USAs sinteste hedgefond

For snart et tiår siden slo finanskrisen til. Aksjepriser stupte, banker gikk overende og millioner ble arbeidsløse. Samtidig var det en håndfull person som så varsellampene blinke og fant en måte å bli søkkrike på mens alle andre tapte enorme verdier. De var outsiderne som hadde rett.

For snart et tiår siden slo finanskrisen til. Aksjepriser stupte, banker gikk overende og millioner ble arbeidsløse. Samtidig var det en håndfull person som så varsellampene blinke og fant en måte å bli søkkrike på mens alle andre tapte enorme verdier. De var outsiderne som hadde rett.

Jeg leste boken «The Big Short» på vei hjem til siste juleferie, og ble så oppslukt at jeg var halvveis før jeg var hjemme. Michael Lewis, forfatteren, trekker leseren inn i en engasjerende historie som er like absurd som den er sann. Det er en god bok. Selv de med bare snever interesse for finans bør lese den.

Det som boken til så fascinerende lesning er at den er like mye en karakterstudie som en god historie. Alle hovedkarakterene er på hver sin måte outsidere: De er isolerte, de er sinte, og de er rare. Dette er ikke en historie om de gode mot de onde, men en om de som hadde rett mot de som tok feil. Karakterene er kun helter fordi de stilles opp mot bankene på Wall Street, som ikke bare fremstilles som totalt uvitende om hvor råttent fundamentet deres var, men også fullstendig selvsikre på at ingenting kunne gå galt for dem.

Ingen røyk uten ild

Nå er filmen kommet, regissert av Adam McKay. Med hele fem Will Ferrell-filmer under beltet er det ingenting som tilsier at han skulle kunne bringe denne historien til lerretet. Likevel er det nettopp det han har gjort. Flere har forsøkt å lage film av finanskrisen, men McKay har med «The Big Short» laget den beste siden den Oscar-vinnende «Inside Job» (2010); kanskje også den morsomste. Resesjoner er kanskje ikke et naturlig springbrett for komedier, men ved å fremheve det absurde aspektet rundt krisen, har denne filmen blitt det «Dr. Strangelove» (1963) en gang var for den kalde krigen.

Historiens utgangspunkt er tre separate grupper av finansforvaltere som luktet røyk i det amerikanske boligmarkedet og skjønte at det var ild. De så at bankene hadde kastet sin tidligere varsomhet på bålet og begynt å gi lån til folk de burde visst ikke kunne betale dem tilbake. Systemet var en tikkende bombe, men ingen hørte etter.

Den første av disse forvalterne var Michael Burry (Christian Bale), en tidligere lege med glassøye og Asperger syndrom. Burry saumfarte utallige huslånsdokumenter, og da han så at en kollaps bare var et spørsmål om tid, bestemte han seg for å shorte markedet (å «vedde» på et prisfall). Dette gjorde han ved å kjøpe såkalte CDS-kontrakter («credit default swaps»), som gir utbetaling til eieren av kontrakten hvis det underliggende lånet misligholdes.

En annen av forvalterne var Mark Baum (Steve Carell), basert på den virkelige Steve Eisman; en gang omtalt som «den eneste sosialisten på Wall Street». For han var shortingen mindre en mulighet til å tjene penger og mer en sjanse til ta et oppgjør med en bransje han selv var del av, men samtidig ikke kunne hatet mer (i en scene blir firmaet hans halvironisk referert til som «USAs sinteste hedgefond»). Han er filmens samvittighet, og ordlegger mye av frustrasjonen mange følte for Wall Street etter krisen. Dette er en av Carells beste roller, og et solid bevis på at han er mer enn en komedieskuespiller.

Den siste gruppen av forvaltere portrettert i filmen var Charlie Geller (John Magaro) og Jamie Shipley (Finn Wittrock), to unggutter som hjelp av sin mentor Ben Rickert (Brad Pitt) også shortet markedet. En scene hvor Geller og Shipley får en velfortjent lektyre av Rickert om hva de faktisk har gjort – å vedde mot hele den amerikanske økonomien – er en av filmens beste.

Retter fingeren mot Clinton

Både bok- og filmversjonen av «The Big Short» har blitt omtalt av Peter Warren på hans blogg. Han er investeringsdirektør i Warren Securities AS, og mener flere kunne grepet sjansen til å shorte markedet.

– Sykdomstegnene var der for «alle» å se. Det var bare at svært få brydde seg om dem og våget å være annerledes og reagere på dem, sier Warren.

Han mener historien viser nødvendigheten av et mer regulert finansmarked.

– Bill Clinton skulle aldri ha opphevet the Glass-Steagall Act. Glass-Steagall forhindret banker fra å gamble i finansmarkedene med innskyternes midler. Det verste med opphevelsen av denne var at disse bankene ikke måtte stille sikkerhet for risikoen de påførte innskyterne.

– Hvis noen hadde kommet til deg i 2005 og spurt om du ville shortet det amerikanske boligmarkedet, ville du gjort det?

– Det blir hypotetisk, men hadde caset blitt presentert og vi hadde kunne verifisere dataene og forstå innholdet ville det ha vært innenfor vårt mandat. Vi var sannsynligvis den eneste aktøren i Norge som handlet med CDS-kontrakter. I februar 2007 tok vi vår første short-posisjon via CDS. Den var på det spanske boligmarkedet. Denne CDS-kontrakten ble kjøpt for 5.75 basispunkter. I desember 2008 ble den solgt for 150.

Warren mener shorting definitivt har en plass i finanssystemet.

– Shorting bidrar til prisstabilisering, ettersom man har et effektivt instrument å bruke for å uttrykke at noe er overpriset. Økt tilbud av en vare – som man får ved shorting – bidrar til å tilfredsstille etterspørselen og gjennom det dempe kurstigning, og dermed redusere fallhøyde.

– Mener du mer regulering av finansmarkedene er nødvendig?

– Absolutt. Pengene i omløp i finansmarkedet er så store at regulering er påkrevd. Fristelsene er ellers for store for at det ikke skal stjeles av fatet, og intetanende kan bli utsatt for en langt høyere risiko enn de forventer. Utfordringen ligger i å få til en nøytral regulering. Det er den ikke idag. Banker blir nesten daglig avslørt fra å ha svindlet sine kunder uten at dette får reelle konsekvenser for dem. Ingen enkeltpersoner blir straffet og bøtene er brøkdeler av inntektene ulovlighetene har gitt dem.

– Det er idag en håndfull banker som i realiteten styrer finansmarkedene; forøvrig de samme som før finanskrisen. Konsentrasjonen av makt og rollene disse spilte i økonomien var den gangen så store at samfunnet ble holdt som gisler da de fikk økonomiske problemer. På tross av alle tilrådninger i kjølvannet etter finanskrisen har vi den samme situasjonen idag.