, bli pianospiller, sanger, eller Norges beste konsulent.

Jeg vet ikke hvor sterk Janteloven virkelig er i Norge, men i forhold til amerikanerne har vi lang vei å gå i å akseptere, for ikke å snakke om å heie frem, de få som tør å være annerledes. For de som blomstrer er de som driver oss fremover, og de trenger vi flest mulig av.

Jeg skulle ønske det var lettere å skille seg ut: lettere for folk å kle seg i akkurat det de vil, stå frem med meninger, ta et dansetrinn i gangen. Rett og slett slippe seg fri og være seg selv. Det er nok mange ting som bidrar til at vi ikke er bedre på dette. Det er imidlertid særlig én ting jeg tror er en veldig ødeleggende faktor: med overdosen av sosiale medier og en digital hverdag er det umulig å gå under radaren om man trer ut av skyggen. Og når spotlyset som treffer deg er så sterkt, kan publikums respons være avgjørende for utfallet.

I det siste har vi dessverre sett den negative siden av å gjøre dette, særlig på Jodel, hvor det har vært tilnærmet lynsjestemning til tider. Jeg sier ikke at man skal hedre blindt - debatt og ulike meninger er viktig, det må vi ha. At noen utfordrer tanker og idéer er sannsynligvis bare bra for en som ønsker å lykkes. Hets og personangrep derimot, skal man aldri måtte behøve å takle. Det er et forkastelig lavmål, og jeg håper vi har sett det siste av det.

Jeg tror hverdagen til de fleste ville blitt lettere om det ble mer akseptabelt å skille seg ut. Positiv støtte vil gjøre folk mer komfortable med å være seg selv, og motivere de som ønsker å oppnå noe. En holdning som oppmuntrer til å være seg selv, i tillegg til å slå ring rundt de som satser og feiler, kan gjøre folk tryggere, og kanskje bidra til  at flere gjør det de virkelig har lyst til.

Jeg håper i hvert fall at vi blir bedre på å støtte hverandre, og løfte hverandre frem, sammen. Og hvis du mener at noe ikke er bra nok, eller at noen gjør noe feil: Kan du ikke heller invitere dem på en kaffe og dele tankene dine? Eller enda bedre – GJØR DET SELV.