– Umulig å forstå omfanget av Syria-konflikten

Over 10 millioner syrere er krigsofre i det Jan Egeland, leder for Flyktningshjelpen, peker på som en av vår generasjons største utfordringer. Kun 12 prosent av den nødvendige nødhjelpen er samlet inn.

– Du kom nettopp tilbake fra et besøk
i Syria og regionen rundt. Hvilket inntrykk sitter du igjen med, etter å reist fra fredfylte Norge og ned til en av verdens verste krigssituasjoner?

– Det er neste umulig å forstå omfanget av katastrofen i og rundt Syria. Det er klart at lidelsen for den som rammes i Sør-Sudan, i Afghanistan og i Somalia – hvor jeg var nylig – er like stor for den enkelte. Poenget er at det er så enormt mange ganger flere som nå rammes i Syria og som er fordrevet. 6,5 millioner mennesker er idag internflyktninger i Syria, og så har du i tillegg 2,5 millioner i nabolandene. Det blir 9 millioner flyktninger alt i alt. I tillegg er det et par millioner krigsrammede som fortsatt er i sine hjem. Legger vi til disse blir det godt over 10 millioner mennesker som er krigsofre. De har behov for nødhjelp, og dette antallet er altså det dobbelte av Norges befolkning.

– Når du ser at et så stort antall men- nesker er tvunget til å flykte, føler du at media klarer å formidle dette på en tilstrekkelig god måte?

– Nei, det må jeg ærlig innrømme, det føler jeg stort sett ikke at man gjør. Jeg mener at hovedproblemet med infor- masjonsflommen i vår tid er at det er vanskelig å skille stort fra smått. Da blir ofte forholdsvis små ting hjemme, sto- re. Syria-konflikten er en av de største utfordringene for vår generasjon og et- tervirkningene vil vi merke i tiår. Det er en situasjon som kan minne litt om Pa- lestina-konflikten, flyktningekatastro- fen som kom i 1948 og igjen i 1967. Den sliter vi fortsatt med konsekvensene av. Da er det klart at det er viktig å lykkes, og veldig farlig å mislykkes. Dette føler jeg at norske og utenlandske medier, så vel som vi hjelpearbeiderne, ikke er i nærheten av å klare å formidle.

– Hva ser du for deg at de langsiktige konsekvensene av borgerkrigen i Syria kan bli?

– Jeg kom nettopp fra et møte internt i Flyktningehjelpen hvor vi diskuterte våre strategiske valg: Skal vi jobbe på den ene siden eller på den andre siden, skal vi krysse grenser ulovlig med hjelp sett fra regimets synspunkt, hvor mye skal vi satse i de enkelte nabolandene, og på hvilken måte og risiko for våre ansatte skal vi satse. Vår diskusjon in- flueres av at vi ser på dette som en ti- års eller tyveårs operasjon. Jeg er redd for at vi kommer til å jobbe med Syria i 20 år, og da må vi jobbe på den mest ef- fektive måten for dem som trenger det mest. Ikke minst ved å nå frem til barn og ungdom, for å gi dem håp.

– Dere er jo ungdom på Handelshøy- skolen; det å ha håp – som de fleste på Handelshøyskolen har – om å kunne få en jobb og bygge seg en fremtid, en kar- rière og få seg et hjem og en familie, det er helt fundamentalt. I og rundt Syria har vi en generasjon som er i ferd med å miste mye av det håpet. Når jeg går inn i klasserom i disse flyktningeleirene, så spør jeg ofte barna hva de vil bli når de blir store. Da svarer barna ofte at de vil bli doktorer, og journalister og forret- ningsfolk – de har fortsatt håp fordi de får skole av Flyktningshjelpen. Mister de håpet er jeg redd for at de vil svare at de vil bli soldat, militsmedlem, terro- rist eller ekstremist, og si: «Jeg ønsker å sprenge de som ødela mitt håp i luften». Vi ønsker ikke at de skal gå i denne retningen.

– Bank Ki Moon har sagt at det trengs 40 milliarder kroner bare for å sikre nødhjelp for syrerne alene, mens en veldig liten del av dette har blitt samlet inn. Hva tenker du om dette?

– Ja, vi er et hundretall organisasjoner i og utenfor FN som ber om 2,3 milliarder dollar til arbeidet inne i Syria. Og enda mer, 4,2 milliarder dollar til flyktninger i nabolandene til Syria. Tilsammen blir det nesten 40 milliarder kroner. Så langt har vi fått dekket 12 prosent. Vi vil nok få mye mer i løpet av året, men jeg er redd vi vil få altfor lite til å dekke be- hovene til alle i ekstrem nød. Det tror jeg ikke bare vil være katastrofalt for menneskene der, men det vil også være en dårlig investering sett med våre egne øyne. Hvis russerne alene kan bruke 320 milliarder kroner på en 14 dagers sportsfest, som heter OL, så bør verden kunne klare å betale 40 milliarder for 10 millioner mennesker på kanten av stupet i Syria.

– I beskrivelsen til boken din, «Det nyt- ter – Rapport fra frontlinjen» står det at «Egeland mener at vi har redskap, ressurser og muligheter til å få slutt på blodbad, grell nød og hårreisende lidelser blant krigs- og katastrofeofre». Hvordan kan denne konflikten løses?

– Det hele forutsetter jo at man har vilje til å bruke redskapene og ressursene man har, og at man får anledning til å hjelpe og investere. Det som skjer i Syria er delvis at det er for få land som er villige til å investere i den gode sak. Enda verre er det at partene i konflik- ten, Assad-regimet og mange av de ek- streme væpnede opposisjonsgruppene, nekter humanitær tilgang til sivile i konfliktområdene. I tillegg er verdens- samfunnet splittet – noen støtter re- gimet og noen støtter opposisjonen. Dermed mislykkes FN og internasjonalt diplomati i Syria, mens vi har lyktes i andre deler av verden. I min tid har jeg sett fred bryte ut i Liberia, Sierra Leone, Mosambik, Angola – jeg skulle til å si Sør-Sudan, hvor det ble fred og så krig igjen – i Øst-Timor, Nepal, Kambodsja, Guatemala, El Salvador. Det er altså vel- dig mange steder hvor vi har lyktes, og det er nettopp fordi vi brukte organisa- sjonene og redskapene tilgjengelig, og viste medmenneskelighet.

– Morgenbladet skriver om utviklingen i Syria, og sier at det er duket for«krigshåndtering, snarere enn en fredsprosess». De refererer også til «dobbelt skyts», hvor de beskriver at borgerkrigen har fått tre parter: As- sad-regimet, demokratiforkjemperne og ekstremistene, hvor ekstremist- ene kjemper mot begge de to andre partene. Har det blitt vanskeligere å komme frem til enighet?

– Det som alltid viser seg – for eksempel i Colombia, hvor man har en løfterik fredsprosess etter nesten 50 år med krig – er at en langvarig krig ikke blir lettere, men vanskeligere å stoppe. Det er fordipartene blir mer og mer hevngjerrige og splittet. Det er dette som har skjedd i Syria. Heldigvis har vi Genève-forhand- lingene, men nå skal det i alt være 2 000 opposisjonsgrupper som har bevæpnet seg. I begynnelsen var det ubevæpnede demonstranter som regimets soldater skjøt mot. Deretter ble det noen, og så ble de veldig mange som tok til våpen mot regimet. Mange ekstreme islamis- ter strømmer nå til Syria fra andre land.

– Men det er jo viktig å få frem at det også er håp. Jeg opplever at et av ho- vedproblemene for oss som jobber mye med Syria er å få frem at vi også lykkes å gi hjelp til millioner av mennesker. Vinår frem til hundre tusenvis av barn. Bare vi i Flyktningshjelpen gir jevnlig hjelp og håp til over 600 000 flyktnin- ger og fordrevne. Vi hjelper mennes- ker for en kostnad av noen få kroner om dagen. Så det er feil å se på denne konflikten som en håpløs konflikt, med «bad guys»mot «bad guys». Jeg har hørt at det er en app for nettleseren nå, hvor du kan få et filter mot nyheter om Syria, for folk synes det er greit å være ’dritt lei’ av å høre om en ’håpløs konflikt’. “Snakk heller til meg om OL eller om til- budet på Sydenturer, eller «whatever»”. Denne holdningen må vi ta et oppgjør med. Vi kan selvsagt få fred. Vi kan løse dette. Konflikten er menneskeskapt og gode krefter i og utenfor Syria kan også avslutte den.

– Du snakker om vellykket nødhjelp som når frem til mange. Men ser du for deg en løsning på det politiske nivået? Fredsprosessen blir jo beskrevet som en situasjon tilsvarende «Palestina- Israel», hvor ingen av partene egentlig har lyst til å komme frem til en løsning.

– Jeg er ikke veldig optimistisk om et politisk gjennombrudd nå, nei. Da jeg var på besøk i Damaskus nylig la me- glerteamet nettopp vekt på hvor langt partene står fra hverandre, hvor ufor- sonlige de er, og hvor mange opposi- sjonsgrupper som nå eksisterer og konkurrerer seg imellom. Bildet er veldig sammensatt og komplisert. Samtidig er det ikke utenkelig at meglerne får frem en slags avtale som russerne og amerika- nerne støtter opp under, og som mange nok både i opposisjonen og innen regi- met mener er bedre enn uendelig krig. Da får vi håpe at et maksimalt press fra en mer enhetlig omverden vil bidra til at en krigstrøtt befolkning kan få fred. Og slik kan de ytterliggående på begge sider bli isolert og dermed for svake til å drive krigen. Det er håpet.

Jan Egeland
• Generalsekretær i Flyktninge- hjelpen siden august 2013.
• Fra 2003 til 2006 var han FNs visegeneralsekretær for human- itære spørsmål og koordinator for nødhjelp (OCHA).
• Tidligere leder for Human Rights Watch Europa, generalsekretær i Norges Røde Kors og direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).